Vend tilbake til troen

På denne påskemorgen, president Monson, er vi så takknemlige for å høre vår levende profets røst. Vi verdsetter dine ord, herunder dine råd “Gled dere over reisen”¹ og “Fremtiden er like lys som deres tro.”²

I år deler Primær-barn gleden og styrken av sin tro på Jesus Kristus når de synger sangen “Jeg vet Jesus elsker meg”. De synger sannheten “Han lever nå… Hjertet mitt gir jeg ham.”³ I likhet med Primær-barn, kan hver enkelt av oss styrke vår tro på Jesus Kristus på vår personlige reise og finne glede.

På et Hjelpeforeningsmøte en søndag nylig hørte jeg en ung mor fortelle om sin omvendelse til evangeliet. Hun hadde vokst opp i Kirken sammen med foreldre som underviste henne i evangeliet. Hun gikk i Primær, Unge kvinner og Seminar. Hun elsket å lære og oppdage sannheter. Hennes konstante ønske var å få vite hvorfor. Eldste Russell M. Nelson har sagt: “Herren kan bare undervise et søkende sinn.”⁴ Og denne unge kvinnen var lærevillig.

Etter videregående skole studerte hun på universitetet, ble beseglet i templet til en hjemvendt misjonær, og ble velsignet med vakre barn.

Med sitt søkende sinn fortsatte denne moren å stille spørsmål. Men etter hvert som spørsmålene ble vanskeligere, ble svarene det samme. Og noen ganger var det ingen svar – eller ingen svar som ga fred. Etter hvert som hun forsøkte å finne svar, dukket stadig flere spørsmål opp, og hun begynte å stille spørsmål ved selve grunnlaget for sin tro.

I løpet av denne forvirrende tiden, var det noen rundt henne som sa: “Bare len deg til min tro.” Men hun tenkte: “Jeg kan ikke. Du forstår ikke. Du strir ikke med disse problemene.” Hun forklarte: “Jeg var villig til å vise høflighet overfor dem som ikke tvilte, hvis de ville vise høflighet overfor meg.” Og mange gjorde det.

Hun sa: “Mor og far visste at jeg hadde hjertet på rett plass, og godtok meg som jeg var. De valgte å elske meg mens jeg prøvde å finne ut av ting selv.” Denne unge morens biskop møtte henne også ofte og snakket om sin tillit til henne.

Menighetens medlemmer nølte heller ikke med å vise kjærlighet, og hun følte seg inkludert. Menigheten var ikke et sted hvor man tok på seg en perfekt maske, men et sted for omsorg.

“Det var interessant,” forteller hun. “I denne perioden følte jeg et sterkt bånd til mine besteforeldre som var døde. De heiet på meg og oppmuntret meg til å fortsette å prøve. Jeg følte at de sa: ‘Fokuser på det du vet.’”

Til tross for hennes betydelige støtteapparat, ble hun mindre aktiv. Hun sa: “Jeg skilte ikke lag med Kirken på grunn av dårlig oppførsel, åndelig apati eller at jeg søkte en unnskyldning for ikke å etterleve Herrens bud eller en enkel utvei. Jeg følte at jeg trengte svar på spørsmålet: ‘Hva tror jeg egentlig på?’”

Omtrent på denne tiden leste hun en bok av Mor Teresa, som hadde hatt lignende følelser. I et brev fra 1953 skrev Mor Teresa: “Vær så snill å be for meg så jeg ikke ødelegger Hans verk, og så vår Herre kan vise seg – for det er et grufullt mørke i meg, som om alt er dødt. Det har vært slik mer eller mindre siden jeg begynte ‘arbeidet’. Be vår Herre om gi meg mot.”

Erkebiskop Périer svarte: “Gud veileder deg, kjære Mor. Du er ikke så mye i mørket som du tror. Hele veien du skal følge, er kanskje ikke alltid tydelig. Be om lys. Trekk ikke forhastede slutninger, lytt til det andre har å si, og overvei deres grunner. Du vil alltid finne noe til å hjelpe deg… Veiledet av tro ved bønn og med riktig hensikt, har du nok.”⁵

Min venn tenkte at hvis Mor Teresa kunne etterleve sin religion uten å vite alle svarene, og uten en følelse av klarhet i alle ting, kunne kanskje hun det også. Hun kunne ta ett enkelt skritt fremover i tro – og så ett til. Hun kunne fokusere på de sannheter hun trodde på og la disse sannhetene fylle hennes sinn og hjerte.

Idet hun tenkte tilbake, sa hun: “Mitt vitnesbyrd hadde blitt som en askehaug. Det hadde brent helt ned. Alt som var igjen, var Jesus Kristus.” Hun fortsatte: “Men han forlater deg ikke når du har spørsmål. Når noen prøver å holde budene, står døren på vidt gap. Bønn og skriftstudium ble utrolig viktig.”

Hennes første skritt til å gjenoppbygge sin tro, var å begynne med de grunnleggende sannhetene i evangeliet. Hun kjøpte en Primær-sangbok og begynte å lese ordene i sangene. De var skatter for henne. Hun ba om tro til å løfte av seg tungsinnet hun følte.

Hun lærte at når hun sto overfor en uttalelse som fikk henne til å tvile, kunne hun “stoppe, betrakte hele bildet og gjøre evangeliet personlig”. Hun sa: “Jeg spurte: ‘Er dette den rette veien for meg og min familie?’ Noen ganger spurte jeg meg selv: “Hva ønsker jeg for mine barn?” Jeg innså at jeg ønsker at de skal gifte seg i templet. Det var da troen kom tilbake til mitt hjerte.”

Eldste Jeffrey R. Holland har sagt: “Ydmykhet, tro og Den hellige ånds innflytelse alltid vil være elementer av enhver søken etter sannhet.”⁶

Selv om hun hadde spørsmål om hvordan Mormons bok ble til, kunne hun ikke benekte sannhetene hun kjente i Mormons bok. Hun hadde fokusert på å studere Det nye testamente for å forstå Frelseren bedre. “Men til slutt,” sa hun, “kom jeg tilbake til Mormons bok fordi jeg likte det jeg følte når jeg leste om Jesus Kristus og hans forsoning.”

Hun avsluttet slik: “Du må ha dine egne åndelige opplevelser med sannhetene i denne boken,” og hun hadde dem. Hun forklarte: “Jeg leste i Mosiah, og følte meg helt styrt: ‘Tro på Gud, tro at han er til og at han skapte alle ting… Tro at han har all visdom og all makt både i himmel og på jord. Tro at mennesket ikke fatter alt som Herren fatter.’”⁷

Omtrent på denne tiden ble hun kalt som Primær-pianist. “Det var trygt,” sa hun. “Jeg ønsket å ha barna mine i Primær, og nå kunne jeg være sammen med dem. Og jeg var ikke klar til å undervise ennå. Når hun tjente, fortsatte hun å føle oppfordringen fra andre rundt seg: “Kom. Vi ønsker deg, uansett hvilket stadium du er på, og vi vil møte deg der. Gi oss det du har å gi.”

Når hun spilte Primær-sangene, tenkte hun ofte: “Her er sannheter jeg elsker. Jeg kan fortsatt bære vitnesbyrd. Jeg vil bare si de tingene jeg vet og stoler på. Det vil kanskje ikke være et perfekt offer av kunnskap, men det vil være mitt offer. Det jeg fokuserer på, vokser inni meg. Det er nydelig å komme tilbake til kjernen i evangeliet og føle klarhet.”

Denne søndagsmorgenen, da jeg hørte denne unge søsteren fortelle historien om sin reise, ble jeg minnet på at “det er på vår Forløsers klippe” at vi alle må bygge vår grunnvoll.⁸ Jeg ble også påminnet om rådet fra eldste Jeffrey R. Holland: “Hold fast på det dere allerede vet, og stå sterkt til ytterligere kunnskap kommer.”⁹

Under leksjonen hennes fikk jeg sterkere kunnskap om at svarene på våre oppriktige spørsmål kommer når vi oppriktig søker, og når vi etterlever budene. Jeg ble påminnet om at vår tro kan strekke seg utover grensene for gjeldende logikk.

Og jeg ønsker virkelig å være som dem som omga denne unge moren, som elsket og støttet henne. President Dieter F. Uchtdorf sa: “Vi er alle pilegrimer som søker Guds lys på vår ferd på disippelens vei. Vi dømmer ikke andre for det lys de har eller ikke har. I stedet nærer og oppmuntrer vi alt lys, inntil det blir klart, sterkt og sant.”¹⁰

Når Primær-barna synger “Et barns bønn”, spør de: “Himmelske Fader, si meg er du der? Hører du bønner, kan du svare barn som ber?”¹¹

Vi kan også undres: “Er vår himmelske Fader virkelig der?” bare for å fryde oss – slik min venn gjorde – når svarene kommer som stillferdige, enkle forsikringer. Jeg vitner om at disse enkle forsikringene kommer når hans vilje blir vår. Jeg vitner om at sannheten finnes på jorden i dag og at hans evangelium er å finne i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I Jesu Kristi navn. Amen.