Evangeliets musikk

For mange år siden hørte jeg et radiointervju med en ung lege som arbeidet på et sykehus på et navaho-reservat. Han fortalte om en opplevelse han hadde en kveld da en gammel indiansk mann med langt, flettet hår kom til akutten. Den unge legen tok skriveplaten sin, gikk bort til mannen og sa: “Hvordan kan jeg hjelpe deg?” Den gamle mannen så rett frem og sa ingenting. Legen var litt utålmodig og prøvde igjen. “Jeg ikke kan hjelpe deg hvis du ikke snakker med meg,” sa han. “Fortell hvorfor du har kommet til sykehuset.”

Den gamle mannen så da på ham og sa: “Kan du danse?” Da den unge legen grunnet på det merkelige spørsmålet, gikk det opp for ham at kanskje pasienten var en medisinmann som, ifølge gamle stammeskikker, ønsket å helbrede syke med sang og dans, istedenfor ved å foreskrive medisinering.

“Nei,” sa legen: “Jeg kan ikke danse. Kan du danse?” Den gamle mannen nikket ja. Legen spurte så: “Kan du lære meg å danse?”

Den gamle mannens svar har i mange år gitt meg hyppig grunn til overveielse. “Jeg kan lære deg å danse,” sa han, “men da må du høre musikken.”

Noen ganger i vårt hjem, er vi flinke til å undervise i dansetrinnene, men ikke like flinke til å hjelpe våre familiemedlemmer å høre musikken. Og som den gamle medisinmannen godt visste, er det vanskelig å danse uten musikk. Dans uten musikk er vanskelig og lite tilfredsstillende – til og med pinlig. Har dere prøvd det?

I kapittel 8 i Lære og pakter sa Herren til Joseph Smith og Oliver Cowdery: “Jeg vil fortelle deg i ditt sinn og i ditt hjerte ved Den Hellige Ånd som skal komme over deg og som skal bo i ditt hjerte” (vers 2). Vi lærer dansetrinnene med sinnet, men vi hører musikken med hjertet. Evangeliets dansetrinn er det vi gjør. Evangeliets musikk er den gledelige åndelige følelsen som kommer fra Den hellige ånd. Den gir en forandring i hjertet og er kilden til alle rettferdige ønsker. Dansetrinnene krever disiplin, men gleden ved å danse kan først oppleves når vi begynner å høre musikken.

Det finnes dem som latterliggjør Kirkens medlemmer for det vi gjør. Det er forståelig. De som danser, virker ofte underlige eller keitete, eller for å bruke et ord fra Skriftene, “eiendommelige” (se 1 Peter 2:9), for dem som ikke kan høre musikken. Har dere noen gang stoppet bilen for rødt lys ved siden av en bil hvor sjåføren danset og sang av full hals – men uten å høre en lyd fordi vinduene deres var lukket? Virket han ikke litt eiendommelig? Hvis våre barn lærer dansetrinnene uten å lære å høre og føle evangeliets vakre musikk, vil de etter hvert begynne å føle seg utilpass med dansen og enten slutte å danse eller, nesten like ille, bare fortsette å danse på grunn av presset de føler fra andre som danser rundt dem.

Utfordringen for alle oss som prøver å undervise i evangeliet, er å utvide læreplanen til mer enn bare dansetrinn. Våre barns lykke avhenger av deres evne til å høre og elske evangeliets vakre musikk. Hvordan klarer vi det?

For det første må vi holde vårt eget liv innstilt på riktig åndelig frekvens. I gamle dager, før den digitale tidsalder, fant vi yndlingsradiokanalen ved omhyggelig å skru på bryteren til den var perfekt innstilt på kanalens frekvens. Mens vi nærmet oss nummeret, kunne vi bare høre atmosfæriske forstyrrelser. Men når vi til slutt hadde stilt inn kanalen riktig, kunne yndlingsmusikken vår høres tydelig. I livet må vi stille inn riktig frekvens for å kunne høre Åndens musikk.

Når vi mottar Den hellige ånds gave etter dåpen, blir vi fylt med den himmelske musikken som ledsager omvendelse. Vårt hjerte blir forandret, og vi er ikke lenger tilbøyelige til å gjøre ondt, “men til stadig å gjøre godt” (Mosiah 5:2). Men Ånden vil ikke tåle uvennlighet eller stolthet og misunnelse. Hvis vi mister denne ømtålige innflytelsen i vårt liv, kan evangeliets flotte harmonier raskt bli disharmoniske og til slutt bli bragt til taushet. Alma stilte det vektige spørsmålet: “Hvis dere har følt en trang til å synge den forløsende kjærlighets sang, vil jeg spørre dere: Har dere denne følelsen nå?” (Alma 5:26).

Foreldre, hvis vårt liv ikke er på bølgelengde med evangeliets musikk, må vi stille det inn. Slik president Thomas S. Monson lærte oss i oktober i fjor, må vi gi akt på den sti vår fot skal gå (se “Gi akt på den sti din fot skal gå,” Liahona, nov. 2014, 86-88). Vi vet hvordan det skal gjøres. Vi må vandre på samme vei vi gikk på da vi første gang hørte de himmelske tonene av evangeliets musikk. Vi utøver tro på Kristus, omvender oss og tar nadverden. Vi føler Den hellige ånds innflytelse sterkere, og evangeliets musikk begynner igjen å spille i vårt liv.

For det annet, når vi hører musikken selv, må vi gjøre vårt beste for å fremføre den i vårt hjem. Det er ikke noe som kan fremtvinges. “Ingen makt eller innflytelse kan eller bør utøves i kraft av prestedømmet” – eller i kraft av å være far eller mor eller den største eller mest høylytte – “uten ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet… ved oppriktig kjærlighet [og] ved vennlighet (L&p 121:41-42).

Hvorfor fører disse egenskapene til større styrke og innflytelse i et hjem? Fordi det er disse egenskapene som innbyr Den hellige ånd. Det er disse egenskapene som bringer vårt hjerte på bølgelengde med evangeliets musikk. Når de er tilstede, vil dansetrinnene bli utført mer naturlig og med større glede av alle danserne i familien, uten behov for trusler eller tvang.

Når våre barn er små, kan vi synge den oppriktige kjærlighets vuggevise for dem, og når de er gjenstridige og nekter å legge seg om kvelden, kan vi måtte synge langmodighetens vuggevise. Når de er tenåringer, kan vi stenge ute støyen av krangling og trusler, og i stedet fremføre overtalelsens vakre musikk – og kanskje synge andre vers av langmodighetens vuggevise. Foreldre kan i fullkommen harmoni fremføre de ledsagende egenskapene mildhet og saktmodighet. Vi kan invitere våre barn til å synge sammen med oss når vi viser vennlighet overfor et medmenneske i nød.

Det vil ikke komme alt på en gang. Som enhver dyktig musiker vet, krever det flittig øvelse å fremføre vakker musikk. Hvis de første forsøkene på å skape musikk synes dissonerende og uharmoniske, må dere huske at dissonans ikke kan korrigeres med kritikk. Dissonans i hjemmet kan sammenlignes med mørke i et rom. Det hjelper lite å skjenne på mørket. Vi må erstatte mørket ved å tilføre lys.

Så hvis basstemmene i familiekoret er for høye og påtrengende, eller hvis strykerne i familieorkesteret er litt for skingrende eller litt skarpe, eller de heftige pikkolofløytene spiller falskt eller ukontrollert, vær tålmodige. Hvis dere ikke hører evangeliets musikk i hjemmet, må dere huske disse ordene: Fortsett å øve. Med Guds hjelp vil dagen komme da evangeliets musikk vil fylle dere og deres hjem med usigelig glede.

Selv om den blir godt fremført, vil ikke musikken løse alle deres problemer. Det vil fortsatt være crescendoer og decrescendoer i vårt liv, staccatoer og legatoer. Sånn er livet på denne jorden.

Men når vi legger musikk til dansetrinnene, pleier de noen ganger kompliserte rytmene i ekteskap og familieliv å bevege seg mot en harmonisk balanse. Selv våre vanskeligste utfordringer vil tilføre vemodsfylte toner og rørende motiver. Prestedømmets lærdommer vil begynne å falle på vår sjel som himmelens dugg. Den hellige ånd vil være vår stadige ledsager og vårt septer – en klar henvisning til kraft og innflytelse – et rettferdighetens og sannhetens uforanderlige septer. Og vårt herredømme vil være et evigvarende herredømme. Og uten at det skal utøves noen tvang, skal det strømme til oss evindelig og alltid (se L&p 121:45-46).

Måtte det bli slik i vårt eget liv og i ethvert hjem. Det ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.