“Så jeg kunne trekke alle mennesker til meg”

Mine kjære brødre og søstre, mens jeg bodde i Afrika, søkte jeg råd fra eldste Wilford W. Andersen i De sytti med hensyn til å hjelpe hellige som lever i fattigdom. Han delte bemerkelsesverdig innsikt med meg, blant annet denne: “Jo større avstanden mellom giver og mottaker er, i desto større grad utvikler mottakeren en følelse av berettigelse.”

Dette prinsippet ligger til grunn for Kirkens velferdssystem. Når medlemmene ikke er i stand til å dekke egne behov, vender de seg først til familien. Senere kan de om nødvendig også be Kirkens lokale ledere om hjelp med sine timelige behov.¹ Familiemedlemmer og lokale ledere i Kirken er nærmest de trengende, og har ofte opplevd lignende omstendigheter, og forstår best hvordan de kan hjelpe. På grunn av sin nærhet til giverne er mottakere som får hjelp ifølge dette mønsteret, takknemlige og mindre tilbøyelige til å føle seg berettiget til hjelpen.

Prinsippet “Jo større avstanden mellom giver og mottaker er, i desto større grad vil mottaker utvikle en følelse av berettigelse” – har også dyp åndelig relevans. Vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus er de største giverne. Jo mer er vi distanserer oss fra dem, desto mer berettiget føler vi oss. Vi begynner å tro at vi fortjener nåde og at noen skylder oss velsignelser. Vi er mer tilbøyelige til å se oss rundt, oppfatte ulikheter og føle oss forurettet – til og med fornærmet – på grunn av urettferdigheten vi oppfatter. Selv om urettferdigheten kan være alt fra triviell til opprivende, kan selv små forskjeller virke store når vi er langt borte fra Gud. Vi føler at Gud er forpliktet til å ordne opp – og til å gjøre det med en gang!

Forskjellen som vår nærhet til vår himmelske Fader og Jesus Kristus utgjør, er illustrert i Mormons bok ved den sterke kontrasten mellom Nephi og hans eldre brødre, Laman og Lemuel:

• Nephi hadde “et inderlig ønske om å kjenne Guds mysterier, derfor ropte [han] til Herren”, og hans hjerte ble bløtgjort.² Laman og Lemuel, derimot, var langt borte fra Gud – de kjente ham ikke.

• Nephi påtok seg krevende oppgaver uten å klage, men Laman og Lemuel “knurret … over mange ting”. Knurring er Skriftenes motstykke til barnslig syting. I skriftstedet står det at “de knurret fordi de ikke forsto Guds handlemåte – han som hadde skapt dem”.³

• Nephis nærhet til Gud gjorde ham i stand til å oppfatte og verdsette Guds “milde barmhjertighet”.⁴ Til sammenligning, når Laman og Lemuel så Nephi motta velsignelser, ble de “sinte på ham fordi de ikke forsto Herrens handlemåte”.⁵ Laman og Lemuel betraktet de velsignelsene de mottok som noe de hadde krav på, og antok at de skulle få flere. De syntes å betrakte Nephis velsignelser som en “urett” som ble begått mot dem. Dette er Skriftenes motstykke til misnøye og kravmentalitet.

• Nephi utøvde tro på Gud for å kunne utføre det han ble bedt om å gjøre.⁶ Laman og Lemuel, derimot, “hadde forherdet sine hjerter, derfor så de ikke hen til Herren som de burde.”⁷ De syntes å føle at Herren var forpliktet til å gi svar på spørsmål som de ikke hadde stilt. “Herren gjør ikke slike ting kjent for oss,” sa de, men de gadd ikke engang å spørre.⁸ Dette er Skriftenes motstykke til hånlig skepsis.

Fordi de var langt borte fra Frelseren, knurret Laman og Lemuel, ble gjenstridige og var troløse. De følte at livet var urettferdig, og at de var berettiget til Guds nåde. Til sammenligning, fordi han hadde kommet nær til Gud, må Nephi ha forstått at livet ville være aller mest urettferdig for Jesus Kristus. Selv om han var helt uskyldig, ville Frelseren lide mest.

Jo nærmere vi er Jesus Kristus i tanker og hensikter, desto mer setter vi pris på hans uskyldige lidelse, desto mer takknemlige er vi for nåde og tilgivelse, og desto sterkere ønsker vi å omvende oss og bli som ham. Vår absolutte avstand fra vår himmelske Fader og Jesus Kristus er viktig, men den retning vi går i, er enda mer avgjørende. Gud er mer tilfreds med angrende syndere som prøver å komme nærmere ham, enn selvgode, kritiserende personer, som i likhet med fariseerne og de skriftlærde i fordums tid, ikke var klar over hvor sårt de trengte å omvende seg.⁹

Som barn sang jeg en svensk julesang som fremsetter en enkel, men mektig lærdom – å nærme oss Frelseren får oss til å forandre oss. Teksten lyder omtrent slik:

Når vi billedlig talt beveger oss til Betlehems stall “hvor Gud i natten allerede hviler på halm”, kan vi lettere se på Frelseren som en gave fra en god og kjærlig himmelsk Fader. Istedenfor å føle oss berettiget til hans velsignelser og nåde, kan vi utvikle et intenst ønske om å slutte å påføre Gud ytterligere sorg.

Uansett hva vår nåværende retning eller avstand til vår himmelske Fader og Jesus Kristus er, kan vi velge å vende oss til dem og komme nærmere dem. De vil hjelpe oss. Slik Frelseren fortalte nephittene etter sin oppstandelse:

“Og min Fader sendte meg så jeg kunne bli løftet opp på korset, og etter at jeg hadde blitt løftet opp på korset, så jeg kunne trekke alle mennesker til meg…

Og av denne grunn har jeg blitt løftet opp. Derfor vil jeg ifølge Faderens makt trekke alle mennesker til meg.”¹¹

For å komme nærmere Frelseren, må vi øke vår tro på ham, inngå og holde pakter og ha Den hellige ånd med oss. Vi må også handle i tro, og følge den åndelige veiledning vi mottar. Alle disse elementene kommer sammen i nadverden. Den beste måten jeg vet om for å komme nærmere Gud, er virkelig å forberede seg samvittighetsfullt og ta verdig del i nadverden hver uke.

En venn av oss i Syd-Afrika fortalte hvordan hun kom til denne erkjennelsen. Da Diane var ny konvertitt, gikk hun i en gren utenfor Johannesburg. En søndag, mens hun satt i menigheten, gjorde utformingen av kirkesalen at diakonen ikke så henne da nadverden ble delt ut. Diane ble skuffet, men sa ingenting. Et annet medlem la merke til unnlatelsen, og nevnte det for grenspresidenten etter møtet. Da Søndagsskolen begynte, ble Diane invitert inn i et tomt klasserom.

En prestedømsbærer kom inn. Han knelte ned, velsignet litt brød, og ga henne en bit. Hun spiste den. Han knelte ned igjen, velsignet litt vann og ga henne et lite beger. Hun drakk det. Så fikk Diane to tanker i rask rekkefølge: Først: “Han [prestedømsbæreren] gjorde dette bare for meg.” Og så: “Han [Frelseren] gjorde dette bare for meg.” Diane følte vår himmelske Faders kjærlighet.

Da hun forsto at Frelserens offer var for akkurat henne, hjalp det henne å føle seg nærmere ham, og ga henne et overveldende ønske om å beholde denne følelsen, ikke bare på søndag, men hver dag. Hun skjønte at selv om hun satt i en menighet for å ta del i nadverden, var paktene hun inngikk på nytt hver søndag, kun hennes. Nadverden hjalp – og fortsetter å hjelpe – Diane å føle kraften av guddommelig kjærlighet, se Herrens hånd i sitt liv og komme nærmere Frelseren.

Frelseren kalte nadverden uunnværlig for en åndelig grunnvoll. Han sa:

“Og jeg gir dere en befaling at dere skal gjøre disse ting [ta del i nadverden]. Og velsignet er dere hvis dere alltid gjør disse ting, for da er dere bygget på min klippe.

Men den blant dere som gjør mer eller mindre enn dette, er ikke bygget på min klippe, men er bygget på sandgrunn. Og når regnet skyller ned, flommen kommer og vindene blåser og slår imot dem, skal de falle.”¹²

Jesus sa ikke “hvis” regnet skyller ned, hvis flommen kommer og hvis vindene blåser, men “når”. Ingen er immun mot livets utfordringer. Vi trenger alle den trygghet som kommer ved å ta del i nadverden.

På dagen for Frelserens oppstandelse reiste to disipler til en landsby som het Emmaus. Uten å bli gjenkjent, ble den oppstandne Herre med dem på reisen. Mens de reiste, underviste han dem fra Skriftene. Da de nådde bestemmelsesstedet, inviterte de ham til å spise sammen med dem.

“Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet, velsignet det og brøt det og gav dem.

Da ble deres øyne åpnet, og de kjente ham. Så ble han usynlig for dem.

Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!

Og de tok av sted i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der [apostlene] samlet.”

Og så vitnet de for apostlene om at “Herren er virkelig oppstått…

De to fortalte da hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.”¹³

Nadverden hjelper oss virkelig å kjenne vår Frelser. Den minner oss også om hans uskyldige lidelse. Hvis livet virkelig var rettferdig, ville dere og jeg aldri gjenoppstå. Dere og jeg ville aldri være i stand til å stå rene for Gud. Sett i lys av dette, er jeg takknemlig for at livet ikke er rettferdig.

Samtidig kan jeg ettertrykkelig si at på grunn av Jesu Kristi forsoning vil det til slutt, i tingenes evige orden, ikke finnes noen urettferdighet. “Alt som er urettferdig i livet, kan rettes opp.”¹⁴ Våre nåværende omstendigheter vil kanskje ikke forandre seg, men ved Guds barmhjertighet, godhet og kjærlighet vil vi alle få mer enn vi fortjener, mer enn vi noen gang kan tjene, og mer enn vi noensinne kan håpe på. Vi er lovet at “[Gud] skal tørke bort hver tåre fra [våre] øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.”¹⁵

Uansett hvor dere står i deres forhold til Gud, oppfordrer jeg dere til å komme nærmere vår himmelske Fader og Jesus Kristus, de største velgjørere og givere av alt som er godt. Jeg oppfordrer dere til å delta på nadverdsmøtet hver uke og ta del i de hellige symbolene på Frelserens legeme og blod. Jeg oppfordrer dere til å føle Guds nærhet når han blir gjort kjent for dere, slik han ble for disiplene i fordums tid, når brødet brytes.

Hvis dere gjør det, lover jeg at dere vil føle dere nærmere Gud. Naturlige tendenser til barnslig syting, misnøye, kravmentalitet og hånlig skepsis forsvinner. Disse følelsene vil bli erstattet av større kjærlighet og takknemlighet for at vår himmelske Fader ga oss sin Sønn. Når vi kommer nærmere Gud, vil den styrkende kraften i Jesu Kristi forsoning komme inn i vårt liv. Og i likhet med disiplene på veien til Emmaus, oppdager vi at Frelseren har vært i nærheten hele tiden. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.