New Experience
    April 2016 | “Jeg var en fremmed”

    “Jeg var en fremmed”

    April 2016 Generalkonferanse

    Bestem dere, med bønnens hjelp, for hva dere kan gjøre – ifølge deres egen tid og omstendigheter – for å yte tjeneste til flyktninger som bor i deres nabolag og lokalsamfunn.

    Den dagen Hjelpeforeningen ble organisert, sa søster Emma Smith: “Vi skal gjøre noe ekstraordinært … Vi forventer eiendommelige anledninger og presserende anmodninger.”1 Disse presserende anmodninger og eiendommelige anledninger viste seg ofte da – som nå.

    Én kom på generalkonferansen i oktober 1856 da President Brigham Young bekjentgjorde til forsamlingen at håndkjerrepionerer fremdeles var på vei så sent på året. Han erklærte: “Deres tro, religion og trosbekjennelse vil aldri frelse en sjel av dere i Guds celestiale rike, med mindre dere iverksetter nettopp slike prinsipper som jeg nå lærer dere. Gå og bring hit dem som nå befinner seg på slettene, og ivareta nøye de tingene som vi kaller timelige, … ellers vil deres tro være forgjeves.”2

    Vi husker med takknemlig beundring mennene som dro for å redde de lidende hellige. Men hva gjorde søstrene?

    “Søster [Lucy Meserve] Smith skrev … at etter President Youngs formaning gikk de tilstedeværende til handling … Kvinner ‘[tok av seg] sine underskjørt [tykke, varme underskjørt som var en del av moten den gangen], strømper og hva som helst de kunne avse der og da i Tabernaklet, og la [det] på vognene som dro av sted til de hellige i fjellene.’”3

    Flere uker senere, samlet President Brigham Young de hellige igjen i Tabernaklet, mens redningsmennene og håndkjerrekompaniene kom nærmere Salt Lake City. I all hast ba han de hellige – særlig søstrene – å pleie de trengende og gi dem mat og ta godt imot dem, og han sa: “Dere vil finne noen med forfrosne føtter helt til anklene, noen til knærne, og andre har forfrosset hendene … Vi vil at dere skal ta imot dem som deres egne barn, og ha den samme følelsen for dem.”4

    Lucy Meserve Smith skrev også:

    “Vi gjorde alt vi kunne, med hjelp fra gode brødre og søstre, for å hjelpe de trengende … Deres hender og føtter var alvorlig forfrosset … Vi ga oss ikke før alle hadde det bra …

    Jeg må si at jeg aldri før har vært mer tilfreds med noe arbeid jeg har utført, for fellesskapsfølelsen var så sterk …

    Hva blir det neste for villige hender?”5

    Mine kjære søstre, denne hendelsen kan sammenlignes med våre dager og de som lider i verden. En ny “eiendommelig anledning” berører våre hjerter.

    Telt i en flyktningleirBarn i en flyktningleirKvinne i en flyktningleirFamilie i en flyktningleirHjelpearbeider omringet av barn i en flyktningleirEn flykting-familie hilses velkommenHjelpearbeider omfavner en flyktning

    Det er mer enn 60 millioner flyktninger, inkludert tvangsfordrevne mennesker, i verden. Halvparten av disse er barn.6 Disse personene har gjennomgått store vanskeligheter og begynner om igjen i … et nytt land og i en ny kultur. Selv om det [noen ganger] er organisasjoner som hjelper dem med en plass å bo, samt grunnleggende nødvendigheter, trenger de en venn og alliert som kan helpe dem å [tilpasse] seg sitt nye hjem, en som kan hjelpe dem å lære språket, forstå systemene, og føle tilhørighet.”7

    Yvette Bugingo

    I fjor sommer møtte jeg søster Yvette Bugingo, som i 11-års alderen flyktet fra sted til sted etter at hennes far ble drept og tre av hennes brødre ble meldt savnet i en krigsherjet del av verden. Yvette og de gjenværende familiemedlemmene bodde i seks og et halvt år som flyktninger i et naboland, til de kunne flytte til et permanent hjem, der de ble velsignet ved et omsorgsfullt ektepar som hjalp dem med transport, skolegang, og andre ting. Hun sa “de var et svar på våre bønner.”8 Hennes vakre mor og bedårende lille søster er sammen med oss i kveld, de synger i koret. Etter at jeg har møtt disse fantastiske kvinnene har jeg undret mange ganger, “Hva om deres historie var min historie?”

    Som søstre utgjør vi mer enn halvparten av Herrens lagerhus som kan hjelpe vår himmelske Faders barn. Hans lagerhus består ikke bare av varer, men også tid, talenter, ferdigheter, og vår guddommelige natur. Søster Rosemary M. Wixom har sagt, “Guddommelige egenskaper i oss vekker vårt ønske om å strekke oss ut til andre, og tilskynder oss til å handle.”9

    Med anerkjennelse av våre guddommelige egenskaper, sa President Russell M. Nelson:

    “Vi trenger kvinner som kan få viktige ting til å skje ved sin tro, og som er tapre forsvarere av moral og familier i en verden som er syk av synd… kvinner som vet hvordan de kan påkalle himmelens krefter for å beskytte og styrke barn og familier …

    … Gift eller enslig, dere søstre har karakteristiske evner og spesiell intuisjon som dere har mottatt som gaver fra Gud. Vi brødre kan ikke kopiere deres unike innflytelse.”10

    Et brev som ble sendt fra Det første presidentskap til Kirken den 27 okt. 2015, uttrykte stor bekymring og medfølelse for de millioner mennesker som har flyktet fra sine hjem for å komme bort fra borgerkrig og andre vanskeligheter. Det første presidentskap ba enkeltpersoner, familier, og enheter i Kirken om å delta i Kristus-lignende tjeneste i lokale flyktnighjelp-prosjekt, og å bidra til Kirkens humanitærfond, der det er mulig.

    De øverste presidentskapene i Hjelpeforeningen, Unge kvinner, og Primær har vurdert hvordan vi kan respondere på Det første presidentskaps oppfordring. Vi vet at dere, våre kjære søstre i alle aldre, kommer fra alle samfunnslag og lever i ulike omstendigheter. Hvert medlem av dette verdensomspennende søsterfellesskap av hellige har inngått en dåpens pakt om å “hjelpe dem som trenger hjelp.”11 Vi må også huske at ingen av oss skulle løpe fortere enn vi har styrke til.12

    Med disse sannheter i minnet, har vi utarbeidet et hjelpemiddel som heter “Jeg var en fremmed.” Det er vårt håp at dere, med bønnens hjelp, vil bestemme dere for hva dere kan gjøre – ifølge deres egen tid og omstendigheter – for å yte tjeneste til flyktninger som bor i deres nabolag og lokalsamfunn. Dette er en anledning til å yte tjeneste for den enkelte, i familier, og gjennom en organisasjon, ved å tilby vennskap, veiledning og annen Kristus-lignende tjeneste, og er en av mange måter søstre kan yte tjeneste på.

    I alle bønnfylte anstrengelser, skulle vi anvende det kloke rådet Kong Benjamin ga til sitt folk etter at han hadde formant dem til å ta vare på de trengende: “Se til at alt dette gjøres i visdom og orden.”13

    Søstre, vi vet at å strekke seg ut til andre med kjærlighet betyr mye for Herren. Overvei disse formaningene fra Skriftene:

    “Den fremmede som bor hos dere skal regnes som en innfødt blant dere, og du skal elske ham som deg selv.”14

    “Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen hatt engler til gjester uten å vite det.”15

    Og Frelseren sa:

    “For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.

    Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg.”16

    Enkens mynter

    Frelseren anerkjente med kjærlighet enken som bare bidro med to mynter, fordi hun gjorde det hun kunne.17 Han fortalte også lignelsen om den barmhjertige samaritan, og sa: “Gå du bort og gjør likeså!”18 Noen ganger er det ubeleilig å strekke ut en hånd. Men når vi arbeider sammen i kjærlighet og enhet, kan vi forvente himmelens hjelp.

    I begravelsesseremonien til en bemerkelsesverdig Guds datter, fortalte noen at denne søsteren, som Hjelpeforeningens president på stavsplan, hadde samarbeidet med andre i staven om å donere tepper for å gi varme til lidende mennesker i Kosovo på 1990-tallet. Og i likhet med den gode samaritan, gikk hun langt for å hjelpe ved at hun og datteren kjørte en lastebil fylt med disse teppene fra London til Kosovo. På veien hjem, fikk hun en umiskjennelig åndelig tilskyndelse som sank dypt inn i hennes hjerte. Tilskyndelsen var denne: “Det du har gjort er en veldig god gjerning. Dra nå hjem, gå over gaten, og hjelp naboen!”19

    Begravelsesseremonien var full av beretninger om inspirerende hendelser om hvordan denne trofaste kvinnen fant og responderte på ekstraordinære og presserende oppgaver – og også de ordinære anledningene – de som var innenfor hennes rekkevidde. For eksempel kunne hun åpne sitt hjem og sitt hjerte til unge mennesker som hadde det vanskelig, når som helst – dag eller natt.

    Mine kjære søstre, vi kan være forsikret om vår himmelske Faders hjelp når vi går ned på våre knær og ber om guddommelig veiledning for å velsigne hans barn. Vår himmelske Fader, Jesus Kristus og Den hellige ånd er klar til å hjelpe.

    President Henry B. Eyring bar dette kraftfulle vitnesbyrd om Kirkens kvinner:

    “Vår himmelske Fader hører og besvarer deres bønner i tro om veiledning og hjelp til å holde ut i tjeneste for ham.

    Den hellige ånd blir sendt til dere og til dem dere bryr dere om. Dere vil bli styrket og likevel inspirert til å kjenne grensene for og omfanget av deres evne til å tjene. Ånden vil trøste dere når dere kanskje undrer: ‘Har jeg gjort nok?’”20

    Når vi overveier de “presserende anmodninger” til de som trenger vår hjelp, kan vi spørre oss selv, “Hva om deres historie var min historie?” Måtte vi søke inspirasjon, handle ifølge de tilskyndelser vi får, og strekke oss ut i enhet og hjelpe de trengende når vi er i stand til det, og føler oss inspirert til det. Kanskje det da kan bli sagt om oss, som Frelseren sa om en kjærlig søster som betjente ham: “Hun har gjort en god gjerning mot meg … Hun gjorde det hun kunne.”21 Jeg kaller det ekstraordinært! I Jesu Kristi navn. Amen.

    Vis henvisningerSkjul henvisninger

      Noter

      1. Emma Smith, i Døtre i mitt rike: Hjelpeforeningens historie og arbeid (2011), 14.

      2. Brigham Young, i Døtre i mitt rike, 36.

      3. Døtre i mitt rike, 36–37.

      4. Brigham Young, i James E. Faust, “Bring dem hit fra slettene”, Liahona, nov. 1997; se også LeRoy R. og Ann W. Hafen, Handcarts to Zion: The Story of a Unique Western Migration, 1856–1860 (1960), 106, -1860. (1960), 139.

      5. Lucy Meserve Smith, i Jill Mulvay Derr and others, eds., The First Fifty Years of Relief Society: Key Documents in Latter-day Saint Women’s History (2016), 217, 218, staving og tegnsetting standardisert, se også Døtre i mitt rike, 37.

      6. Se “Facts and Figures about Refugees,” unhcr.org.uk/about-us/key-facts-and-figures.html.

      7. “40 Ways to Help Refugees in Your Community,” 9. sept. 2015, mormonchannel.org.,” 9. sept. [2015], 329).

      8. E-post fra Yvette Bugingo, 12. mars, 2016. 2016.

      9. Rosemary M. Wixom, “La oss oppdage det guddommelige i oss,” Liahona, nov. 2015 8. Emily Woodmansee, en av de som ble reddet i 1856 i Willies håndkjerrekompani, beskrev guddommelige egenskaper på denne måten (med en liten endring fra min side):

        Som tjenende engler arbeider vi kvinner.

        Det er en Guds gave vi søstre kan gi,

        å gjøre alt det som er edelt og [Kristus-lignende],

        velsigne og styrke og stå andre bi [i Felserens navn]. (“Som søstre i Sion”, Salmer, nr. 194)

      10. Russell M. Nelson, “En oppfordring til mine søstre,” Liahona, nov. 2015, 96. 97.

      11. Mosiah 18:9.

      12. Se Mosiah 4:27.

      13. Mosiah 4:27.

      14. 3 Mosebok 19:34.

      15. Hebreerne 13:2.

      16. Matteus 25:35–36.

      17. Se Lukas 21:1–4.

      18. Lukas 10:37.

      19. Begravelsesseremonien til Rosemary Curtis Neider, jan. 2015.

      20. Henry B. Eyring, “Pleieren,” Liahona, nov. 2012 124.

      21. Markus 14:6, 8.