Familien er fra Gud

Finnes det noe vakrere og mer dyptgripende enn evangeliets enkle og rene sannheter slik de undervises i en Primær-sang? Og alle dere Primær-jenter her i kveld kan sangen jeg skal tale om. Dere lærte den til Primær-programmet deres i fjor.

I teksten til “Familien er fra Gud”¹, som ble sunget tidligere på dette møtet – blir vi minnet på ren lære. Vi lærer ikke bare at familien er fra Gud, men også at vi alle tilhører Guds familie.

Første linje av sangen lærer oss: “Vår Guds familie er meg og deg, og alle er hans sønner og hans døtre.” Erklæringen om familien lærer oss: “I den førjordiske tilværelse kjente og tilba Guds åndelige sønner og døtre ham som sin evige Fader.” I denne tilværelsen lærte vi om vår evige identitet som kvinne. Vi visste at vi alle var “en elsket… datter av himmelske foreldre.”²

Vår reise til jorden forandret ikke disse sannhetene. Alle tilhører vi, og trengs i Guds familie. Jordiske familier ser alle forskjellige ut. Og mens vi gjør vårt beste for å skape sterke tradisjonelle familier, er ikke medlemskap i Guds familie betinget av noen form for status – ekteskapelig status, foreldrestatus, økonomisk status, sosial status eller den slags status vi legger ut på sosiale medier.

Vi tilhører denne familien. “Vi er døtre av en himmelsk Fader som elsker oss, og vi elsker ham.”³

Den andre linjen i sangen utdyper den første. “Han sendte oss hit ned til jord. Her bor vi sammen i familier.”

I det førjordiske liv lærte vi at vi ville trenge en periode i det dødelige jordelivet. Vi “aksepterte [vår himmelske Faders] plan hvorved hans barn kunne få et fysisk legeme og høste jordisk erfaring for å utvikle seg mot fullkommenhet og til sist virkeliggjøre sitt guddommelige potensial som arvinger til evig liv.”⁴

Eldste Richard G. Scott forklarte at vi “ble undervist i foruttilværelsen om at hensikten med å komme hit er å bli prøvet og strukket.”⁵ Denne strekkingen kommer i like mange former som det finnes personer som opplever den. Jeg har aldri måttet leve gjennom skilsmisse, den smerte og usikkerhet som kommer av å bli forlatt, eller ansvaret forbundet med å være alenemor. Jeg har ikke opplevd å miste et barn, ufruktbarhet eller tiltrekning til samme kjønn. Jeg har ikke måttet tåle overgrep, kronisk sykdom eller avhengighet. Dette har ikke vært mine anledninger til å strekke meg.

Akkurat nå tenker noen av dere derfor: “Søster Stephens, du forstår bare ikke!” Og jeg svarer at dere godt kan ha rett. Jeg forstår ikke utfordringene deres fullt ut. Men gjennom mine personlige prøvelser og vanskeligheter – de som har bragt meg ned på mine knær – har jeg blitt godt kjent med den Ene som forstår – han som var “kjent med sorg”,⁶ som opplevde alt og forstår alt. I tillegg har jeg opplevd alle de jordiske prøvelsene jeg nettopp nevnte, gjennom en datter, en mor, en bestemor, en søster, en tante og en venn.

Vår mulighet som paktslojale Guds døtre, er ikke bare å lære av våre egne utfordringer. Det er å stå sammen i empati og medfølelse og støtte andre medlemmer av Guds familie i deres vanskeligheter, slik vi har inngått pakt om å gjøre.

Når vi gjør det, lærer vi også å forstå og stole på at Frelseren kjenner vanskelighetene på veien og kan lede oss gjennom de sorger og skuffelser som måtte komme. Han er sann nestekjærlighet, og hans kjærlighet “varer evig”⁷ – blant annet gjennom oss, hvis vi følger ham.

Som døtre av Gud og Jesu Kristi disipler, handler vi så “ifølge den legning som Gud har plantet i vårt [hjerte].”⁸ Vår innflytelsessfære er ikke begrenset til våre egne familiemedlemmer.

Bilde

Photo of Sister Yazzi and Sister Yellowhair

Jeg hadde nylig gleden av å besøke søster Yazzie fra Chinle Arizona stav i hennes ørkenbolig. Da hun ønsket meg velkommen inn i sitt hjem, var det første jeg la merke til de mange innrammede familie- og misjonærbildene på vegger og bord. Så jeg spurte: “Søster Yazzie, Hvor mange barnebarn har du?”

Overrasket over spørsmålet, trakk hun på skuldrene. Reaksjonen forvirret meg, så jeg så på datteren, søster Yellowhair, som svarte: “Hun vet ikke hvor mange barnebarn hun har. Vi teller ikke. Alle barn kaller henne bestemor – hun er bestemor til alle.”

Søster Yazzie begrenser ikke sin kjærlighet og innflytelse til sin biologiske familie. Hun forstår hva det vil si å utvide sin innflytelsessfære når hun går omkring og gjør vel, velsigner, pleier og forsvarer Guds familie. Hun forstår at “når som helst en kvinne styrker et barns tro, bidrar hun til en families styrke – nå og i fremtiden.”⁹

Den tredje linjen i sangen forklarer hensikten med jordelivet ytterligere: “Takk for familien! Den hjelper oss å bli det Gud vil vi skal bli.” Frelseren sa: “Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine.”¹⁰ Familieerklæringen lærer oss at som elskede åndedøtre av himmelske foreldre, har vi en guddommelig natur og en evig identitet og hensikt. Gud vil at vi skal være ett. Gud trenger at vi er ett – paktslojale døtre som holder sammen i vårt mangeartede personlige liv,¹¹ og som ønsker å lære alt som er nødvendig for å komme tilbake til hans nærhet, beseglet til ham som en del av hans evige familie.

“Hellige ordinanser og pakter som er tilgjengelige i hellige templer, gjør det mulig for [oss] å vende tilbake til Guds nærhet og for familier å bli evig forenet.”¹² Ordinansene vi mottar og paktene vi inngår i dåpen og i hellige templer, forbinder Guds familie på begge sider av sløret – og knytter oss til vår Fader gjennom hans Sønn, som ba om “at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss”.¹³

Når vi bruker vår tid i jordelivet til å studere og anvende Frelserens læresetninger, blir vi mer lik ham. Vi forstår at han er veien – den eneste veien – til å overvinne jordiske utfordringer, bli helbredet og vende tilbake til vårt himmelske hjem.

Den siste linjen i sangen vender tilbake til der den begynte: “Slik har han vist kjærlighet, for familien er fra Gud.” Faderens plan for sine barn er en kjærlighetsplan. Det er en plan for å forene hans barn – hans familie – med ham. Eldste Russell M. Nelson har sagt: “Vår himmelske Fader har bare to ønsker for sine barn… udødelighet og evig liv, ‘noe som betyr å leve sammen med ham der hjemme.’”¹⁴ Disse ønskene kan bare oppnås hvis vi også deler den kjærlighet vår himmelske Fader har til sin familie, ved å strekke oss ut og dele hans plan med andre.

For 20 år siden strakte Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum seg ut til hele verden da de utstedte en erklæring om familien. Siden den gang har angrepene på familien økt.

Hvis vi skal lykkes i vårt hellige ansvar som Guds døtre, må vi forstå familiens evige betydning og vårt individuelle ansvar for å undervise sannheter om vår himmelske Faders plan for sin familie. President Howard W. Hunter forklarte:

“Det er et stort behov for å samle Kirkens kvinner om å stå sammen med Brødrene og støtte dem i å demme opp for det ondes tidevann som omgir oss, og i å fremme vår Frelsers verk…

Vi oppfordrer dere til å bruke deres mektige innflytelse til det gode ved å styrke våre familier, vår kirke og vårt lokalsamfunn.”¹⁵

Søstre, vi hører til. Vi er elsket. Det er behov for oss. Vi har en guddommelig hensikt, et arbeid å utføre, en plass og en rolle i Kirken og Guds rike og i hans evige familie. Vet dere dypt i hjertet at deres himmelske Fader elsker dere og ønsker at dere og deres nærmeste skal være sammen med ham? Akkurat som “vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus er fullkomne… er deres håp for oss fullkomment.”¹⁶ Deres plan for oss er fullkommen, og deres løfter er sikre. Jeg bærer takknemlig vitnesbyrd om disse sannheter i Jesu Kristi navn. Amen.