Vi må gi oss hen til Gud

På generalkonferansen i april talte eldste Dallin H. Oaks om behovet for “å forandre vårt eget liv”.¹ Jeg vil hevde at personlig forbedring begynner med en forandring i hjertet – uansett erfaringer i livet eller hvor man er født.

Jeg kommer fra Sydstatene i USA, og i min ungdom underviste ordene i gamle protestantiske salmer meg om en sann disippels hjerte – et som har blitt forandret. Overvei denne teksten, som er så kjær for meg:

Hvordan kan vi, et moderne, travelt og konkurransepreget folk, bli underkastet og stille? Hvordan lar vi Herrens veier bli våre veier? Jeg tror vi begynner med å lære om ham og be om forståelse. Når vår tillit til ham vokser, åpner vi vårt hjerte, prøver å gjøre hans vilje og venter på svar som vil hjelpe oss å forstå.

Min egen forandring i hjertet begynte da jeg, som 12-åring, begynte å søke etter Gud. Bortsett fra å si Herrens bønn,³ visste jeg egentlig ikke hvordan man ber. Jeg husker at jeg knelte i håp om å føle hans kjærlighet, og spurte: “Hvor er du, himmelske Fader? Jeg vet at du må være der ute et sted, men hvor?” Gjennom hele tenårene spurte jeg. Jeg fikk glimt av den levende Jesus Kristus, men vår himmelske Fader lot meg i sin visdom søke og vente i 10 år.

I 1970, da misjonærene underviste meg om Faderens frelsesplan og Frelserens forsoning, ble det slutt på ventingen. Jeg tok imot disse sannhetene og ble døpt.

Basert på denne kunnskapen om Herrens barmhjertighet og kraft, valgte min mann, barna og jeg dette mottoet for familien: “Det ordner seg.” Men hvordan kan vi si dette til en annen når store vanskeligheter dukker opp, og svarene ikke er så lette å finne?

Da vår skjønne, verdige, 21 år gamle datter Georgia ble innlagt på sykehus i kritisk tilstand etter en sykkelulykke, sa familien: “Det ordner seg.” Da jeg umiddelbart reiste fra vår misjon i Brasil til Indianapolis i USA for å være sammen med henne, klamret jeg meg til familiemottoet. Vår skjønne datter gikk imidlertid inn i åndeverdenen bare noen timer før flyet mitt landet. Mens sorg og sjokk strømmet gjennom familien, hvordan kunne vi se på hverandre og fremdeles si: “Det ordner seg”?

Etter Georgias jordiske død, var følelsene våre ubearbeidet, vi strevde, og den dag i dag har vi stunder med stor sorg, men vi holder fast ved forståelsen av at ingen noensinne virkelig dør. Til tross for vår smerte da Georgias fysiske kropp sluttet å fungere, hadde vi tro på at hun straks fortsatte å leve som ånd, og vi tror at vi vil få være sammen med henne i evigheten hvis vi overholder våre tempelpakter. Tro på vår Forløser og hans oppstandelse, tro på hans prestedømmes kraft og tro på evige beseglinger lar oss uttrykke vårt motto med overbevisning.

President Gordon B. Hinckley sa: “Hvis du gjør ditt beste, vil det ordne seg. Sett din lit til Gud… Herren vil ikke svikte oss.”⁴

Vårt familiemotto sier ikke: “Det ordner seg nå.” Det sier noe om vårt håp om det evige utfallet – ikke nødvendigvis nåværende resultater. Skriftstedet lyder: “Søk flittig, be alltid og ha tro, og alle ting skal tjene dere til det gode.”⁵ Det betyr ikke at alle ting er gode, men for de ydmyke og trofaste vil både positive og negative ting sammen tjene oss til det gode i Herrens beleilige tid. Vi venter på ham, noen ganger som Job i hans lidelse, vel vitende om at Gud “sårer, og han forbinder. Han slår, og hans hender leger”.⁶ Et saktmodig hjerte godtar prøvelsen og venter på at tiden med helbredelse og helhet skal komme.

Når vi åpner oss for Ånden, kan vi lære Guds måte og føle hans vilje. Under nadverden, som jeg kaller sabbatens hjerte, har jeg funnet ut at etter at jeg har bedt om tilgivelse for synder, kan det være lærerikt for meg å spørre vår himmelske Fader: “Fader, er det noe mer?” Når vi er underkastet og stille, kan vårt sinn rettes mot noe mer vi kanskje trenger å forandre – noe som begrenser vår evne til å motta åndelig veiledning eller helbredelse og hjelp.

Kanskje jeg har en godt maskert motvilje mot noen. Når jeg spør om det er mer å bekjenne, står denne “hemmeligheten” klart for meg. I bunn og grunn hvisker Den hellige ånd: “Du spurte oppriktig om det var mer, og her er det. Din motvilje reduserer din fremgang og skader din evne til å ha sunne forhold. Du kan gi slipp på dette.” Det er hardt arbeid – vi kan føle oss helt berettiget i vårt fiendskap – men å innrette seg etter Herrens vilje er den eneste veien til varig lykke.

Med tiden og litt etter litt, får vi hans nådige styrke og veiledning – som kanskje får oss til å besøke templet, eller studere Frelserens forsoning grundigere, eller rådføre oss med en venn, en biskop, en profesjonell rådgiver eller en lege. Helbredelsen av vårt hjerte begynner når vi underkaster oss og tilber Gud.

Sann tilbedelse begynner med et oppriktig hjerte overfor Faderen og Sønnen. Hvordan står det til med ditt hjerte i dag? Paradoksalt nok, for å kunne ha et helbredet og trofast hjerte, må vi først la det knuses for Herren. “[Dere skal] ofre et sønderknust hjerte og en angrende ånd,”⁷ erklærer Herren. Resultatet av å ofre vårt hjerte, eller vår vilje, til Herren er at vi mottar den åndelige veiledning vi trenger.

Med økende forståelse av Herrens nåde og barmhjertighet, oppdager vi at vårt egensindige hjerte begynner å sprekke og knuses av takknemlighet. Da strekker vi oss etter ham, og lengter etter å trekke i åk med Guds enbårne Sønn. Når vi med sønderknust hjerte strekker oss og trekker i åk, mottar vi nytt håp og fersk veiledning gjennom Den hellige ånd.

Jeg har strevd med å fordrive det jordiske ønsket om å få ting på min måte, og har til slutt innsett at min måte er så mangelfull, begrenset og mye dårligere enn Jesu Kristi måte. “Hans måte er den sti som fører til lykke i dette liv og evig liv i den kommende verden.”⁸ Kan vi elske Jesus Kristus og hans måte mer enn vi elsker oss selv og våre egne ønsker?

Noen tror kanskje de har mislyktes for mange ganger, og føler seg for svake til å forandre syndige handlinger eller verdslige ønsker. Men som paktens Israel prøver vi ikke bare å forandre oss på egen hånd. Hvis vi oppriktig ber til Gud, tar han oss slik vi er – og gjør oss til mer enn vi noensinne kunne ha forestilt oss. Den kjente teologen Robert L. Millet skriver om en sunn lengsel etter å bli bedre, avstemt med den åndelige forsikring om at i og gjennom Jesus Kristus kan vi klare det.⁹ Med en slik forståelse kan vi ærlig si til vår himmelske Fader:

Når vi ofrer vårt sønderknuste hjerte til Jesus Kristus, godtar han vårt offer. Han tar oss tilbake. Uansett hvilke tap, hvilke sår og hvilken avvisning vi har lidd, er hans nåde og helbredelse mektigere enn dem alle. Når virkelig trekker i åk med Frelseren, kan vi si med frimodighet: “Det ordner seg.” I Jesu Kristi navn. Amen.