Jeg er Guds kjære barn

Vår mest grunnleggende læresetning omfatter kunnskapen om at vi er barn av en levende Gud. Det er derfor et av hans helligste navn er Fader – vår himmelske Fader. Denne læren har blitt tydelig undervist av profeter gjennom alle tidsaldre:

• Da han ble fristet av Satan, avviste Moses ham og sa: “Hvem er du? For se, jeg er en Guds sønn.”¹

• Til Israel erklærte salmisten: “Dere er alle Den Høyestes sønner.”²

• Paulus underviste athenerne på Marshøyden og sa at de var “Guds ætt”.³

• Joseph Smith og Sidney Rigdon mottok et syn hvor de så Faderen og Sønnen, og en røst fra himmelen erklærte at verdens innbyggere “er født sønner og døtre av Gud”⁴

• I 1995 bekreftet de 15 levende apostlene og profetene: “Alle mennesker er skapt i Guds bilde. Hver især er en elsket ånd, sønn eller datter av himmelske foreldre.”⁵

• President Thomas S. Monson har vitnet og sagt: “Vi er sønner og døtre av en levende Gud… Vi kan ikke oppriktig ha denne overbevisning uten å få en sterk, ny følelse av styrke og kraft.”⁶

Denne læren er så grunnleggende, så ofte nevnt og så instinktivt enkel at den kan synes å være ordinær, når den i realiteten er noe av det mest usedvanlige vi kan få kunnskap om. En riktig forståelse av vår himmelske arv er nødvendig for opphøyelse. Det er grunnleggende for å forstå den strålende frelsesplanen og for å gi næring til tro på Faderens førstefødte, Jesus Kristus, og på hans barmhjertige forsoning.⁷ Videre gir det oss kontinuerlig motivasjon til å inngå og holde våre uunnværlige evige pakter.

Med få unntak kan alle som deltar på dette møtet akkurat nå, uten skriftlig tekst eller noter, synge “Jeg er Guds kjære barn”.⁸ Denne avholdte salmen er en av dem som blir mest sunget i denne kirken. Det avgjørende spørsmålet er imidlertid om vi egentlig vet det. Vet vi det i vårt sinn og i vårt hjerte og i vår sjel? Er vårt himmelske opphav vår første og mest dyptgripende identitet?

Her på jorden identifiserer vi oss på mange forskjellige måter, blant annet ved vårt fødested, vår nasjonalitet og vårt språk. Noen identifiserer seg også ved sitt yrke eller sin hobby. Disse jordiske identitetene er ikke gale med mindre de erstatter eller kommer i veien for vår evige identitet – at vi er en sønn eller datter av Gud.

Da vårt yngste barn var seks år og gikk i første klasse på skolen, ga læreren barna en skriftlig oppgave i timen. Det var oktober, halloween-måneden, en merkedag som feires i noen deler av verden. Selv om det ikke er min favoritthøytid, kan det vel være noen uskyldige og forløsende aspekter ved halloween.

Læreren delte ut et ark til de unge elevene. Øverst var det en tegning av en mytisk heks (jeg sa jo at det ikke er min favoritthøytid) som sto over en kokende gryte. Spørsmålet som ble stilt, for å vekke barnas fantasi og for å prøve deres enkle skriveferdigheter, var: “Du har nettopp drukket en kopp av heksebrygget. Hva skjer med deg?” Vær oppmerksom på at jeg ikke forteller denne historien som en anbefaling til lærere.

“Du har nettopp drukket en kopp av heksebrygget. Hva skjer med deg?” Med sin beste nybegynnerstil skrev vår lille: “Jeg vil dø og komme til i himmelen. Jeg vil like meg der. Jeg vil stortrives, for det er det beste stedet å være fordi du er sammen med din himmelske Fader.” Dette svaret overrasket sannsynligvis læreren. Men da datteren vår kom hjem med den fullførte oppgaven, la vi merke til at hun hadde fått en stjerne, den høyeste karakteren.

I det virkelige liv opplever vi virkelige, ikke innbilte, vanskeligheter. Det er smerte – fysisk, følelsesmessig og åndelig. Det er hjertesorg når omstendighetene er svært annerledes enn vi hadde forventet. Det er urettferdighet når vi ikke synes at vi fortjener vår livssituasjon. Det er skuffelser når noen vi stolte på, har sviktet oss. Det er helsemessige og økonomiske tilbakeslag som kan være forvirrende. Noen ganger kan vi bli usikre når et spørsmål om Kirkens lære eller historie ligger utenfor vår nåværende forståelse.

Hva er vår umiddelbare reaksjon når vanskelige ting skjer i livet? Er det forvirring eller tvil, eller trekker vi oss tilbake åndelig sett? Er det et slag mot vår tro? Klandrer vi Gud eller andre for våre omstendigheter? Eller er vår første reaksjon å huske hvem vi er – at vi er barn av en kjærlig Gud? Føler vi samtidig en absolutt tillit til at han tillater litt jordisk lidelse fordi han vet at den vil velsigne oss, som smelterens ild, for at vi kan bli som ham og oppnå vår evige arv?⁹

Jeg var nylig på et møte sammen med eldste Jeffrey R. Holland. Da han underviste prinsippet om at jordelivet kan være opprivende, men at våre strabaser har en evig hensikt – selv om vi ikke forstår den der og da – sa eldste Holland: “Dere kan få det dere ønsker, eller dere kan få noe bedre.”

For fem måneder siden dro min hustru Diane og jeg til Afrika sammen med eldste og søster David A. Bednar. Det sjette og siste landet vi besøkte, var Liberia. Liberia er et flott land med gode mennesker og en rik historie, men forholdene har ikke vært lette der. Tiår med politisk ustabilitet og borgerkriger har forverret fattigdommens plage. I tillegg til dette tok den fryktede sykdommen ebola livet av nesten 5000 mennesker der i løpet av det siste utbruddet. Vi var den første gruppen av Kirkens ledere som ikke var fra området, som besøkte hovedstaden Monrovia siden Verdens helseorganisasjon erklærte det trygt etter ebola-krisen.

På en svært varm og fuktig søndag morgen reiste vi til et leid møtelokale i sentrum av byen. Alle tilgjengelige stoler var satt opp, til sammen 3500 sitteplasser. Den endelige opptellingen av deltagere viste 4100. Nesten alle som kom, måtte reise til fots eller med en eller annen form for ubekvem kollektivtransport. Det var ikke lett for de hellige å samles. Men de kom. De fleste ankom flere timer før den fastsatte møtetiden. Da vi kom inn i salen, var den åndelige atmosfæren ladet! De hellige var forberedt til å bli undervist.

Når en taler siterte et skriftsted, gjentok medlemmene verset høyt. Det spilte ingen rolle om skriftstedet var kort eller langt. Hele forsamlingen svarte i kor. Vi anbefaler ikke nødvendigvis dette, men det var absolutt imponerende at de kunne klare det. Og koret, det var mektig. Med en entusiastisk kordirigent og en 14 år gammel ung mann ved keyboardet, sang medlemmene med energi og styrke.

Så talte eldste Bednar. Dette var naturligvis samlingens forventede høydepunkt – å høre en apostel undervise og vitne. Utvilsomt med åndelig veiledning, stoppet eldste Bednar midt i talen og sa: “Kan dere ‘Så sikker en grunnvoll’?”

Det virket som om 4100 stemmer brølte som svar: “JA!”

Så spurte han: “Kan dere syvende vers?”

Igjen svarte hele gruppen: “JA!”

Arrangementet av den mektige salmen “Så sikker en grunnvoll” som Mormon Tabernacle Choir har sunget de siste 10 årene, har innbefattet syvende vers, som ikke ble sunget så ofte tidligere. Eldste Bednar sa: “La oss synge vers 1, 2, 3 og 7.”

Uten å nøle spratt kordirigenten opp, og akkompagnatøren med Det aronske prestedømme begynte umiddelbart å spille de innledende akkordene energisk. Med en overbevisning jeg aldri før har følt i en forsamlingssalme, sang vi vers 1, 2 og 3. Så steg volumet og den åndelig kraften til nye høyder da 4100 stemmer sang syvende vers og erklærte:

I en av de mest bemerkelsesverdige åndelige begivenhetene i mitt liv, fikk jeg en dyptpløyende lærdom den dagen. Vi lever i en verden som kan få oss til å glemme hvem vi egentlig er. Jo flere distraksjoner som omgir oss, desto lettere er det å ta lett på, så ignorere og deretter glemme vårt bånd til Gud. De hellige i Liberia har lite materielt sett, og likevel synes de å ha alt åndelig sett. Det vi opplevde den dagen i Monrovia, var en gruppe sønner og døtre av Gud som visste det!

I dagens samfunn, uansett hvor vi bor og uansett hva våre omstendigheter er, er det viktig at vår fremste identitet er som et barn av Gud. Å vite dette vil gjøre det mulig for vår tro å blomstre, motivere oss til kontinuerlig omvendelse og gi oss styrke til å være “standhaftige og urokkelige” gjennom hele vår jordiske reise.¹¹ I Jesu Kristi navn. Amen.