Med Guds øyne

Mine kjære brødre og søstre, takk for at dere oppholdt meg som medlem av De tolv apostlers quorum i går. Det er vanskelig å gi uttrykk for hvor mye det betyr for meg. Jeg var spesielt takknemlig for oppholdelsen fra de to helt spesielle kvinnene i mitt liv – min hustru Ruth og vår kjære datter Ashley.

Mitt kall gir rikelig bevis på sannheten av Herrens uttalelse i begynnelsen av denne evangelieutdeling: “For at fylden av mitt evangelium kunne bli forkynt av de svake og enfoldige til jordens ender.”¹ Jeg er en av de svake og enfoldige. For mange år siden, da jeg ble kalt som biskop i en menighet i det østlige USA, ble jeg oppringt av min bror, som er litt eldre og mye klokere enn meg. Han sa: “Du må vite at Herren ikke har kalt deg på grunn av noe du har gjort. I ditt tilfelle er det trolig på tross av det du har gjort. Herren har kalt deg på grunn av det han trenger å gjøre gjennom deg, og det vil bare skje hvis du gjør det på hans måte.” Jeg innser at denne visdommen fra en eldre bror gjelder enda mer i dag.

Det skjer noe vidunderlig i en misjonærs tjeneste når han eller hun innser at kallet ikke handler om ham eller henne, men snarere om Herren, hans arbeid og vår himmelske Faders barn. Jeg føler at det samme gjelder en apostel. Dette kallet handler ikke om meg. Det handler om Herren, Hans arbeid og vår himmelske Faders barn. Uansett stilling eller kall i Kirken, for å utføre god tjeneste, må vi gjøre det i visshet om at alle vi tjener, “er en elsket ånd, sønn eller datter av himmelske foreldre, og … som sådan [har] en guddommelig natur og et guddommelig potensial.”²

I mitt tidligere yrke var jeg kardiolog og spesialist på hjertesvikt og transplantasjon. Jeg hadde mange pasienter som var alvorlig syke. Min hustru sier spøkefullt at det ga en dårlig prognose å bli en av mine pasienter. Men spøk til side, jeg så mange mennesker dø, og jeg utviklet en slags følelsesmessig avstand når det gikk dårlig. På den måten ble følelsene av sorg og skuffelse mildnet.

I 1986 fikk en ung mann som het Chad, hjertesvikt, og fikk hjertetransplantasjon. Han hadde klart seg veldig bra i 15 år. Chad gjorde alt han kunne for å holde seg frisk og leve så normalt som mulig. Han utførte en misjon, arbeidet, og var en trofast sønn for sine foreldre. De siste årene av livet hans var imidlertid vanskelige, og han var stadig inn og ut av sykehuset.

En kveld ble han bragt til sykehusets akuttmottak med full hjertestans. Mine kolleger og jeg arbeidet i lang tid for å gjenopprette blodsirkulasjonen hans. Til slutt ble det klart at Chad ikke kunne gjenopplives. Vi stoppet vår fåfengte innsats, og jeg erklærte ham død. Selv om jeg var trist og skuffet, beholdt jeg en profesjonell holdning. Jeg tenkte: “Chad har fått god pleie. Han har fått mange flere år å leve enn han ellers ville hatt.” Den følelsesmessige avstanden ble snart knust da foreldrene kom inn på akuttmottaket og så sin avdøde sønn ligge på en båre. I det øyeblikket så jeg Chad med hans mor og fars øyne. Jeg så de store håp og forventninger de hadde til ham, og ønsket om at han måtte leve bare litt lenger og litt bedre. Da jeg tok dette inn over meg, begynte jeg å gråte. Med et ironisk rollebytte og en velgjerning jeg aldri vil glemme, trøstet Chads foreldre meg.

Jeg innser nå at for å tjene andre effektivt i Kirken, må vi se dem med en fars øyne, med vår himmelske Faders øyne. Først da kan vi begynne å fatte den sanne verdien av en sjel. Først da kan vi føle kjærligheten vår himmelske Fader har til alle sine barn. Først da kan vi fornemme Frelserens kjærlige omtanke for dem. Vi kan ikke fullstendig oppfylle vår pakt om å sørge med dem som sørger, og trøste dem som trenger trøst, med mindre vi ser dem med Guds øyne.³ Dette utvidede perspektivet vil åpne vårt hjerte for andres skuffelser, frykt og hjertesorg. Men vår himmelske Fader vil hjelpe og trøste oss, akkurat slik Chads foreldre trøstet meg for mange år siden. Vi må ha øyne som ser, ører som hører og et hjerte som vet og føler, hvis vi skal oppnå den redning som president Thomas S. Monson så ofte oppfordrer oss til.⁴

Bare når vi ser med vår himmelske Faders øyne, kan vi bli fylt med “Kristi rene kjærlighet”.⁵ Hver dag skulle vi be til Gud om å få denne kjærligheten. Mormon formante: “Derfor, mine elskede brødre, be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet som han har skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus.”⁶

Av hele mitt hjerte ønsker jeg å være en sann etterfølger av Jesus Kristus.⁷ Jeg elsker ham. Jeg beundrer ham. Jeg vitner om at han lever. Jeg vitner om at han er Den salvede, Messias. Jeg er et vitne om hans uforlignelige barmhjertighet, medfølelse og kjærlighet. Jeg tilføyer mitt vitnesbyrd til apostlenes, som i år 2000 sa “at Jesus er den levende Kristus, Guds udødelige Sønn… Han er verdens lys, liv og håp.”⁸

Jeg vitner om at den oppstandne Herre en dag i 1820, i en lund i delstaten New York, viste seg for profeten Joseph Smith sammen med Gud, vår himmelske Fader, akkurat slik Joseph Smith sa de gjorde. Prestedømmets nøkler er på jorden i dag for å muliggjøre frelsende og opphøyende ordinanser. Jeg vet det. I Jesu Kristi navn. Amen.