2010–2019
Til unnsetning: Vi kan klare det
April 2016


Til unnsetning: Vi kan klare det

Herren har gitt oss alle verktøy vi trenger for å redde våre venner som er mindre aktive eller utenfor Kirken.

Frelseren forsto helt klart sitt ansvar for å redde vår himmelske Faders barn, for han erklærte:

“Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt…

Slik er det… ikke deres himmelske Fars vilje at en eneste av disse små skal gå fortapt.”1

Min engel av en mor, Jasmine Bennion Arnold, forsto helt klart sin mulighet til å bidra for å redde vår himmelske Faders sårede eller bortkomne får, heriblant hennes egne barn og barnebarn. For en fantastisk innflytelse besteforeldre kan ha på sine barnebarns liv!

Mor fikk som regel i oppdrag å besøke dem som strevde med sin tro, de mindre aktive og familier der ikke alle er medlem. Men flokken hennes omfattet mange andre som ingen hadde bedt henne om å besøke. Besøkene hennes fant som regel sted ikke bare en gang i måneden, ettersom hun i det stille lyttet, hjalp de syke og ga kjærlig oppmuntring. De siste månedene av mors liv var hun bundet til hjemmet, så hun brukte mange timer på å skrive brev til dem, og uttrykte sin kjærlighet, bar vitnesbyrd og oppmuntret dem som kom på besøk.

Når vi kommer noen til unnsetning, gir Gud oss styrke, oppmuntring og velsignelser. Da han befalte Moses å redde Israels barn, ble Moses redd, akkurat slik mange av oss er redde. Moses unnskyldte seg og sa: “Jeg har aldri vært noen ordets mann… Jeg er tung i mæle og tung i tale.”2

Herren beroliget Moses:

“Hvem har gitt mennesket munn? … Er det ikke jeg, Herren?

Gå nå du! Jeg vil være med din munn og lære deg hva du skal tale.”3

I bunn og grunn sa Herren til Moses: “Du klarer det!” Og det gjør også vi!

Jeg skal gi dere fire prinsipper som vil hjelpe oss i redningsarbeidet.

Prinsipp nummer 1: Vi må ikke utsette å komme andre til unnsetning

Eldste Alejandro Patanía, en tidligere områdesytti, forteller historien om sin yngre bror, Daniel, som seilte ut på havet på fisketur sammen med mannskapet. Etter en stund fikk Daniel et presserende varsel om at en stor storm nærmet seg raskt. Umiddelbart satte Daniel og mannskapet kursen mot havnen.

Bilde
På vei ut til havs

Da stormen økte i styrke, fikk en fiskebåt i nærheten motorstopp. Daniels mannskap festet en kabel til den ubrukelige båten og begynte å slepe den i sikkerhet. De tilkalte hjelp over radioen, vel vitende om at med den tiltagende stormen, trengte de øyeblikkelig hjelp.

Bilde
Stormen øker i styrke

Mens deres nærmeste ventet spent, møttes representanter fra Kystvakten, Fiskerforbundet og Sjøforsvaret for å bli enige om den beste redningsstrategien. Noen ønsket å dra med en gang, men fikk beskjed om å vente på en plan. Mens de som befant seg i stormen, fortsatte å be om hjelp, fortsatte representantene møtet og prøvde å bli enige om den riktige protokollen og en plan.

Bilde
De nærmeste venter spent

Da en redningsgruppe endelig ble organisert, kom et siste desperat anrop. Den rasende stormen hadde revet over kabelen mellom de to båtene, og Daniels mannskap var på vei tilbake for å prøve å redde de andre fiskerne. Til slutt sank begge båtene, og mannskapene, heriblant eldste Patanías bror Daniel, døde.

Bilde
Begge båtene gikk tapt.

Eldste Patanía sammenlignet denne tragedien med Herrens formaning da han sa: “Dere [har] ikke styrket [eller] ført tilbake … det fortapte … og det fortapte har dere ikke oppsøkt … og [jeg] vil kreve min hjord av deres hånd.”4

Eldste Patanía forklarte at selv om vi må være organisert i våre råd, quorumer, hjelpeorganisasjoner og som enkeltpersoner, må vi ikke utsette å komme andre til unnsetning. Noen ganger går det mange uker mens vi snakker om hvordan vi kan hjelpe familier eller enkeltpersoner som har spesielle behov. Vi overveier hvem som skal besøke dem og hvordan vi skal gå frem. I mellomtiden fortsetter våre bortkomne brødre og søstre å trenge vår hjelp, og noen ganger roper og ber de til og med om hjelp. Vi må ikke utsette.

Prinsipp nummer 2: Vi må aldri gi opp

President Thomas S. Monson, som tydelig har oppfordret oss til å komme andre til unnsetning, har sagt: “Våre medlemmer trenger å bli minnet om at det aldri er for sent når det gjelder våre … mindre aktive medlemmer … som kunne ha blitt regnet som et håpløst tilfelle.”5

I likhet med mange av dere, har jeg delt evangeliet med noen som snart har blitt døpt eller reaktivisert, mens andre – som min venn Tim, som ikke er medlem, og hans mindre aktive hustru Charlene – trenger mye lenger tid.

I over 25 år engasjerte jeg Tim i samtaler om evangeliet og tok Tim og Charlene med til åpent hus i templer. Andre sluttet seg til redningsarbeidet, men Tim avslo enhver invitasjon til å møte misjonærene.

En helg hadde jeg i oppdrag å presidere ved en stavskonferanse. Jeg hadde bedt stavspresidenten om å faste og be om hvem vi skulle besøke. Jeg ble sjokkert da han ga meg navnet på min venn Tim. Da Tims biskop, stavspresidenten og jeg banket på døren, åpnet Tim den, så på meg og på biskopen og sa så: “Biskop, jeg syntes du sa at dere skulle ha med dere en spesiell person!”

Så lo Tim og sa: “Kom inn, Merv.” Et mirakel skjedde den dagen. Tim har nå blitt døpt, og han og Charlene har blitt beseglet i templet. Vi må aldri gi opp.

Bilde
Tim og Charlene ved templet

Prinsipp nummer 3: Hvor stor skal ikke deres glede være hvis dere bringer én sjel til Kristus

På en generalkonferanse for mange år siden talte jeg om hvordan José de Souza Marques forsto Frelserens ord at “hvis noen blant dere er sterke i Ånden, la ham ta med seg den som er svak … så han også kan bli sterk.”6

Bror Marques kunne navnet på alle fårene i sitt prestenes quorum, og innså at Fernando manglet. Han lette etter Fernando hjemme hos ham, så hjemme hos en venn, og til og med på stranden.

Bilde
Han reddet Fernando

Han fant til slutt Fernando mens han surfet. Han nølte ikke til båten sank, som i Daniels historie. Han gikk straks ut i vannet for å redde sitt bortkomne får og bringe det hjem til glede.7

Bilde
Han sørget for at Fernando ikke forlot flokken

Ved kontinuerlig betjening sørget han så for at Fernando aldri igjen ville forlate flokken.8

La meg oppdatere dere på hva som har skjedd siden Fernando ble reddet, og dele gleden som kommer ved å redde bare étt bortkommet får. Fernando giftet seg med sin kjæreste Maria i templet. De har nå 5 barn og 13 barnebarn, som alle er aktive i Kirken. Mange andre slektninger og deres familier har også sluttet seg til Kirken. Sammen har de sendt inn tusenvis av sine forfedres navn for å motta tempelordinanser, og velsignelsene bare fortsetter å komme.

Bilde
Fernandos familie

Fernando er nå biskop for tredje gang, og han fortsetter å redde, akkurat slik han ble reddet. Han fortalte nylig: “I vår menighet har vi 32 aktive unge menn i Det aronske prestedømme, og 21 av dem har blitt reddet bare de siste 18 månedene.” Som enkeltpersoner, familier, quorumer, hjelpeorganisasjoner, klasser, hjemmelærere og besøkende lærerinner, kan vi gjøre det samme!

Bilde
Fernandos unge menn

Prinsipp nummer 4: Uansett alder, er vi alle kalt til å komme andre til unnsetning

President Henry B. Eyring har sagt: “Uansett alder, kapasitet, kall i Kirken eller sted, er vi alle som én kalt til arbeidet med å hjelpe [Frelseren] i hans innhøsting av sjeler til han kommer igjen.”9

Hver dag er det stadig flere av våre barn, ungdommer, unge enslige voksne og voksne medlemmer i alle aldre som følger Frelserens klare oppfordring om å komme andre til unnsetning. Takk for deres innsats! Jeg skal gi dere noen eksempler:

Syv år gamle Amy inviterte venninnen Arianna og hennes familie til Primærs årlige nadverdsmøteprogram. Noen måneder senere ble Arianna og familien hennes døpt.

Allan, en ung enslig voksen, følte seg inspirert til å dele Kirkens videoer, Mormon Messages og skriftsteder med alle sine venner ved hjelp av sosiale medier.

Søster Reeves begynte å dele evangeliet med hver eneste telefonselger som ringte.

James inviterte sin venn Shane, som ikke er medlem, til datterens dåp.

Spencer sendte sin mindre aktive søster en kobling til president Russell M. Nelsons konferansetale og rapporterte: “Hun leste talen, og et vindu åpnet seg.”

Herren har gitt oss alle verktøy vi trenger for å redde våre venner som er mindre aktive eller utenfor Kirken. Vi kan alle klare det!

Jeg oppfordrer dere alle til å følge Frelserens oppfordring om å komme andre til unnsetning. Vi kan klare det!

Jeg vitner høytidelig om at jeg vet at Jesus er den gode hyrde, at han elsker oss og at han vil velsigne oss når vi kommer andre til unnsetning. Jeg vet at han lever. Jeg vet det. I Jesu Kristi navn. Amen.