Utsendinger til Kirken

For ikke lenge siden kom en enslig søster som jeg skal kalle Molly, hjem fra jobb bare for å finne hele kjelleretasjen dekket av 5 cm vann. Umiddelbart skjønte hun at hennes naboer, som hun delte avløpsrør med, må ha gjort en enorm mengde klesvask og bading, fordi hun fikk alt utslagsvannet.

Etter at Molly hadde ringt en venn og bedt henne komme og hjelpe, begynte de to å lense og moppe. Akkurat da ringte det på. Vennen hennes ropte: “Det er hjemmelærerne dine!”

Molly lo. “Det er den siste dagen i måneden,” svarte hun, “men jeg kan forsikre deg om at det ikke er hjemmelærerne mine.”

Med bare føtter, våte bukser, håret bundet opp med et halstørkle, og et par svært fasjonable gummihansker, åpnet Molly døren. Men hennes uvanlige utseende kunne ikke sammenlignes med det uvanlige synet hun da fikk se. Det var hjemmelærerne hennes!

“Du kunne ha vippet meg overende med en avløpspumpe!” fortalte hun meg senere. Dette var et hjemmelærermirakel – et slikt som Brødrene snakker om i generalkonferansetaler!” Hun fortsatte: “Men akkurat da jeg prøvde å bestemme meg for om jeg skulle gi dem et kyss eller en mopp, sa de: ‘Å Molly, beklager. Vi ser du er opptatt. Vi ønsker ikke å forstyrre. Vi kommer en annen gang.’ Og så forsvant de.”

“Hvem var det?” ropte vennen hennes fra kjelleren.

“Jeg ønsket å si: ‘Det var i hvert fall ikke de tre nephitter,’” innrømmet Molly, “men jeg behersket meg og sa veldig rolig: ‘Det var hjemmelærerne mine, men de syntes ikke dette var et passende tidspunkt å dele budskapet sitt.’”¹

Brødre, la oss kort gjennomgå prestedømsplikten som har blitt beskrevet som “Kirkens første kilde til hjelp” for dens enkeltpersoner og familier.² Hele skoger har blitt ofret for å skaffe papiret til å organisere og deretter omorganisere den. Tusenvis av motivasjonstaler har blitt holdt for å prøve å oppmuntre til den. Absolutt ingen freudianske reisebyråer noe sted kunne ha organisert det antall turer av skyldfølelse som dette temaet har ført til. Likevel strever vi fortsatt med å oppnå noe i nærheten av en akseptabel innsats med hensyn til Herrens befaling om “alltid å våke over kirken”³ ved hjelp av prestedømmets hjemmelærervirksomhet.

En del av utfordringen vi står overfor, er at Kirkens demografi er i endring. Vi vet at nå som våre medlemmer er spredt over mer enn 30 000 menigheter og grener i 188 land og territorier, er det mye mer krevende å besøke hjemmene til våre brødre og søstre enn det var i Kirkens tidlige tid, da nabo underviste nabo i noe som ble kalt “kvartalsundervisning”.

Videre har mange enheter i Kirken et begrenset antall tilgjengelige prestedømsbærere til å utføre hjemmelærervirksomhet, slik at de som kan gjøre det, har så mange som 18 eller 20 familier – eller flere – å ivareta. Det kan også være problemer med lange avstander å reise, høye kostnader og dårlig tilgjengelighet av transport, samt lengre arbeidsdager og arbeidsuker. Legg så til noen kulturelle tabuer mot ubudne hjemmebesøk og de sikkerhetsaspekter som finnes i mange av verdens nabolag – så begynner vi å ane hvor innfløkt problemet er.

Brødre, i en ideell verden og i de omstendigheter hvor det lar seg gjøre, er et månedlig besøk til hvert hjem fortsatt idealet Kirken strekker seg etter. Men når vi vet at mange steder rundt om i verden er et slikt ideal uoppnåelig, og at vi får disse brødrene til å føle seg mislykket når vi ber dem om å gjøre det som ikke realistisk lar seg gjøre, skrev Det første presidentskap til Kirkens prestedømsledere i desember 2001 og ga dette inspirerte og svært nyttige rådet: “Det er noen steder i Kirken,” skrev de, “der … det å besøke alle hjem en gang i måneden vil være umulig på grunn av for få aktive prestedømsbærere og andre lokale utfordringer.” Vi har nevnt noen av dem. “Når slike omstendigheter råder,” fortsetter de, “skulle lederne gjøre sitt beste for å bruke tilgjengelige ressurser til å våke over og styrke hvert medlem.”⁴

Brødre, hvis jeg i min menighet eller gren opplevde slike vanskelige omstendigheter, ville min ledsager fra Det aronske prestedømme og jeg anvende Det første presidentskaps råd (som nå er en retningslinje i håndboken) slik: Først, uansett hvor mange måneder det måtte ta å få det til, ville vi følge Skriftenes befaling om å “besøke hvert enkelt medlems hjem”,⁵ og sette opp en tidsplan som ville få oss til disse hjemmene ifølge en kalender som var både gjennomførbar og praktisk. I denne planen ville vi prioritere vår tilgjengelige tid, og ha hyppigst kontakt med dem som trengte oss mest – undersøkere som misjonærene underviser, nydøpte konvertitter, de som er syke, de ensomme, de mindre aktive, aleneforelderfamilier med barn som fortsatt bor hjemme, og så videre.

Mens vi arbeidet oss gjennom vår plan for å besøke alle hjemmene, noe som kanskje ville ta noen måneder å gjennomføre, ville vi kontakte enkeltpersoner og familier på vår liste på andre måter ved hjelp av noen av de midler som Herren har gitt. Vi ville helt klart se etter våre familier i kirken, og som Skriftene sier, “tale med hverandre om sine sjelers velferd”.⁶ I tillegg ville vi ringe, sende e-post og tekstmeldinger, og til og med sende en hilsen gjennom en av de mange formene for sosiale medier vi har tilgjengelig. For å avhjelpe spesielle behov, ville vi kanskje sende et sitat fra et skriftsted eller en generalkonferansetale eller en Mormon Message hentet fra det vell av materiale som finnes på LDS.org. Slik Det første presidentskap sier, skulle vi gjøre vårt aller beste under de rådende omstendigheter og med de tilgjengelige ressurser.

Brødre, jeg prøver i kveld å få dere til å løfte blikket med hensyn til hjemmelærervirksomhet. Vær så snill å se dere selv som Herrens utsendinger til hans barn på nyere og bedre måter. Det betyr å legge bak dere tradisjonen med paniske, moselov-lignende besøk på slutten av måneden, der dere skynder dere å gi et foreskrevet budskap fra Kirkens tidsskrifter som familien allerede har lest. Vi håper heller at dere vil starte en tidsalder med ekte, evangelieorientert omtanke for medlemmene, våke over og ha omsorg for hverandre og ivareta åndelige og timelige behov på en hvilken som helst måte som kan hjelpe.

Når det gjelder hva som “teller” som hjemmelærervirksomhet, så “teller” alt godt dere gjør, så rapporter alt sammen! Rapporten som teller mest, er hvordan dere har velsignet og vist omtanke for dem dere har ansvar for, og det har nesten ingenting å gjøre med en bestemt kalender eller et bestemt sted. Det viktigste er at dere er glad i menneskene og oppfyller budet om “alltid å våke over kirken”.⁷

Den 30. mai i fjor rygget min venn Troy Russell sakte pickupen sin ut av garasjen for å donere varer til den lokale avdelingen av Deseret Industries. Han kjente at bakhjulet rullet over en hump. Han trodde at noe hadde falt av bilen, og gikk ut bare for å finne sin dyrebare ni år gamle sønn, Austen, liggende med ansiktet ned på fortauet. Skrikene, prestedømsvelsignelsen, ambulansefolkene og sykehuspersonalet var i dette tilfellet til ingen nytte. Austen var død.

Ute av stand til å sove og ute av stand til å finne fred, var Troy utrøstelig. Han sa det var mer enn han kunne tåle, og at han ganske enkelt ikke kunne leve videre. Men inn i dette opprivende bruddet kom tre forsonende krefter.

Den første var kjærlighet og en betryggende følelse fra vår Fader i himmelen, en tilstedeværelse som ble formidlet gjennom Den hellige ånd, som trøstet Troy, underviste ham, elsket ham og hvisket at Gud vet alt om å miste en vakker og fullkommen Sønn. Den andre var hans hustru Deedra, som holdt Troy i armene og elsket ham og minnet ham på at hun også hadde mistet den samme sønnen, og var fast bestemt på ikke å miste en ektemann også. Den tredje i denne historien er John Manning, en hjemmelærer utenom det vanlige.

Jeg vet oppriktig talt ikke hvilken plan John og hans juniorledsager fulgte for sine besøk til familien Russells hjem, eller hvilket budskap de ga når de kom dit, eller hvordan de rapporterte sine erfaringer. Det jeg vet er at i fjor vår strakte bror Manning seg ned og løftet Troy Russell opp fra tragedien som skjedde i den oppkjørselen, akkurat som om han hadde løftet opp lille Austen selv. Som den hjemmelærer eller vaktmann eller bror i evangeliet han skulle være, tok John ganske enkelt over prestedømsomsorgen og ivaretakelsen av Troy Russell. Han begynte med å si: “Troy, Austen ønsker å få deg på beina igjen – også på basketballbanen – så jeg kommer til å være her hver morgen klokken 05:15. Vær klar, for jeg vil nødig måtte gå inn og vekke deg – og jeg vet at Deedra heller ikke vil at jeg skal gjøre det.”

“Jeg hadde ikke lyst til å bli med,” fortalte Troy meg senere, “fordi jeg alltid hadde hatt Austen med meg disse morgenene, og jeg visste at minnene ville være altfor smertefulle. Men John insisterte, så jeg ble med. Fra den første dagen, snakket vi sammen – eller rettere sagt, jeg snakket og John lyttet. Jeg snakket hele veien til kirken og deretter hele veien hjem igjen. Noen ganger snakket jeg idet vi parkerte i oppkjørselen og så solen gå opp over Las Vegas. I begynnelsen var det vanskelig, men med tiden skjønte jeg at jeg hadde oppdaget min styrke i form av en svært langsom 188 cm høy kirke-basketspiller med et helt håpløst hoppskudd, som var glad i meg og lyttet til meg til solen endelig gikk opp over livet mitt igjen.”⁸

Mine brødre i det hellige prestedømme, når vi snakker om hjemmelærervirksomhet eller omsorg eller personlig prestedømstjeneste – kall det hva dere vil – er det dette vi snakker om. Vi ber dere som hjemmelærere om å være Guds utsendinger til hans barn, til å elske og ha omsorg for og be for dem dere er tildelt, slik vi elsker og har omsorg for og ber for dere. Måtte dere være årvåkne i å ivareta Guds hjord på måter som er forenlig med deres omstendigheter. Det ber jeg om i navnet til ham som er vår alles gode hyrde, hvis vitne jeg er, ja, vår Herre Jesus Kristus. Amen.