Evangeliets evige perspektiv

I en åpenbaring gitt til Moses, blir vi fortalt om vår himmelske Faders erklærte hensikt: “For se, dette er min gjerning og min herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv.”¹ Ifølge denne uttalelsen er Faderens ønske å gi alle anledning til å motta en fylde av glede. Nyere åpenbaring viser at vår himmelske Fader skapte en stor plan for alle sine barns lykke, en svært spesiell plan for at vi kan vende tilbake for å bo hos ham.

Forståelse av denne planen for lykke gir oss et evig perspektiv, og hjelper oss å virkelig verdsette budene, ordinansene og paktene, samt prøvelsene og vanskelighetene.

Et viktig prinsipp er hentet fra Alma: “Derfor ga Gud dem befalinger etter å ha kunngjort forløsningsplanen for dem.”²

Det er interessant å legge merke til rekkefølgen i undervisningsprosessen. Vår himmelske Fader underviste først Adam og Eva om forløsningsplanen, og så ga han dem bud.

Dette er en stor sannhet. En forståelse av planen vil hjelpe oss å holde budene, ta bedre avgjørelser og ha riktig motivasjon.

Mens jeg har utført tjeneste i Kirken, har jeg sett stor hengivenhet og trofasthet blant Kirkens medlemmer i forskjellige land, noen av dem med politiske, sosiale og økonomiske konflikter. En fellesnevner jeg ofte har sett blant disse trofaste medlemmene, er det perspektivet de har på evigheten. Evangeliets evige perspektiv hjelper oss å forstå vår plass i Guds plan, å godta vanskeligheter og utvikle oss gjennom dem, å ta avgjørelser, og å la vårt liv dreie seg om våre guddommelige muligheter.

Perspektiv er måten vi ser ting på når vi ser på dem fra en viss avstand, og det hjelper oss å forstå deres sanne verdi.

Det er som å være i en skog og ha et tre foran oss. Med mindre vi går litt tilbake, vil vi ikke kunne forstå hva en skog egentlig er. Jeg besøkte en gang Amazonas-jungelen i Leticia i Colombia, nær grensen til Brasil og Peru. Jeg forsto ikke hvor enorm den var før jeg fløy over den og fikk et nytt perspektiv.

Da våre barn var små, pleide de å se på en barnekanal som viste et program kalt Hva ser du? Skjermbildet zoomet veldig nært inn på noe, og barna måtte gjette hva det var etter hvert som bildet gradvis ble videre. Når hele gjenstanden var synlig, var det lett å se at det var en katt, en plante, en frukt og så videre.

Jeg husker en gang de så på dette programmet, og det viste noe på nært hold som så veldig stygt ut for dem, til og med frastøtende, men etter hvert som bildet utvidet seg, innså de at det var en svært appetittvekkende pizza. Da sa de til meg: “Pappa, kjøp akkurat en sånn til oss!” Da de skjønte hva det var, endte noe de hadde syntes var ekkelt å se på, med å være noe svært tiltrekkende.

La meg fortelle om en annen erfaring. Hjemme hos oss likte barna å legge puslespill. Vi har sikkert alle hatt anledning til å legge et puslespill. Noen består av mange små brikker. Jeg husker at et av barna (jeg oppgir ikke navnet for å beskytte identiteten hans) pleide å fokusere på de enkelte brikkene, og når én ikke passet der hvor han trodde den ville, ble han sint og antok at det var noe galt med den, og ville kaste den. Han lærte endelig å løse puslespillet da han forsto at hver lille brikke hadde sin plass i det endelige bildet, selv om han ikke visste hvor den passet på et gitt tidspunkt.

Dette er én måte å betrakte Herrens plan på. Vi behøver ikke å være opptatt av hver av delene separat, men heller prøve å få hele bildet i fokus, idet vi husker hva sluttresultatet vil bli. Herren vet hvor hver brikke hører hjemme slik at den passer inn i planen. Alle budene har evig betydning i lykkens store plan.

Det er ytterst viktig at vi ikke tar beslutninger av evig verdi med jordelivets perspektiv. For beslutninger som angår evigheten, er det avgjørende å ha et evangelieperspektiv.

Eldste Neal A. Maxwell sa: “Selv om de er ‘forankret’ i det store og endelige håp, er noen av våre taktiske håp en annen sak. Vi kan håpe på en lønnsøkning, et spesielt stevnemøte, en valgseier eller et større hus – ting som kanskje eller kanskje ikke vil bli realisert. Tro på Faderens plan gir oss utholdenhet, selv midt i restene av slike kortsiktige håp. Håp får oss til å ‘arbeide ivrig’ for gode saker selv når dette synes å være tapte saker (se L&p 58:27).”³

Om vi ikke har et evig perspektiv, eller mister det, kan vi ha et jordisk perspektiv som vår personlige norm, og ta avgjørelser som ikke er i harmoni med Guds vilje.

Mormons bok nevner Nephis holdning og Laman og Lemuels holdning. De hadde alle gjennomgått store vanskeligheter og mange lidelser, men deres holdning til dem var svært forskjellig. Nephi sa: “Og så store var de velsignelser Herren ga oss, at selv om vi levde av rått kjøtt i villmarken, hadde våre kvinner rikelig med die til sine barn og var sterke, ja, som menn, og de begynte å utholde reisen uten å klage.”⁴

Laman og Lemuel, derimot, klaget bittert. “Slik knurret Laman og Lemuel, som var de eldste, mot sin far. Og de knurret fordi de ikke forsto Guds handlemåte – han som hadde skapt dem.”⁵ Å ikke kjenne til eller ignorere “Guds handlemåte” er én måte å miste evig perspektiv på, og knurring er bare et av symptomene. Selv om Laman og Lemuel var vitne til mange mirakler sammen med Nephi, utbrøt de: “Og vi har vandret omkring i villmarken i alle disse år, og våre kvinner har arbeidet hårdt mens de var med barn, og de har født barn i villmarken og har gjennomgått alt unntatt døden, og det ville ha vært bedre for dem å dø før de kom ut av Jerusalem, enn å gjennomgå alle disse lidelser.”⁶

Dette var to svært forskjellige holdninger, selv om vanskelighetene og plagene de hadde opplevd, var ganske like. De hadde helt klart forskjellige perspektiver.

President Spencer W. Kimball skrev følgende: “Hvis vi så på jordelivet som hele vår eksistens, ville smerte, sorg, fiasko og et kort liv være katastrofalt. Men om vi anser livet som noe evig som strekker seg langt inn i den førjordiske fortid og inn i den evige fremtid etter døden, da kan alle hendelser settes i riktig perspektiv.”⁷

Eldste David B. Haight fortalte en historie om billedhuggeren Michelangelo for å illustrere viktigheten av å se alt i riktig perspektiv: “Mens billedhuggeren meislet ut en marmorblokk, kom en gutt hver dag og fulgte sjenert med. Da Davids skikkelse dukket frem fra denne steinen, så hele verden kunne beundre ham, spurte gutten Michelangelo: ‘Hvordan visste du at han var der inne?’”⁸

Perspektivet som billedhuggeren så denne marmorblokken med, var annerledes enn guttens, som så ham arbeide. Kunstnerens perspektiv på steinens muligheter, gjorde ham i stand til å lage et kunstverk.

Herren vet hva han ønsker å oppnå med hver enkelt av oss. Han vet hva slags endringer han ønsker å oppnå i vårt liv, og vi har ingen rett til å gi ham råd. Hans tanker er høyere enn våre tanker.⁹

Jeg vitner om at vi har en kjærlig, rettferdig og barmhjertig himmelsk Fader som har utarbeidet en plan for vår evige lykke. Jeg vitner om at Jesus Kristus er hans Sønn og verdens Frelser. Jeg vet at president Thomas S. Monson er en Guds profet. Dette sier jeg i Jesu Kristi navn. Amen.