Vi vil stige opp sammen

I dag ønsker jeg å hedre ektemenn, fedre, brødre, sønner og onkler som vet hvem de er, og som gjør sitt beste for å utføre sine gudgitte oppgaver som beskrevet i erklæringen om familien, herunder å presidere over, forsørge og beskytte sin familie i rettferdighet. Jeg er smertelig klar over at emnene farsrollen, morsrollen og ekteskap kan være vanskelige for mange. Jeg vet at noen medlemmer av Kirken føler at deres hjem aldri vil oppnå det de oppfatter som idealet. Mange har det vondt på grunn av forsømmelse, mishandling, avhengighet og feilaktige tradisjoner og kulturer. Jeg aksepterer ikke handlingene til menn eller kvinner som bevisst eller i uvitenhet har forårsaket smerte, kvaler og fortvilelse i sitt hjem. Men i dag skal jeg tale om noe annet.

Jeg er overbevist om at en mann aldri er mer tiltrekkende for sin hustru enn når han utfører sine gudgitte oppgaver som verdig prestedømsbærer – ikke minst i hjemmet. Jeg elsker og tror på disse ordene fra president Packer til verdige ektemenn og fedre: “Dere har prestedømmets kraft direkte fra Herren til å beskytte deres hjem. Det vil komme tider da denne kraft er alt som står som et skjold mellom deres familie og motstanderens ugagn.”⁶

Tidligere i år deltok jeg i begravelsen til en usedvanlig og alminnelig mann – min manns onkel Don. En av onkel Dons sønner fortalte om noe han opplevde som lite barn kort tid etter at foreldrene hadde kjøpt sitt første hjem. Fordi det var fem små barn som trengte mat og klær, var det ikke nok penger til å sette gjerde rundt hagen. Fordi han tok en av sine guddommelige oppgaver som beskytter for sin familie på alvor, slo onkel Don noen små trestolper ned i bakken, tok litt hyssing og knyttet den fra stolpe til stolpe rundt hagen. Så samlet han barna rundt seg. Han viste dem stolpene og hyssingen, og forklarte at hvis de ville holde seg innenfor dette provisoriske gjerdet, ville de være trygge.

En dag stirret de besøkende lærerinnene i vantro idet de nærmet seg huset og så fem små barn stå lydig ved hyssingen og se lengselsfullt etter en ball som spratt utenfor grenselinjen deres og ut i gaten. Et lite barn løp for å hente faren, som så løp og hentet ballen.

I begravelsen uttrykte den eldste sønnen gråtende at alt han noensinne hadde håpet på i dette liv, var å bli som sin kjære far.

Bilde

Sister Burton's son and grandson reading together.

President Ezra Taft Benson sa:

“Ektemenn og fedre i Israel, dere kan gjøre så mye for deres families frelse og opphøyelse…

Husk deres hellige kall som fedre i Israel – deres viktigste kall i tid og evighet – et kall dere aldri vil bli løst fra.”

Bilde

Sister Burton's son and grandson on a bed together.

“Du må hjelpe til med å skape et hjem hvor Herrens ånd kan råde.”⁷

Hvor anvendelige er ikke disse profetiske ordene i dag.

Det må i beste fall være vanskelig for paktens menn å leve i en verden som ikke bare nedverdiger deres guddommelige roller og ansvarsoppgaver, men også sender falske budskap om hva det betyr å være en “ekte mann”. Ett falskt budskap er: “Det er meg det dreier seg om.” I den andre enden av skalaen finner vi det nedverdigende og spottende budskapet om at ektemenn og fedre ikke lenger trengs. Jeg ber dere innstendig om ikke å lytte til Satans løgner! Han har gitt avkall på det hellige privilegiet å noensinne selv skulle bli ektemann eller far. Fordi han er misunnelig på dem som har de hellige rollene han aldri vil fylle, er han oppsatt på å gjøre “alle mennesker ulykkelige likesom han selv er”!⁸

Brødre og søstre, vi trenger hverandre! Som paktslojale kvinner og menn trenger vi å bygge hverandre opp og hjelpe hverandre å bli det folk som Herren ønsker at vi skal bli. Og vi trenger å samarbeide om å løfte den oppvoksende generasjon og hjelpe dem å oppnå sine guddommelige muligheter som arvinger til evig liv. Vi kan gjøre som eldste Robert D. Hales og hans hustru Mary har gjort, og følge ordspråket: “Du løfter meg og jeg vil løfte deg, og vi vil stige opp sammen.”⁹

Skriftene forteller oss at “det er ikke godt for mennesket å være alene”. Det var derfor vår himmelske Fader skapte “en medhjelp til ham”.¹⁰ Ordet medhjelp betyr “en hjelper som er egnet, er ham verdig og er hans like”.¹¹ Våre to hender ligner for eksempel på hverandre, men de er ikke helt like. Faktisk er de rake motsetninger, men de utfyller hverandre og er egnet for hverandre. Når de arbeider sammen, er de sterkere.¹²

I et kapittel om familier sier Kirkens håndbok følgende: “Mannlige og kvinnelige ånders natur er slik at de utfyller hverandre.”¹³ Vær oppmerksom på at det står “utfyller hverandre”, ikke “konkurrerer med hverandre”! Vi er her for å hjelpe, løfte og fryde oss sammen med hverandre, idet vi prøver å få frem det beste i oss selv. Søster Barbara B. Smith sa klokelig: “Det er så mye mer lykke å oppnå når vi kan glede oss over andres fremgang og ikke bare vår egen.”¹⁴ Når vi prøver å “utfylle” istedenfor å “konkurrere”, er det mye lettere å heie på hverandre!

Som ung mor til mange små barn på slutten av dager fylt med bleieskift, oppvask og disiplinering, var det ingen som mer ettertrykkelig enn meg sang Primær-sangen “Jeg blir glad når far kommer hjem”.¹⁵ Jeg er imidlertid lei for å innrømme at jeg ikke alltid var blid når Craig syntes å sprette gjennom døren etter en hard arbeidsdag. Han hilste alltid på hver enkelt av oss med en klem og et kyss, og gjorde mange vanskelige og noen ganger katastrofale dager til herlige pappastunder. Jeg skulle ønske jeg hadde vært litt mindre opptatt av den uendelige listen over gjøremål, og mer fornuftig hadde fokusert på det som betydde mest, slik han gjorde. Jeg ville ha stoppet oftere opp for å nyte hellig familietid, og ville ha takket ham oftere for den velsignelse han var for oss!

For ikke lenge siden fortalte en trofast søster i Kirken meg om en stor bekymring hun hadde bedt angående en god stund. Hennes bekymring gjaldt noen av søstrene i menigheten. Hun fortalte meg hvor vondt det gjorde å se at de noen ganger snakket respektløst til og om sin mann, til og med foran barna. Hun fortalte så at hun som ung kvinne oppriktig hadde ønsket og bedt om å finne og gifte seg med en verdig prestedømsbærer og bygge et lykkelig hjem sammen med ham. Hun hadde vokst opp i et hjem hvor hennes mor hadde styrt med jernhånd, og faren hadde rettet seg etter morens krav for å holde fred i hjemmet. Hun følte at det fantes en bedre måte. Hun hadde ikke sett det vist i hjemmet hun vokste opp i, men hun ba inderlig om veiledning, og Herren velsignet henne med kunnskap om hvordan hun kunne skape et hjem sammen med sin ektemann hvor Ånden ville være velkommen. Jeg har vært i dette hjemmet, og kan vitne om at det er et hellig sted!

Søstre og brødre, hvor ofte lar vi bevisst “vår tale av kjærlighet farges”?¹⁶

Vi kan prøve oss selv ved å stille noen spørsmål. Med noen tilpasninger kan disse spørsmålene gjelde for de fleste av oss, enten vi er gift eller enslig, uansett hva vår situasjon i hjemmet måtte være.

1. Når var siste gang jeg ga min ledsager oppriktig ros, enten alene eller sammen med våre barn?

2. Når var siste gang jeg takket, ga uttrykk for kjærlighet til eller tryglet oppriktig i tro for ham eller henne i bønn?

3. Når var siste gang jeg lot være å si noe jeg visste kunne være sårende?

4. Når var siste gang jeg beklaget og ydmykt ba om tilgivelse – uten å legge til ordene “men om bare du hadde” eller “men om du bare ikke hadde”?

5. Når var siste gang jeg valgte å være lykkelig istedenfor å forlange å ha “rett”?

Hvis noen av disse spørsmålene får dere til å krympe dere eller føle et snev av skyldfølelse, må dere huske at eldste David A. Bednar har sagt at “skyldfølelse er for ånden det smerte er for legemet – et varsel om fare og en beskyttelse mot ytterligere skade”.¹⁷

Jeg oppfordrer oss alle til å gi akt på eldste Jeffrey R. Hollands inderlige bønn: “Brødre og søstre, i denne lange, evige streben etter å bli mer lik vår Frelser, la oss prøve å bli ‘fullkomne’ menn og kvinner i hvert fall på dette ene området nå – ved at vi ikke krenker med ord, eller sagt litt mer positivt, ved å tale med en ny tunge, med englers tunge.”¹⁸

Når jeg har forberedt meg til denne anledningen i dag, har Ånden undervist meg, og jeg har lovet at jeg oftere vil si vennlige ord til og om min kjære ledsager, løfte mennene i min familie og uttrykke takknemlighet for hvordan de utfører sine guddommelige og utfyllende oppgaver. Jeg har også bestemt meg for å følge ordspråket: “Du løfter meg og jeg løfter deg, og så vil vi stige opp sammen.”

Vil dere sammen med meg søke Den hellige ånds hjelp til å lære oss hvordan vi bedre kan løfte hverandre i våre utfyllende oppgaver som paktens sønner og døtre av kjærlige himmelske foreldre?

Jeg vet at vi kan klare det ved hjelp av den styrkende kraft i Jesu Kristi forsoning og vår tro på ham. Jeg ber om at vi vil sette vår lit til ham for å hjelpe oss å hjelpe hverandre å leve lykkelig og evig idet vi stiger opp sammen, i Jesu Kristi navn. Amen.