“Kom så og følg meg” ved å praktisere kristen kjærlighet og tjeneste

Nobelprisvinner Elie Wiesel var på sykehuset og kom seg etter åpen hjertekirurgi da han fikk besøk av sitt fem år gamle barnebarn. Da den lille gutten så inn i sin bestefars øyne, så han smerten hans. “Bestefar,” spurte han, “hvis jeg var enda mer glad i deg, ville du ha mindre vondt?”¹ I dag stiller jeg hver enkelt av oss et lignende spørsmål: “Hvis vi elsker Frelseren mer, vil vi lide mindre?”

Da Frelseren kalte sine disipler til å følge ham, etterlevde de Moseloven, herunder å søke “øye for øye og tann for tann”,² men Frelseren kom for å oppfylle denne loven med sin forsoning. Han forkynte en ny lære: “Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere.”³

Disiplene ble lært å vende seg bort fra det naturlige menneske og til Frelserens kjærlige og omsorgsfulle væremåte ved å erstatte strid med tilgivelse, vennlighet og medlidenhet. Det nye budet om å “vise vår kjærlighet for hverandre”⁴ var ikke alltid lett å holde. Da disiplene var bekymret for å omgås med syndere og bestemte folkegrupper, underviste Frelseren tålmodig: “Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”⁵ Eller som en profet i Mormons bok sa: “Når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste.”⁶

Som Frelserens disipler i de siste dager kommer vi til ham ved å vise kjærlighet og stå til tjeneste for Guds barn. Når vi gjør det, er vi kanskje ikke i stand til å unngå trengsel, nød og fysisk lidelse, men vi vil lide mindre åndelig. Selv i våre prøvelser kan vi oppleve glede og fred.

Vår kristne kjærlighet og tjeneste begynner naturligvis i hjemmet. Foreldre, dere er kalt til å være kjærlige lærere og misjonærer for deres barn og ungdommer. De er deres undersøkere. Dere har ansvaret for å hjelpe dem å bli omvendt. I virkeligheten ønsker vi alle å bli omvendt – noe som betyr å være fylt med vår Frelsers kjærlighet.

Når vi følger Jesus Kristus, motiverer hans kjærlighet oss til å støtte hverandre på vår reise gjennom jordelivet. Vi kan ikke klare det alene.⁷ Dere har hørt meg bruke kvekerordtaket før: Du løfter meg og jeg løfter deg, og så vil vi stige opp sammen for evig.⁸ Som disipler begynner vi å gjøre dette når vi blir døpt og viser vår villighet “til å bære hverandres byrder, så de kan være lette”.⁹

Å “lære hverandre rikets lære”¹⁰ er en måte å elske og tjene hverandre på. Foreldre og besteforeldre, vi har en tendens til å klage over tilstandene i verden – at skolene ikke underviser moralsk karakter. Men det er mye vi kan gjøre. Vi kan benytte oss av undervisningsøyeblikkene i vår egen familie – og det betyr nå. Ikke la dem glippe. Når dere får en mulighet til å dele deres tanker om evangeliet og livets lærdommer, må dere legge bort alt annet og sette dere ned og snakke med deres barn og barnebarn.

Vi trenger ikke å bekymre oss for at vi ikke er profesjonelle lærere i evangeliet. Ingen opplæringsklasse eller håndbok er like nyttig som personlig å studere Skriftene, be, fordype seg i og søke Den hellige ånds veiledning. Ånden vil lede dere. Jeg lover dere: Kallet til å være mor eller far innbefatter den gaven å undervise på de måter som er riktige for dere og deres barn. Husk at Guds kraft til å påvirke oss til det gode, er hans kjærlighet. “Vi elsker fordi han elsket oss først.”¹¹

Ungdom, dere er noen av våre mest effektive lærere i evangeliet. Dere kommer til kirken for å lære, slik at dere kan dra hjem og undervise og betjene deres familie, naboer og venner. Vær ikke redde. Ha tro til å vitne om det dere vet er sant. Tenk på hvordan heltidsmisjonærer vokser fordi de trofast lever et innviet liv – de bruker sin tid og sine talenter og bærer vitnesbyrd for å tjene og velsigne andre. Når dere bærer vitnesbyrd om evangeliet, vil deres tro og deres frimodighet vokse!

Noe av vår mest virkningsfulle kristne tjeneste gis ved å ha familiens skriftstudium, familiebønn og familierådsmøter. I mer enn hundre år har Kirkens ledere kalt oss til å sette av uforstyrret tid hver uke. Men mange av oss går likevel glipp av velsignelsene. Familiens hjemmeaften er ikke et foredrag fra mamma og pappa. Det er vår familietid til å dele enkle åndelige prinsipper og erfaringer, til å hjelpe våre barn å lære å bry seg om og dele med hverandre, ha det gøy sammen, bære vitnesbyrd sammen og vokse og utvikle seg sammen. Når vi holder familiens hjemmeaften hver uke, vil vår kjærlighet til hverandre vokse seg sterkere, og vi vil lide mindre.

La oss huske at det viktigste arbeidet vi gjør i vår familie, gjøres ved Den hellige ånds kraft. Når vi hever stemmen i sinne, forlater Ånden oss og familien. Når vi snakker med kjærlighet, kan Ånden være med oss. La oss huske at våre barn og barnebarn måler vår kjærlighet ved hvor mye tid vi setter av til dem. Mist fremfor alt ikke tålmodigheten, og ikke gi opp!

Skriftene forteller oss at da noen av vår himmelske Faders åndebarn valgte å ikke følge hans plan, gråt himmelen.¹² Noen foreldre som har elsket og undervist sine barn, gråter også når deres voksne barn velger å ikke følge Herrens plan. Hva kan foreldre gjøre? Vi kan ikke gjennom bønn be bort en annens handlefrihet. Husk faren til den fortapte sønn, som tålmodig ventet på at sønnen skulle “[komme] til seg selv”, mens han hele tiden holdt utkikk etter ham. Og “da han ennå var langt borte”, løp han til ham.¹³ Vi kan be om veiledning med hensyn til når vi skal snakke og hva vi skal si, og ja, ved noen anledninger, når vi bør tie. Husk at våre barn og familiemedlemmer allerede har valgt å følge Frelseren i sin førjordiske tilværelse. Noen ganger er det bare ved sitt eget livs erfaringer at disse hellige følelsene blir vekket igjen. Til syvende og sist må valget om å elske og følge Herren være deres eget.

Det er en annen spesiell måte disipler viser sin kjærlighet til Frelseren på. I dag berømmer jeg alle som tjener Herren som omsorgspersoner. Herren elsker dere virkelig! I deres stille, ubemerkede tjeneste følger dere ham som lovet: “Din Fader som ser i lønndom, skal selv lønne deg åpenlyst.”¹⁴

Jeg tenker på min nabo hvis hustru ble rammet av Alzheimers sykdom. Hver søndag hjalp han henne å kle seg til Kirkens møter, gre håret, sminke seg og til og med ta på øredobbene. Ved å utføre denne tjenesten var han et eksempel for hver mann og kvinne i menigheten – og faktisk, for verden. En dag sa hans hustru til ham: “Jeg ønsker bare å få se mannen min igjen og være sammen med ham.”

Han svarte: “Jeg er mannen din.”

Hun svarte søtt: “Å, så bra!”

Jeg kan ikke snakke om å gi omsorg uten å anerkjenne den spesielle omsorgspersonen i mitt liv – Frelserens spesielle disippel for meg – min evige ledsager, Mary. Hun har gitt alt i medfølende pleie og kjærlighet. Hendene hennes gjenspeiler hans milde, styrkende berøring. Jeg ville ikke ha vært her uten henne. Og sammen med henne vil jeg være i stand til å holde ut til enden og være sammen med henne i evig liv.

Hvis dere lider intenst, sammen med andre eller alene, oppfordrer jeg dere til å la Frelseren være deres omsorgsperson. Len dere på hans sterke arm.¹⁵ Tro på hans løfte. “Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere,” lover han.¹⁶

Brødre og søstre, hvis vi ikke fullt ut har gjort det ennå, la oss vende oss mer til tilgivelse, vennlighet og kjærlighet. La oss ta avstand fra krigen som så ofte raser i det naturlige menneskes hjerte, og forkynne Kristi omsorg, kjærlighet og fred.¹⁷

Hvis “dere har kommet til kunnskap om Guds herlighet [og godhet]”¹⁸ og også “forsoningen som fra verdens grunnvoll ble lagt, ble beredt”,¹⁹ “[vil dere] ikke ha lyst til å skade hverandre, men til å leve i fred … Dere vil ikke tillate at deres barn … overtrer Guds lover og slåss og tretter med hverandre … Men dere vil lære dem … å elske hverandre og tjene hverandre.”²⁰

Like før Frelserens korsfestelse, underviste han sine apostler: “Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere”²¹ og “Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud.”²²

Jeg vitner om at Frelserens sanne holdning til oss er den som fremstilles av de utstrakte armene på Thorvaldsens statue Kristus. Han fortsetter å strekke ut sine hender²³ og kaller: “Kom, følg meg.” Vi følger ham ved å elske og tjene hverandre og holde hans bud.

Jeg bærer mitt spesielle vitnesbyrd om at han lever og elsker oss med fullkommen kjærlighet. Dette er hans kirke. Thomas S. Monson er hans profet på jorden i dag. Jeg ber om at vi må elske vår himmelske Fader og hans Sønn mer, og lide mindre. I Jesu Kristi navn. Amen.