2010–2019
Dere er ikke alene om arbeidet
Oktober 2015


Dere er ikke alene om arbeidet

Når dere går fra én prestedømstjeneste til en annen, vil dere se at Herren deltar i arbeidet sammen med dere.

Mine elskede brødre, vi er takknemlige for at Herren har kalt eldste Ronald A. Rasband, eldste Gary E. Stevenson og eldste Dale G. Renlund som Herren Jesu Kristi apostler. Vårt hjerte, våre bønner og vår tro oppholder dem.

Vi kjenner til deres store kapasitet. Likevel vil de trenge bekreftelse i sitt kall, slik vi alle gjør, på at Herren er med dem i sitt arbeid. Den nyeste diakonen trenger denne tryggheten, akkurat som den mest erfarne høypresten som får et nytt kall.

Denne tryggheten vokser når dere begynner å forstå at han har kalt dere gjennom sine tjenere. Min oppmuntring er å hjelpe dere å vite at når dere gjør deres del, legger Herren sin kraft til deres innsats.

Ethvert kall vi mottar i Herrens rike, krever mer enn vår menneskelige dømmekraft og våre egne evner. Disse kallene krever hjelp fra Herren, og den vil komme. Selv den nye diakonen vil lære at dette er sant, og han vil fortsette å lære i årenes løp.

Et av mine barnebarn er her i kveld på sitt første prestedømsmøte. Han ble ordinert til diakon for seks dager siden. Han kan forvente at hans første prestedømsplikt vil være å dele ut nadverden neste søndag. Min bønn er at han vil se dette øyeblikket slik det virkelig er.

Han tror kanskje at hans arbeid for Herren er å sende nadverdsbrettene til dem som sitter på nadverdsmøtet. Men Herrens hensikt er ikke bare at folk skal ta del i brød og vann. Det er at de skal holde en pakt som vil bringe dem videre på veien til evig liv. Og for at det skal skje, må Herren gi en åndelig opplevelse til vedkommende som diakonen gir brettet til.

Jeg har sett det skje på et pleiehjem, da en diakon lente seg frem for å gi brettet til en hvithåret kvinne. Hun så på brødet som om det var dyrebart. Jeg har aldri glemt smilet hennes idet hun spiste og deretter strakte seg opp for å klappe diakonen på hodet, og sa ganske høyt: “Å, takk!”

Denne diakonen utførte bare sin prestedømsplikt. Likevel foredlet Herren diakonens handling. Det var tydelig at denne søsteren mintes Frelseren, idet hun uttrykte oppriktig takknemlighet for en diakons tjeneste. Hun ble forvisset da han delte ut nadverden til henne, om at hun ville ha Ånden hos seg. Hun var ikke alene den dagen på pleiehjemmet. Diakonen var heller ikke alene i sin beskjedne tjeneste.

En ung lærer i Det aronske prestedømme føler kanskje ikke, når han går for å undervise en familie, at han samarbeider med Herren i hans verk. Jeg husker fortsatt det enkle vitnesbyrdet fra en ung hjemmelærerledsager som kom inn i vårt hjem. Ånden bekreftet hans ord for meg og min familie. Han husker kanskje ikke den dagen, men det gjør jeg.

Herren vil foredle innsatsen til en ung mann igjen når han blir kalt som prest. Den første dåpen han utfører, kan for eksempel være for en ung person han ikke kjenner. Han kan være bekymret for om han vil si de rette ordene og utføre ordinansen riktig.

Men Herren, hvis tjener han er, vil foredle hans kall. Vedkommende han døper, har valgt å gå på veien til evig liv. Herren vil gjøre sin del, som er større. Han gjorde det for meg en gang da gutten jeg døpte, sa i øret mitt, med tårer strømmende nedover kinnene: “Jeg er ren. Jeg er ren.”

Når dere går fra én prestedømstjeneste til en annen, vil dere se at Herren deltar i arbeidet sammen med dere. Jeg lærte dette av å møte en eldstenes quorumspresident på en stavskonferanse for mange år siden. På konferansen ble det fremlagt mer enn 40 navn på menn som skulle motta Det melkisedekske prestedømme.

Stavspresidenten lente seg mot meg og hvisket: “Disse mennene var alle mindre aktive fremtidige eldster.” I forundring spurte jeg presidenten hva han hadde gjort for å redde disse mennene.

Han pekte på en ung mann bakerst i kirkesalen. Han sa: “Der er han. De fleste av disse mennene er blitt bragt tilbake på grunn av denne quorumspresidenten.” Han satt på bakerste rad, uformelt kledd og med bena utstrakt og de medtatte støvlene krysset foran seg.

Jeg ba stavspresidenten om å presentere meg for ham etter møtet. Da vi møttes, fortalte jeg ham at jeg var overrasket over det han hadde gjort, og spurte hvordan han hadde klart det. Han trakk på skuldrene. Han mente tydeligvis ikke at han fortjente noe av æren.

Så sa han mildt: “Jeg kjenner alle inaktive menn i denne byen. De fleste av dem har en pickup. Jeg har også en pickup. Jeg vasker pickupen der de vasker sin. Etter hvert blir vi venner.

Så venter jeg til noe går galt i livet deres. Det gjør det alltid. De forteller meg om det. Jeg lytter uten å finne feil. Når de sier: ‘Det er noe galt i livet mitt. Det bare finnes noe bedre enn dette,’ forteller jeg dem hva som mangler, og hvor de kan finne det. Noen ganger tror de på meg, og når de gjør det, tar jeg dem med meg.”

Dere skjønner hvorfor han var beskjeden. Det var fordi han visste at han hadde gjort sin lille del, og Herren gjorde resten. Det var Herren som hadde rørt ved hjertet til disse mennene i deres vanskeligheter. Det var Herren som hadde gitt dem følelsen av at det måtte finnes noe bedre for dem, og et håp om at de kunne finne det.

Den unge mannen, som – i likhet med dere – var en Herrens tjener, trodde ganske enkelt at hvis han gjorde sin lille del, ville Herren hjelpe disse mennene videre på veien hjem og til den lykke bare han kunne gi dem. Denne mannen visste også at Herren hadde kalt ham som eldstenes quorumspresident fordi han ville gjøre sin del.

Det vil forekomme i deres tjenestegjerning at dere ikke har like bemerkelsesverdig og synlig fremgang som den unge quorumspresidenten. Det er da dere må være sikre på at Herren, som visste at dere ville gjøre deres del av arbeidet, kalte dere gjennom sine bemyndigede tjenere. Tro på kallet fra Herrens tjenere var avgjørende for min oldefar Henry Eyrings misjonærtjeneste.

Han ble døpt 11. mars 1855 i St. Louis i Missouri. Erastus Snow ordinerte ham til en prests embede kort tid etterpå. Stavspresidenten i St. Louis, John H. Hart, kalte ham på misjon til Cherokee-nasjonen 6. oktober.1 Han ble ordinert til eldste 11. oktober. Han dro med hest i retning Cherokee-misjonen 24. oktober. Han var 20 år gammel, og hadde bare vært medlem i syv måneder.

Hvis noen prestedømsbærer hadde grunn til å føle seg uskikket eller uforberedt, var det Henry Eyring. Den eneste grunnen til at han kunne ha mot til å dra, var at han visste i sitt hjerte at Gud hadde kalt ham gjennom sine bemyndigede tjenere. Det var kilden til hans mot. Det må være kilden til vårt mot til å holde ut, uansett hvilket kall vi har i prestedømmet.

Etter at eldste Eyring hadde virket i tre vanskelige år, og misjonspresidenten døde, ble Henry foreslått og oppholdt som president for misjonen på et møte som ble avholdt 6. oktober 1858. Han ble overrasket og like sjokkert som en ny diakon ville være. Han skrev: “Det var helt uventet for meg å bli kalt til dette ansvaret, men ettersom det var Brødrenes vilje, tok jeg med glede imot, samtidig som jeg følte min store svakhet og mangel på erfaring.”2

President Eyring reiste til nasjonene Cherokee, Creek og Choctaw i 1859. Gjennom hans innsats “tilføyde” Herren, som Henry skrev, “et antall til Kirken”. Han organiserte to grener, men bemerket at “svært få arbeider entusiastisk for saken”.3

Et år senere sto Henry overfor den vanskelige situasjonen at de politiske lederne ikke lenger tillot siste-dagers-hellige misjonærer å utføre sitt arbeid. Mens han vurderte hva han skulle gjøre, husket han instruksjonen fra sin tidligere misjonspresident om at han skulle forlenge sin misjon til 1859.4

I oktober det året skrev Henry til president Brigham Young og ba om veiledning, men han fikk ikke svar på spørsmålet sitt. Henry skrev: “Siden jeg ikke hørte noe fra Kirkens presidentskap, påkalte jeg Herren i bønn og ba ham åpenbare for meg sin vilje med hensyn til om jeg skulle bli lenger eller dra opp til Sion.”

Han fortsatte: “Følgende drøm ble gitt meg som svar på min bønn. Jeg drømte at jeg hadde kommet til [Salt Lake] City, og straks gikk til [president Brigham] Youngs kontor, hvor jeg fant ham. Jeg sa: ‘[President] Young, jeg har forlatt min misjon, og har kommet hit på egenhånd, men hvis det er noe galt i dette, er jeg villig til å vende tilbake og fullføre min misjon.’ [I drømmen] svarte profeten: ‘Du har vært der lenge nok. Det er i orden.’”

Henry skrev i dagboken: “Etter å ha hatt drømmer før som hadde blitt oppfylt, hadde jeg tro på at også denne ville bli det, og dermed begynte jeg straks å forberede meg til reisen.”

Han kom til Salt Lake City 29. august 1860, etter å ha gått mesteparten av veien. To dager senere kom han inn på kontoret til president Brigham Young.5

Henry beskrev denne opplevelsen med følgende ord: “[Jeg] kom til [president] Young, som tok svært vennlig imot [meg]. Jeg sa til ham: ‘[President] Young, jeg har kommet uten å ha blitt bedt om det. Hvis det var galt av meg, er jeg villig til å vende tilbake og fullføre misjonen.’ [Brigham Young] svarte: ‘Det er i orden, vi har lett etter deg.’”

Henry beskrev sin glede og sa: “Slik ble drømmen bokstavelig talt oppfylt.”6

Hans glede kom av en bekreftelse på at Herren hadde arbeidet sammen med ham og våket over ham. Han lærte det som gjelder for oss alle – at Herrens tjenere blir inspirert til å vite Herrens vilje. Og Henry Eyring hadde bekreftet det som også jeg vet, at profeten, som prestedømmets president, blir inspirert av Gud til å våke over og ta vare på Herrens tjenere, og til å kalle dem.

Uansett hvilket kall dere har i prestedømmet, har dere kanskje til tider følt at vår himmelske Fader ikke var oppmerksom på dere. Dere kan be om å få vite hans vilje, og med et oppriktig ønske om å gjøre alt han ber dere om, vil dere få svar.

Vår himmelske Fader vil la dere føle at han kjenner dere, at han setter pris på deres tjeneste, og at dere er i ferd med å bli verdige til Herrens hilsen som dere så gjerne vil høre: “Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!”7

Det er min bønn at enhver prestedømsbærer vil strekke seg ut i tro for å redde hver eneste sjel som han er ansvarlig for. Gud vil legge sin kraft til sin tjeners innsats. Mennesker vil bli påvirket til å ta valg som vil føre dem inn på evangeliets vei til lykke og bort fra sorg.

Det er også min bønn at enhver prestedømsbærer vil føle vår himmelske Faders, Frelserens og Guds profets kjærlige og årvåkne omsorg i sitt kall i prestedømmet.

Jeg bærer mitt spesielle vitnesbyrd om at vi er i den oppstandne Herre Jesu Kristi tjeneste. Jeg vitner om at han har kalt dere og meg til sin tjeneste, vel vitende om våre evner og hvilken hjelp vi trenger. Han vil velsigne vår innsats utover våre villeste forventninger hvis vi gjør vårt beste i hans tjeneste. Jeg vitner om at Guds profet, som er president for hele prestedømmet på jorden, blir inspirert av Gud.

Jeg er takknemlig for trofaste prestedømsbæreres eksempel overalt. Vår himmelske Fader og Frelseren er takknemlig for at dere gjør deres del. De kjenner dere, de våker over dere, og de elsker dere. I Jesu Kristi navn. Amen.

Noter

  1. Se “Minutes of the Conference,” St. Louis Luminary, 13. okt. 1855, 187.

  2. Henry Eyrings brev til Brigham Young, 7. okt. 1858, Brigham Young Office Files, Kirkehistorisk bibliotek, Salt Lake City.

  3. Henry Eyrings rapport til Kirkens historikers kontor, aug. 1860, misjonærrapporter, Kirkehistorisk bibliotek, Salt Lake City.

  4. Se Henry Eyrings brev til Brigham Young, 9. okt. 1859, Brigham Young Office Files, Kirkehistorisk bibliotek, Salt Lake City.

  5. Se President’s Office Journals, 31. aug. 1860, bind D, 137, Brigham Young Office Files, Kirkehistorisk bibliotek, Salt Lake City.

  6. Henry Eyrings erindringer, 1896, maskinskrevet, 27-28, Kirkehistorisk bibliotek, Salt Lake City.

  7. Matteus 25:23.