De beste ledere er de som er best til å følge
Av Stephen W. Owen
Unge menns øverste president
Det vil være tider da veien foran oss virker mørk, men fortsett å følge Frelseren. Han kjenner veien. Han er faktisk veien.
Da jeg var 12 år gammel, tok far meg med på jakt i fjellet. Vi våknet kl. 03.00, salet på hestene og satte av sted opp en skogkledd fjellside i stummende mørke. Selv om jeg elsket å jakte sammen med far, var jeg litt nervøs akkurat da. Jeg hadde aldri vært i disse fjellene før, og jeg kunne ikke se stien – eller noe særlig annet, for den saks skyld! Det eneste jeg kunne se, var den lille lommelykten far hadde, som kastet et svakt lys på furutrærne foran oss. Hva om hesten min skled og falt – kunne han engang se hvor han gikk? Men denne tanken trøstet meg: “Pappa vet hvor han skal. Hvis jeg følger ham, vil det gå bra.”
Og alt gikk bra. Til slutt kom solen frem, og vi hadde en flott dag sammen. Da vi begynte på hjemveien, pekte far på en majestetiske skrånende topp som skilte seg ut fra de andre. “Det er Windy Ridge,” sa han. “Der er det virkelig bra å jakte.” Umiddelbart visste jeg at jeg ønsket å komme tilbake og bestige Windy Ridge en dag.
I årene som fulgte, hørte jeg ofte far snakke om Windy Ridge, men vi dro aldri tilbake – før jeg en dag, 20 år senere, ringte pappa og sa: “La oss dra til Windy.” Nok en gang salet vi opp hestene og satte av sted opp fjellsiden. Jeg var nå en erfaren rytter i 30-årene, men jeg ble overrasket over at jeg følte den samme nervøsiteten som jeg hadde følt som tolv år gammel gutt. Men pappa visste veien, og jeg fulgte etter ham.
Til slutt nådde vi toppen av Windy. Utsikten var forfriskende, og jeg fikk en overveldende følelse av at jeg ønsket å komme tilbake – ikke for meg selv denne gangen, men for min hustru og mine barn. Jeg ville at de skulle oppleve det jeg hadde opplevd.
I årenes løp har jeg hatt mange muligheter til å lede mine sønner og andre unge menn til fjelltopper, akkurat slik min far ledet meg. Disse erfaringene har tilskyndet meg til å tenke over hva det vil si å lede – og hva det vil si å følge.
Jesus Kristus, den beste lederen og den beste til å følge
Om jeg spurte: “Hvem er den beste lederen som noensinne har levd?” hva ville dere svare? Svaret er naturligvis Jesus Kristus. Han setter det fullkomne eksempel på enhver tenkelig lederegenskap.
Men hva om jeg spurte dere: “Hvem er den beste til å følge som noensinne har levd?” – ville ikke svaret igjen være Jesus Kristus? Han er den beste lederen fordi han er den beste til å følge – han følger sin Fader fullkomment i alle ting.
Verden lærer oss at ledere må være mektige og handlekraftige. Herren lærer oss at de må være saktmodige. Verdens ledere oppnår makt og innflytelse ved sitt talent, sin dyktighet og sin rikdom. Kristus-lignende ledere oppnår makt og innflytelse “ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet”.1
I Guds øyne har de beste lederne alltid vært de beste til å følge.
La meg fortelle om to opplevelser jeg har hatt sammen med unge menn i Kirken, som har undervist meg i å lede og å følge.
Vi er alle ledere
Nylig deltok min hustru og jeg på et nadverdsmøte i en annen menighet. Like før møtet begynte, kom en ung mann bort til meg og spurte om jeg ville hjelpe til med å dele ut nadverden. Jeg sa: “Det vil jeg gjerne.”
Jeg satte meg sammen med de andre diakonene og spurte en som satt ved siden av meg: “Hva er min oppgave?” Han sa at jeg skulle begynne å dele ut bakerst i kirkesalen på de midterste radene, og at han ville være på den andre siden av de samme radene, og at vi sammen skulle arbeide oss fremover.
Jeg sa: “Jeg ikke har gjort dette på lenge.”
Han svarte: “Det går bra. Du klarer deg fint. Jeg følte det på samme måte da jeg begynte.”
Senere holdt den yngste diakonen i quorumet, ordinert bare noen uker før, tale på nadverdsmøtet. Etter møtet samlet de andre diakonene seg rundt ham for å fortelle ham hvor stolte de var av ham.
Da jeg snakket med dem den dagen, fant jeg ut at hver uke tar medlemmer av alle quorumer i Det aronske prestedømme i denne menigheten, kontakt med andre unge menn og inviterer dem til å delta i sitt quorum.
Disse unge mennene var alle gode ledere. De hadde helt klart noen fantastiske bærere av Det melkisedekske prestedømme bak kulissene, foreldre og andre som veiledet dem i deres plikter. Omsorgsfulle voksne som disse, ser unge menn ikke bare slik de er, men slik de kan bli. Når de snakker med, eller om de unge mennene, dveler de ikke ved deres svakheter. I stedet legger de vekt på de gode lederegenskapene de viser.
Unge menn, det er slik Herren ser dere. Jeg oppfordrer dere til å se dere selv på denne måten. Det vil være tider i livet deres da dere er kalt til å lede. Andre ganger vil det forventes at dere følger. Men mitt budskap til dere i dag er at uavhengig av deres kall, er dere alltid en leder, og dere er alltid en som følger. Lederskap er et uttrykk for disippelskap – det handler ganske enkelt om å hjelpe andre å komme til Kristus, som er det sanne disipler gjør. Hvis dere prøver å følge Kristus, kan dere hjelpe andre å følge ham, og dere kan være en leder.
Deres evne til å lede kommer ikke som et resultat av en utadvendt personlighet, motivasjonsferdigheter eller talent til å holde tale. Den kommer av deres beslutning om å følge Jesus Kristus. Den kommer av deres ønske om å være, med Abrahams ord, “en som enda mer hengivent [følger] rettferdighet”.2 Hvis dere klarer det, selv om dere ikke gjør det perfekt, men prøver – da er dere en leder.
Tjeneste i prestedømmet er lederskap
Ved en annen anledning var jeg på New Zealand og besøkte en alenemor med tre tenåringsbarn. Den eldste sønnen var 18 år, og hadde mottatt Det melkisedekske prestedømme søndagen før. Jeg spurte om han hadde fått anledning til å utøve dette prestedømmet ennå. Han sa: “Jeg er ikke sikker på hva det betyr.”
Jeg fortalte ham at han nå hadde myndighet til å gi en prestedømsvelsignelse til trøst eller helbredelse. Jeg så på moren hans, som ikke hadde hatt en bærer av Det melkisedekske prestedømme ved sin side på mange år. “Jeg syns det ville være fantastisk,” sa jeg, “om du ville gi din mor en velsignelse.”
Han svarte: “Jeg vet ikke hvordan.”
Jeg forklarte at han kunne legge hendene på sin mors hode, si navnet hennes, si at han gir henne en velsignelse i kraft av Det melkisedekske prestedømme, si det Ånden legger i hans sinn og hjerte, og avslutte i Jesu Kristi navn.
Dagen etter fikk jeg en e-post fra ham. I den sto det blant annet: “I kveld har jeg velsignet mamma… Jeg følte meg veldig nervøs og uskikket, så jeg ba hele tiden for å være sikker på at jeg hadde Ånden med meg, for jeg kunne ikke gi en velsignelse uten. Da jeg begynte, glemte jeg helt meg selv og mine svakheter… Jeg [forventet ikke] den enorme åndelige og følelsesmessige kraften jeg følte… Etterpå kom kjærlighetens ånd så sterkt at jeg ikke kunne styre følelsene, så jeg klemte mamma og gråt som et barn… Selv nå som jeg skriver dette, [føler jeg] Ånden [så sterkt at] jeg aldri ønsker å synde igjen… Jeg elsker dette evangeliet.”3
Er det ikke inspirerende å se hvordan en tilsynelatende alminnelig ung mann kan utrette store ting ved tjeneste i prestedømmet, selv om han føler seg uskikket? Jeg fikk nylig vite at denne unge eldsten har fått et misjonskall og skal dra til opplæringssenteret for misjonærer neste måned. Jeg tror han vil lede mange sjeler til Kristus fordi han har lært å følge Kristus i sin prestedømstjeneste – først i sitt eget hjem, hvor hans eksempel vil ha stor innflytelse på hans 14 år gamle bror.
Brødre, enten vi er klar over det eller ikke, ser andre opp til oss – familiemedlemmer, venner og til og med fremmede. Det er ikke nok for å oss prestedømsbærere å bare komme til Kristus. Vår plikt er nå å “innby alle til å komme til Kristus”.4 Vi kan ikke være fornøyd med å motta åndelige velsignelser selv. Vi må lede de menneskene vi er glad i, til de samme velsignelsene – og som Jesu Kristi disipler må vi elske alle. Frelserens befaling til Peter er også en befaling til oss: “Når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre.”5
Følg mannen fra Galilea
Det vil være tider da veien foran oss virker mørk, men fortsett å følge Frelseren. Han vet veien. Han er faktisk veien.6 Jo mer oppriktig dere kommer til Kristus, desto sterkere vil dere ønske å hjelpe andre å oppleve det dere har opplevd. Et annet ord på denne følelsen er nestekjærlighet, “som [Faderen] har skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus.”7 Da vil dere oppdage at ved selve handlingen å følge Kristus, leder dere også andre til ham, for slik president Thomas S. Monson har sagt: “Ved å følge mannen fra Galilea, vår Herre Jesus Kristus – vil vår personlige innflytelse til det gode kunne føles uansett hvor vi er og uansett kall.”8
Jeg bærer vitnesbyrd om at dette er Kristi sanne kirke. Vi blir ledet av en Guds profet, president Monson – en stor leder som også er en som i sannhet følger Frelseren. I Jesu Kristi navn. Amen.