Se, det er din mor!

Jeg vil også gjerne være med og ønske eldste Ronald A. Rasband, eldste Gary E. Stevenson og eldste Dale G. Renlund og deres hustruer velkommen til det beste fellesskap de kan forestille seg.

I en profeti om Frelserens forsoning skrev Jesaja: “Våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret.”¹ Et majestetisk syn i de siste dager understreket at “[Jesus] kom til verden … for å bære verdens synder.”² Både gamle og nyere skrifter vitner om at “[han] gjenløste … dem, og han … bar dem alle den gamle tids dager.”³ “En kjær salme trygler oss: “Hør din store Forløsers røst!”⁴

Tatt på seg, båret, forløst. Dette er mektige og oppmuntrende messianske ord. De formidler hjelp og håp om trygg bevegelse fra der vi er til dit vi trenger å være – men ikke kan komme uten hjelp. Disse ordene innebærer også byrde, strev og utmattelse – ord som er høyst aktuelle for å beskrive hans misjon som, til en usigelig kostnad, løfter oss når vi har falt, bærer oss fremover når styrken er borte, og bringer oss trygt hjem når sikkerhet synes langt utenfor vår rekkevidde. “Min Fader sendte meg,” sa han, “så jeg kunne bli løftet opp på korset … at likesom jeg er blitt løftet opp … skulle mennesker løftes opp … til meg.”⁵

Men man kan høre i disse formuleringene et annet område av menneskenes kamp hvor vi bruker ord som bære og båret,holde og løfte,streve og forløse. Det Jesus sa til Johannes mens han var midt i forsoningen, det sier han til oss alle: “Se, det er din mor!”⁶

I dag erklærer jeg fra denne talerstolen det som har blitt sagt her før – at ingen kjærlighet i jordelivet kommer nærmere Jesu Kristi rene kjærlighet enn den uselviske kjærligheten en hengiven mor har til sitt barn. Da Jesaja talte om Messias og ønsket å formidle Jehovas kjærlighet, anvendte han bildet av en mors hengivenhet. “Glemmer vel en kvinne sitt diende barn?” spør han. Hvor absurd, antyder han, selv om det ikke er like absurd som å tro at Kristus noensinne vil glemme oss.⁷

Den slags besluttsom kjærlighet “er tålmodig og er velvillig … søker ikke sitt eget … men … utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt.”⁸ Men aller mest oppmuntrende er det at en slik troskap “svikter aldri”.⁹ “For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes,” sa Jehova, “men min miskunnhet skal ikke vike fra deg.”¹⁰ Det samme sier våre mødre.

Det er ikke bare det at de bærer oss, men de fortsetter å bære over med oss. Det er ikke bare bæringen før fødselen, men den livslange bæringen som gjør morsoppgaven til slik en utrolig prestasjon. Det finnes naturligvis hjerteskjærende unntak, men de fleste mødre vet intuitivt og instinktivt at dette er en hellig tillit av den høyeste orden. Vekten av denne erkjennelsen, spesielt på unge mødres skuldre, kan være svært overveldende.

En fantastisk ung mor skrev nylig til meg, og jeg siterer: “Hvordan er det mulig at et menneske kan elske et barn så dypt at man villig gir avkall på en stor del av sin frihet for det? Hvordan kan jordisk kjærlighet være så sterk at man frivillig underkaster seg ansvar, sårbarhet, angst og hjertesorg, og bare fortsetter å komme tilbake for mer av det samme? Hva slags jordisk kjærlighet kan få deg til å føle, når du får et barn, at livet aldri noensinne blir ditt eget igjen? Morskjærlighet må være guddommelig. Det finnes ingen annen forklaring. Det mødre gjør, er en vesentlig del av Kristi verk. Å vite dette skulle være nok til å fortelle oss at virkningen av den slags kjærlighet vil veksle mellom uutholdelig og ufattelig, om og om igjen, til vi, når det aller siste barn på jorden er frelst og i sikkerhet, også kan si med Jesus: ‘[Far!] Jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre.’¹¹ ”

Med dette vakre brevet i bakhodet, la meg gi dere tre eksempler som gjenspeiler mødres majestetiske innflytelse, som jeg har sett i mitt virke bare de siste ukene:

Min første beretning er til advarsel, til å minne oss om at ikke alle mødres innsats har en eventyrslutt, iallfall ikke med en gang. Denne påminnelsen kommer fra min samtale med en god venn gjennom mer enn 50 år, som var døende, borte fra denne kirken han visste innerst inne er sann. Uansett hvor mye jeg forsøkte å trøste ham, syntes jeg ikke å kunne gi ham fred. Til slutt åpnet han seg for meg. “Jeff,” sa han, “uansett hvor smertefullt det vil bli for meg å stå foran Gud, kan jeg ikke utstå tanken på å stå foran min mor. Evangeliet og barna hennes betydde alt for henne. Jeg vet at jeg har knust hennes hjerte, og det knuser mitt.”

Jeg er helt sikker på at da han døde, tok hans mor imot min venn med åpne, kjærlige armer. Det er det foreldre gjør. Men den advarende delen av denne historien er at barn kan knuse sin mors hjerte. Her ser vi en annen sammenligning med det guddommelige. Jeg trenger ikke minne oss om at Jesus døde av et sønderknust hjerte, et som var trett og utslitt av å bære verdens synder. Så når vi blir fristet, måtte vi se vår mor så vel som vår Frelser, og spare dem begge for bedrøvelsen over våre synder.

Det andre eksemplet er en ung mann som reiste verdig på misjon, men etter eget valg dro hjem tidlig på grunn av tiltrekning til samme kjønn og noen traumer han opplevde i den forbindelse. Han var fortsatt verdig, men hans tro var på krisenivå, den følelsesmessige byrden ble stadig tyngre, og den åndelige smerten ble mer og mer dyptgripende. Han vekslet mellom å føle seg såret, forvirret, sint og forlatt.

Hans misjonspresident, hans stavspresident og hans biskop brukte utallige timer på å søke og gråte og velsigne ham idet de holdt fast i ham, men mye av såret hans var så personlig at han holdt i alle fall deler av det utenfor deres rekkevidde. Den kjære faren i denne historien utøste hele sin sjel for å hjelpe dette barnet, men hans svært krevende arbeid betydde at de lange, mørke nettene med sjelekvaler ofte måtte overlates til gutten og hans mor alene. Dag og natt, først i uker, og deretter i måneder som ble til år, søkte de helbredelse sammen. Gjennom perioder med bitterhet (stort sett hans, men noen ganger hennes) og uendelig frykt (stort sett hennes, men noen ganger hans), bar hun – der har vi det vakre, tyngende ordet igjen – hun bar vitnesbyrd for sin sønn om Guds kraft og hans kirke, men spesielt om hans kjærlighet til dette barnet. I samme åndedrag vitnet hun om sin egen kompromissløse, udødelige kjærlighet til ham. For å forene disse to absolutt avgjørende pilarene i hennes tilværelse – Jesu Kristi evangelium og hennes familie – utøste hun sin sjel i bønn i det uendelige. Hun fastet og gråt, hun gråt og fastet, for så å lytte og lytte og lytte mens denne sønnen gjentatte ganger fortalte henne at hans hjerte gikk i oppløsning. Slik bar hun ham – igjen – men denne gangen var det ikke i ni måneder. Denne gangen trodde hun at det ville ta en evighet å komme gjennom hans fortvilelses ulendte landskap.

Men med Guds nåde og sin egen fasthet, og med hjelp av en rekke ledere i Kirken, venner, familiemedlemmer og fagfolk, har denne tryglende moren sett sønnen komme hjem til det lovede land. Dessverre vet vi at denne velsignelsen ikke kommer, eller i det minste ennå ikke har kommet, til alle foreldre som bekymrer seg for sine barns mange forskjellige omstendigheter, men her var det håp. Og jeg må si at denne sønnens seksuelle legning ikke bare på mirakuløst vis endret seg – ingen antok at den ville det. Men litt etter litt endret hans hjertes innstilling seg.

Han begynte å komme tilbake til kirken. Han valgte å ta del i nadverden, villig og verdig. Han fikk tempelanbefaling igjen, og tok imot et kall som lærer i Morgenseminar, hvor han gjorde det fantastisk bra. Og nå, etter fem år, har han etter eget ønske og med betydelig hjelp fra Kirken, dratt tilbake til misjonsmarken for å fullføre sin tjeneste for Herren. Jeg har grått over det mot, den integritet og den besluttsomhet denne unge mannen og hans familie har vist for å ordne opp i ting og hjelpe ham å bevare sin tro. Han vet at han skylder mye til mange, men han vet at han skylder mest til to messianske personer i sitt liv, to som bar ham og løftet ham, arbeidet med ham og befridde ham – hans Frelser, vår Herre Jesus Kristus, og hans besluttsomme, forløsende og absolutt helgenaktige mor.

Til slutt dette eksemplet fra gjeninnvielsen av Mexico City Mexico tempel for bare tre uker siden. Det var der, sammen med president Henry B. Eyring, at jeg så vår kjære venn Lisa Tuttle Pieper stå under den gripende innvielsesseremonien. Hun hadde imidlertid litt vanskelig for å stå, for med én arm holdt hun sin elskede, men alvorlig funksjonshemmede datter Dora, og med den andre prøvde hun å styre Doras dysfunksjonelle høyre hånd, slik at denne begrensede, men evig dyrebare Guds datter kunne vifte med et hvitt lommetørkle, og med stønn som bare hun selv og himmelens engler forsto, rope: “Hosianna, hosianna, hosianna, for Gud og hans Sønn!”¹²

Til alle våre mødre overalt, før, nå eller i fremtiden, sier jeg: “Takk. Takk for at dere føder og former sjeler, former karakter og viser Kristi rene kjærlighet.” Til moder Eva, til Sara, Rebekka og Rakel, til Maria fra Nasaret og til en mor i himmelen, sier jeg: “Takk for deres avgjørende bidrag til å oppfylle evighetens hensikter.” Til alle mødre i enhver omstendighet, også dem som strever – og det vil alle – sier jeg: “Fred være med dere. Tro på Gud og dere selv. Dere gjør det bedre enn dere tror. Dere er frelsere på Sions berg,¹³ og i likhet med den Mester dere følger, svikter aldri deres kjærlighet.”¹⁴ Jeg kan ikke gi en større hyllest til noen. I Jesu Kristi navn. Amen.