La den klare basun lyde

I sommer hadde min hustru og jeg to av våre unge barnebarn på besøk mens foreldrene deltok i en pionervandring i staven. Datteren vår ville forsikre seg om at guttene øvde på piano mens de var borte hjemmefra. Hun visste at et par dager hos besteforeldrene gjør det litt lettere å glemme å øve. En ettermiddag bestemte jeg meg for å sette meg ned med mitt 13 år gamle barnebarn, Andrew, og høre ham spille.

Denne gutten er full av energi og elsker naturen. Han kunne lett ha brukt all sin tid på jakt og fiske. Mens han øvde på pianoet, skjønte jeg at han heller ville ha fisket i elven like i nærheten. Jeg lyttet mens han banket ut hver akkord av en kjent sang. Hver eneste note han spilte, hadde samme tyngde og takt, noe som gjorde det vanskelig å gjenkjenne melodien. Jeg satte meg ved siden av ham på benken og forklarte viktigheten av å trykke bare litt hardere på meloditangentene og litt lettere på de notene som akkompagnerer melodien. Vi snakket om at pianoet var mer enn bare et mekanisk mirakel. Det kan være en forlengelse av hans egen røst og følelser, og bli et kommunikasjonsmiddel. Akkurat som et menneske snakker og beveger seg jevnt fra ett ord til et annet, skulle også melodien flyte når vi går fra én note til en annen.

Vi lo sammen mens han prøvde om og om igjen. Smilehullene i kinnene hans vokst etter hvert som melodien begynte å komme frem fra det som tidligere bare var en masse lyder. Budskapet ble klart: “Jeg er Guds kjære barn som han har sendt til jord.”¹ Jeg spurte Andrew om han kunne føle forskjellen i budskapet. Han svarte: “Ja, bestefar, jeg kan føle det!”

Apostelen Paulus lærte oss om å sammenligne kommunikasjon med musikkinstrumenter da han skrev til korinterne:

“Slik er det også med livløse ting som gir lyd, enten det nå er fløyte eller harpe. Dersom det ikke er forskjell på tonene, hvordan kan en da skjønne hva som spilles på fløyten eller harpen?

Og dersom en basun gir utydelig lyd, hvem vil da gjøre seg klar til kamp?”²

Hvis verden noensinne har hatt behov for Kristi disipler som kan formidle evangeliets budskap tydelig og fra hjertet, så er det nå. Vi trenger basunens klare lyd.

Kristus var absolutt vårt beste eksempel. Han viste alltid mot til å stå frem for det som var rett. Hans ord runger gjennom århundrene idet han oppfordrer oss til å huske å elske Gud og våre medmennesker, holde alle Guds bud og leve som lys for verden. Han var ikke redd for å uttale seg mot jordiske myndigheter eller herskere på sin tid, selv når slike kjempet mot den misjon hans himmelske Fader hadde gitt ham. Hans ord var ikke ment å forvirre, men å påvirke menneskenes hjerte. Han kjente helt klart sin Faders vilje i alt han sa og gjorde.

Jeg elsker også Peters eksempel, som konfronterte verdens mennesker frimodig og tydelig på pinsedagen. Den dagen var mennesker forsamlet fra mange land, som kritiserte de tidlige hellige fordi de hørte dem tale i tunger og trodde de var fulle. Da Peter kjente Åndens påvirkning, reiste han seg for å forsvare Kirken og medlemmene. Han vitnet med følgende ord: “Jødiske menn, og alle dere som bor i Jerusalem! La dette være kjent for dere, og lån øre til mine ord!”³

Han siterte så fra skriftstedene som inneholder profetier om Kristus, og bar dette enkle vitnesbyrdet: “Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.”⁴

Mange som hørte hans ord og følte Ånden, og 3000 sjeler ble medlem av den tidlige Kirken. Dette er sterke bevis på at én mann eller kvinne som er villig til å bære vitnesbyrd når verden synes å gå i motsatt retning, kan være utslagsgivende.

Når vi som medlemmer bestemmer oss for å stå opp og kraftfullt vitne om Guds lære og hans kirke, er det noe i oss som endrer seg. Vi får hans bilde i vårt ansikt. Vi kommer nærmere hans Ånd. Han vil i sin tur gå foran oss og være ved vår “høyre og ved [vår] venstre hånd, og [hans] Ånd skal være i [våre] hjerter og mine engler rundt om [oss] og støtte [oss].”⁵

Kristi sanne disipler prøver ikke å finne unnskyldninger for læren når den ikke passer verdens gjeldende oppfatninger. Paulus var en annen tapper disippel som frimodig forkynte at han ikke skammet seg “ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror”.⁶ Sanne disipler representerer Herren når det ikke er beleilig å gjøre det. Sanne disipler ønsker å påvirke menneskenes hjerte, ikke bare imponere dem.

Det er ofte ikke beleilig eller behagelig å forsvare Kristus. Jeg er sikker på at det var tilfellet med Paulus da han ble kalt frem for kong Agrippa og bedt om å forklare seg og fortelle sin historie. Paulus erklærte, uten å nøle, sin tro med en slik kraft at denne fryktinngytende kongen innrømmet at han nesten ble overtalt til å bli en kristen.

Paulus svar vitnet om hans ønske om at folk helt og holdent skulle forstå det han hadde å si. Han fortalte kong Agrippa at han ønsket at alle som hørte ham, ikke nesten skulle bli kristne, men at de helt og holdent skulle bli Kristi disipler.⁷ De som taler tydelig, kan få dette til å skje.

Gjennom de mange årene jeg har studert historien om Lehis drøm i Mormons bok,⁸ har jeg alltid tenkt på den store og rommelige bygningen som et sted der bare de mest opprørske befinner seg. Bygningen var full av dem som hånte og pekte på de trofaste som hadde holdt seg fast i jernstangen, som symboliserer Guds ord, og hadde komme frem til livets tre, som symboliserer Guds kjærlighet. Noen tålte ikke presset fra menneskene som gjorde narr av dem, og ble borte. Andre bestemte seg for å slutte seg til spotterne i bygningen. Hadde de ikke mot til å tale frimodig mot verdens kritikk eller budskap?

Når jeg ser dagens samfunn bevege seg bort fra Gud, tror jeg denne bygningen blir stadig større. Mange vandrer i dag gjennom gangene i den store og rommelige bygningen, uten å vite at de faktisk er i ferd med å bli en del av dens kultur. De gir ofte etter for fristelsene og budskapene. Til slutt finner vi dem sammen med dem som kritiserer eller gjør narr.

I mange år trodde jeg at den spottende mengden gjorde narr av hvordan de trofaste levde sitt liv, men stemmene fra bygningen i dag har forandret seg i tone og innfallsvinkel. De som spotter, prøver ofte å overdøve evangeliets enkle budskap ved å angripe noen aspekter av Kirkens historie eller rette tydelig kritikk mot en profet eller en annen leder. De angriper også selve hjertet i vår lære og Guds lover, som har blitt gitt siden jorden ble skapt. Vi, som Jesu Kristi disipler og medlemmer av hans kirke, må aldri slippe denne jernstangen. Vi må la den klare basun lyde fra vår egen sjel.

Det enkle budskapet er at Gud er vår kjærlige himmelske Fader og Jesus Kristus hans Sønn. Evangeliet er gjengitt i disse siste dager gjennom levende profeter, og beviset er Mormons bok. Det er veien til lykke gjennom den grunnleggende familieenheten slik den opprinnelig ble organisert og åpenbart av vår himmelske Fader. Dette er den kjente melodien i budskapet som alle kan gjenkjenne, fordi de har hørt den i sitt førjordiske liv.

Det er på tide at vi, som siste-dagers-hellige, reiser oss og bærer vitnesbyrd. Det er på tide at notene i evangeliets melodi hever seg over verdens larm. Jeg legger mitt vitnesbyrd til budskapet fra denne verdens Frelser og Forløser. Han lever! Hans evangelium er gjengitt, og velsignelsene lykke og fred kan sikres i dette liv ved å etterleve hans bud og vandre på hans vei. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.