Er jeg god nok? Kommer jeg til å klare det?

Kjære søstre og brødre, for en velsignelse det er for oss å samles for å bli undervist av Herrens tjenere. Er det ikke fantastisk hvor mange måter vår kjærlige himmelske Fader veileder og velsigner oss på? Han ønsker virkelig at vi skal komme hjem.

Ved hjelp av mye mild barmhjertighet ble jeg som ung lege rett fra medisinstudiet, godkjent for pediatrisk turnustjeneste i et intenst og konkurransepreget program. Da jeg møtte de andre kandidatene, følte jeg meg som den minst intelligente og dårligst forberedte av alle. Jeg trodde ikke det var mulig for meg å måle meg med resten av gruppen.

Tidlig i vår tredje måned satt jeg på sykepleierposten på sykehuset sent en kveld, og vekslet mellom å gråte for meg selv og sovne mens jeg prøvde å skrive innleggelsen for en liten gutt med lungebetennelse. Jeg har aldri følt meg mer motløs. Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle behandle lungebetennelse hos en 10-åring. Jeg begynte å lure på hva jeg gjorde der.

Akkurat da var det en av de ledende turnuslegene som la hånden på skulderen min. Han spurte hvordan jeg hadde det, og jeg utøste min frustrasjon og frykt. Svaret hans forandret livet mitt. Han fortalte meg hvor stolt han og alle de andre ledende turnuslegene var av meg, og at de følte at jeg kom til å bli en fremragende lege. Kort sagt, han trodde på meg på et tidspunkt da jeg ikke engang trodde på meg selv.

I likhet med min egen erfaring, spør våre medlemmer ofte: “Er jeg et godt nok menneske?” eller “Vil jeg virkelig klare å komme til det celestiale rike?” Det finnes naturligvis ikke noe slikt som “å være god nok”. Ingen av oss kan noensinne “utarbeide” eller “fortjene” vår frelse, men det er vanlig å lure på om vi er akseptable for Herren, og det er slik jeg forstår disse spørsmålene.

Noen ganger når vi går i kirken, blir vi motløse til og med av oppriktige oppfordringer om å forbedre oss. Vi tenker i vårt stille sinn: “Jeg kan ikke klare alle disse tingene” eller “Jeg vil aldri bli like god som alle disse menneskene.” Kanskje vi føler oss omtrent slik jeg gjorde på sykehuset den kvelden.

Vær så snill, mine kjære brødre og søstre, vi må slutte å sammenligne oss med andre. Vi plager oss selv unødvendig ved å konkurrere og sammenligne. Vi vurderer feilaktig vår egenverd ut fra ting vi har eller ikke har, og ut fra andres meninger. Hvis vi må sammenligne, la oss sammenligne hvordan vi var før med hvordan vi er i dag – og med hvordan vi ønsker å bli i fremtiden. Den eneste meningen om oss som betyr noe, er hva vår himmelske Fader mener om oss. Vennligst spør ham oppriktig hva han synes om dere. Han vil elske og irettesette, men aldri ta motet fra oss. Det er Satans knep.

La meg være direkte og tydelig. Svarene på spørsmålene “Er jeg god nok?” og “Kommer jeg til å klare det?” er “Ja! Du kommer til å bli god nok” og “Ja, du kommer til å klare det så lenge du fortsetter å omvende deg og ikke bortforklarer eller er opprørsk.” Himmelens Gud er ikke en hjerteløs dommer som leter etter et påskudd til å kaste oss ut av spillet. Han er vår fullkomment kjærlige far, som mer enn noe annet lengter etter å få alle sine barn hjem slik at de kan bo hos ham som familier for evig. Han ga virkelig sin enbårne Sønn for at vi ikke skulle gå fortapt, men få evig liv!¹ Vær så snill å tro, og vær så snill å finne håp og trøst i, denne evige sannheten. Vår himmelske Fader har til hensikt at vi skal klare det! Dette er hans gjerning og herlighet.²

Jeg elsker måten president Gordon B. Hinckley pleide å undervise dette prinsippet på. Jeg hørte ham ved flere anledninger si: “Brødre og søstre, alt Herren forventer av oss er at vi prøver, men dere må virkelig prøve!”³

“Virkelig prøve” betyr å gjøre det beste vi kan, se hvor vi må forbedre oss, og deretter prøve igjen. Ved å gjøre dette gjentatte ganger, kommer vi nærmere og nærmere Herren, vi føler hans ånd stadig oftere,⁴ og vi mottar mer av hans nåde, eller hjelp.⁵

Noen ganger tror jeg ikke vi forstår hvor veldig gjerne Herren ønsker å hjelpe oss. Jeg elsker det eldste David A. Bednar sa:

“De fleste av oss forstår klart at forsoningen er for syndere. Men jeg er ikke sikker på at vi vet og forstår at forsoningen også er for hellige …

Forsoningen gir oss hjelp til å overvinne og unngå det dårlige og gjøre godt og bli god …

Det er … ved Herrens nåde at den enkelte … mottar styrke og hjelp til å gjøre gode gjerninger som de ikke ville kunne ha gjort på egenhånd … Denne nåden er en kraft …’ [Bible Dictionary, “Grace”; uthevelse tilføyd] … eller himmelsk hjelp vi alle desperat trenger for å kvalifisere oss til det celestiale rike.”⁶

Alt vi behøver å gjøre for å motta denne himmelske hjelpen, er å be om den og deretter følge de rettferdige tilskyndelsene vi mottar.

Den gode nyheten er at hvis vi har omvendt oss oppriktig, vil ikke våre tidligere synder hindre oss i å bli opphøyet. Moroni forteller oss om overtrederne på hans tid: “Men hver gang de omvendte seg og ba om tilgivelse med ærlig hensikt, ble de tilgitt.”⁷

Og Herren selv sa om synderen:

“Hvis han bekjenner sine synder for deg og meg og omvender seg i hjertets oppriktighet, skal du tilgi ham, og jeg vil tilgi ham også.

Ja, og så ofte som mitt folk omvender seg, vil jeg tilgi dem deres overtredelser mot meg.”⁸

Hvis vi vil omvende oss oppriktig, vil Gud virkelig tilgi oss, også når vi har begått den samme synden om og om igjen. Eldste Jeffrey R. Holland sa: “Uansett… hvor mange sjanser dere tror dere har gått glipp av, hvor mange feil dere føler at dere har gjort … , vitner jeg om at dere ikke har reist utenfor rekkevidden av guddommelig kjærlighet. Det er ikke mulig for dere å synke lavere enn det uendelige lys av Kristi forsoning skinner.”⁹

Dette betyr på ingen måte at synd er greit. Synd får alltid konsekvenser. Synd vil alltid skade både synderen og dem som rammes av syndene hans eller hennes. Og sann omvendelse er aldri lett.¹⁰ Videre må dere forstå at selv om Gud tar bort den skyld og skam som våre synder har påført oss, når vi oppriktig omvender oss, kan det hende at han ikke umiddelbart fjerner alle konsekvensene av våre synder. Noen ganger er de fortsatt med oss ​​resten av vårt liv. Og den verste formen for synd er planlagt synd, hvor man sier: “Jeg kan synde nå og omvende meg senere.” Jeg tror dette er høytidelig forhånelse av Jesu Kristi offer og lidelser.

Herren selv har erklært: “For jeg, Herren, kan ikke se på synd og på noen som helst måte samtykke i den.”¹¹

Og Alma sa: “Se, jeg sier deg at ugudelighet har aldri vært lykke.”¹²

En av grunnene til at Almas uttalelse er spesielt sann, er at når vi synder gjentatte ganger, fjerner vi oss fra Ånden, blir motløse og slutter til slutt å omvende oss. Men jeg gjentar at på grunn av Frelserens forsoning kan vi omvende oss og bli fullstendig tilgitt, så snart vår omvendelse er oppriktig.

Det vi ikke kan gjøre, er å bortforklare istedenfor å omvende oss. Det vil ikke fungere å rettferdiggjøre oss selv i våre synder ved å si: “Gud vet at det er for vanskelig for meg, så han godtar meg slik jeg er.” Å “virkelig prøve” betyr at vi holder på til vi kommer helt opp til Herrens norm, som er tydelig definert i de spørsmålene vi blir stilt for å få tempelanbefaling.

Det andre som helt klart vil holde oss borte fra himmelen og skille oss fra den hjelpen vi trenger nå, er å være opprørske. I Moses’ bok leser vi at Satan ble kastet ut av himmelen for opprør.¹³ Vi gjør opprør hver gang vi sier i vårt hjerte: “Jeg trenger ikke Gud, og jeg trenger ikke å omvende meg.”

Som barnelege ved en intensivavdeling vet jeg at hvis man feilaktig forkaster livreddende behandling, kan det unødvendig føre til fysisk død. Når vi på lignende måte gjør opprør mot Gud, forkaster vi vår eneste hjelp og vårt håp, som er Jesus Kristus, noe som fører til åndelig død. Ingen av oss kan klare dette på egenhånd. Ingen av oss noensinne vil være “god nok”, unntatt ved Jesu Kristi fortjeneste og barmhjertighet,¹⁴ men fordi Gud respekterer vår handlefrihet, kan vi heller ikke bli frelst uten å prøve. Det er slik balansen mellom nåde og gjerninger fungerer. Vi kan ha håp i Kristus fordi han ønsker å hjelpe og forandre oss. Faktisk hjelper han dere allerede. Bare stopp opp og tenk etter, og se hvordan han hjelper dere.

Jeg vitner for dere at hvis dere virkelig vil prøve, og ikke bortforklarer eller er opprørske – omvender dere ofte og ber om Kristi nåde, eller hjelp – er det ingen tvil om at dere kommer til å være “gode nok”, det vil si, antagelige for Herren. Dere vil komme til det celestiale rike fordi dere er fullkomne i Kristus, og dere kommer til å motta de velsignelser og den herlighet og glede som Gud ønsker for hvert av sine dyrebare barn – deriblant dere og meg. Jeg vitner om at Gud lever og ønsker at vi skal komme hjem. Jeg vitner om at Jesus lever. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.