Lignelsen om såmannen

Noe av frøet “falt på steingrunn, der det ikke var mye jord, og det skjøt straks opp, fordi det ikke hadde dyp jord. Og da solen steg, ble det avsvidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det” (Markus 4:5-6).

Jesus forklarte at dette beskriver dem “som straks tar imot ordet med glede når de får høre det”, men “de har ingen rot i seg… Når det kommer trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller de straks fra” (Markus 4:16-17).

Hva kan det skyldes at “de [som hører ordet, ikke har] rot i seg”? Slik er det med nye medlemmer som bare er omvendt til misjonærene, til Kirkens mange tiltrekkende egenskaper, eller til de mange gode fruktene av medlemskap i Kirken. Ettersom de ikke er forankret i Guds ord, kan de bli svidd og visne bort når motstanden melder seg. Men selv de som er oppvokst i Kirken – de som har vært medlem lenge – kan gli inn i en tilstand hvor de ikke har noen rot i seg. Jeg har kjent noen av disse – medlemmer som mangler en urokkelig og varig omvendelse til Jesu Kristi evangelium. Hvis vi ikke er rotfestet i evangeliets læresetninger og regelmessig etterlever dem, kan vi utvikle et steinete hjerte som er steingrunn for åndelige frø.

Åndelig føde er nødvendig for åndelig overlevelse, spesielt i en verden som beveger seg bort fra troen på Gud og absolutter for rett og galt. I en tid dominert av Internett, som forsterker budskap som truer tro, må vi øke vår eksponering for åndelige sannheter for å styrke vår tro og holde oss forankret i evangeliet.

Unge mennesker, hvis denne undervisningen virker for generell, skal dere få et konkret eksempel. Hvis nadverdens symboler blir utdelt, og dere sender tekstmeldinger eller hvisker eller spiller videospill eller gjør noe annet som hindrer dere i å innta viktig åndelig føde, kapper dere av deres åndelige røtter og beveger dere mot steingrunn. Dere gjør dere sårbare for å visne bort når dere møter prøvelser som isolasjon, trusler eller latterliggjøring. Dette gjelder også voksne.

En annen potensiell ødelegger av åndelige røtter – som forsterkes av dagens teknologi, uten at den er unik for den – er tunnelsyn med hensyn til evangeliet eller Kirken. Dette begrensede perspektivet fokuserer på en bestemt læresetning eller praksis eller oppfattet mangel hos en leder, og ignorerer det store panoramaet av evangeliets plan og de felles fruktene av dens avling. President Gordon B. Hinckley ga en levende beskrivelse av ett aspekt av dette tunnelsynet. Han fortalte et publikum ved BYU om politiske kommentatorer som “glødet av forargelse” på grunn av en aktuell nyhetssak. “På kunstferdig vis utøste de den sure eddik av skjellsord og sinne… Dette,” konkluderte han, “er utvilsomt den begavede grinebiterens tidsalder.”¹ For å være trygt forankret i evangeliet, må vi derimot være moderate og avmålte med vår kritikk, og alltid søke det større perspektiv på Guds majestetiske verk.

Jesus sa at “noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det, så det ikke bar frukt” (Markus 4:7). Han forklarte at dette er “de som hører ordet, men verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lyst til andre ting kommer inn og kveler ordet, så det blir uten frukt” (Markus 4:18-19). Dette er virkelig en advarsel vi alle skulle gi akt på.

Jeg vil først si noe om rikdommens bedrag. Uansett hvor vi befinner oss på vår åndelige reise – uansett hvor omvendt vi er – blir vi alle fristet av dette. Når holdninger eller prioriteringer fokuserer på anskaffelse, bruk eller besittelse av eiendom, kaller vi det materialisme. Så mye er sagt og skrevet om materialisme at lite trenger å tilføyes her.² De som tror på det som har blitt kalt velstandens teologi, lider av “rikdommens bedrag”. At man er rik eller har høy inntekt er ikke et tegn på himmelens gunst, og mangel på det samme er ikke et tegn på himmelens unåde. Da Jesus fortalte en trofast disippel at han kunne arve evig liv hvis han bare ville gi alt han hadde til de fattige (se Markus 10:17-24), var det ikke besittelse av rikdom han utpekte som galt, men denne disippelens holdning til rikdom. Slik vi alle vet, lovpriste Jesus den barmhjertige samaritan, som brukte den samme myntsort til å hjelpe sin neste, som Judas brukte til å forråde sin Frelser. Roten til alt ondt er ikke penger, men pengekjærhet (se 1 Timoteus 6:10).

Mormons bok forteller om en tid da fremgangen i Guds kirke “opphørte” (Alma 4:10) fordi “kirkens folk… begynte å legge sin elsk på rikdommer og verdens verdiløse ting” (Alma 4:8). Den som har overflod av materielle ting, står i fare for å bli åndelig “sløvet” av rikdom og andre ting som hører verden til.³ Dette er en passende innledning til den neste av Frelserens læresetninger.

De mest underfundige tornene til å kvele virkningen av evangeliets ord i vårt liv, er de verdslige kreftene Jesus kalte “bekymringer og rikdom og livets lyst” (Lukas 8:14). Disse er for mange til å nevne. Noen eksempler får holde.

En gang irettesatte Jesus sin seniorapostel, idet han sa til Peter: “Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til” (Matteus 16:23; se også L&p 3:6-7; 58:39). Å ha sans for det som hører menneskene til, betyr å sette denne verdens bekymringer foran det som er av Gud i våre handlinger, våre prioriteringer og vår tankegang.

Vi overgir oss til “livets lyst” (1) når vi er avhengige, noe som svekker Guds dyrebare gave handlefrihet, (2) når vi blir forledet av trivielle distraksjoner som trekker oss bort fra det som er av evig betydning, og (3) når vi har en kravmentalitet som hemmer den personlige vekst som er nødvendig for å kvalifisere oss til vår evige fremtid.

Vi blir overvunnet av verdens bekymringer når vi er lammet av fremtidsfrykt, noe som hindrer oss i å gå frem i tro og stole på Gud og hans løfter. For 25 år siden talte min aktede lærer på BYU, Hugh W. Nibley, om farene ved å overgi seg til verdens bekymringer. Han ble spurt i et intervju om han syntes forholdene i verden og vår plikt til å spre evangeliet gjorde det ønskelig å prøve å “komme verden imøte med det vi gjør i Kirken”.⁴

Han svarte: “Det har vært hele Kirkens historie, ikke sant? Man må være villig til å vekke anstøt, man må være villig til å ta en risiko. Det er der troen kommer inn… Vårt engasjement skal være en prøve, det skal være vanskelig, det skal være upraktisk i denne verdens øyne.”⁵

Denne evangeliske prioritering ble bekreftet ved BYU for bare noen måneder siden av en respektert katolsk leder, Charles J. Chaput, erkebiskopen i Philadelphia. Han talte om “saker som både siste-dagers-hellige og katolikker er opptatt av”, som “ekteskap og familie, seksualitetens natur, menneskelivets hellighet og religionsfrihetens betydning,” og sa følgende:

“Jeg vil igjen understreke viktigheten av virkelig å etterleve det vi hevder å tro på. Det må være en prioritet – ikke bare i vårt eget og familiens liv, men i våre kirker, i våre politiske valg, i jobbsammenheng, i vår behandling av de fattige – med andre ord i alt vi gjør.”

“Her er grunnen til at det er viktig,” fortsatte han. “Lær av katolikkenes erfaring. Vi katolikker tror at vårt kall er å være en surdeig i samfunnet. Men det er en hårfin balansegang mellom å være surdeig i samfunnet og å bli oppslukt av samfunnet.”⁶

Frelserens advarsel mot å la verdens bekymringer kvele Guds ord i vårt liv utfordrer oss utvilsomt til å holde fast ved våre prioriteringer og innrette oss etter Guds bud og ledelsen i hans kirke.

Frelserens eksempler kan få oss til å betrakte denne lignelsen som lignelsen om jordtypene. Jordsmonnets egnethet avhenger av hjertet til hver av oss som mottar evangeliets frø. Med hensyn til mottakelighet for åndelige læresetninger, er noen hjerter forherdet og uforberedt, noen hjerter er steinete på grunn av manglende bruk, og noen hjerter begjærer det som hører verden til.

Lignelsen om såmannen ender med Frelserens beskrivelse av frøet som “falt i god jord og bar frukt” i forskjellig grad (Matteus 13:8). Hvordan kan vi forberede oss til å være denne gode jord og få denne gode avling?

Jesus forklarte at “den gode jord, det er de som hører ordet og tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, og bærer frukt i utholdenhet” (Luke 8:15). Vi har frøet som er evangeliets ord. Det er opp til hver enkelt av oss å prioritere og gjøre de tingene som gjør vår jord god og vår avling rik. Vi må søke å bli fast forankret og omvendt til Jesu Kristi evangelium (se Kolosserne 2:6-7). Vi oppnår denne omvendelsen til evangeliet ved å be, ved å lese Skriftene, ved å utføre tjeneste og ved regelmessig deltagelse i nadverden for alltid å ha hans Ånd hos oss. Vi må også søke den mektige forandring i hjertet (se Alma 5:12-14) som erstatter onde ønsker og egoistiske interesser med kjærlighet til Gud og et ønske om å tjene ham og hans barn.

Jeg vitner om at disse ting er sanne, og jeg vitner om vår Frelser Jesus Kristus, hvis læresetninger viser veien og hvis forsoning gjør det hele mulig, i Jesu Kristi navn. Amen.