2010–2019
Hvor stor er ikke vår Guds plan!
Oktober 2016


Hvor stor er ikke vår Guds plan!

Vi er omgitt av et så imponerende vell av lys og sannhet at jeg lurer på om vi virkelig verdsetter det vi har.

Vi er så velsignet som igjen kan møtes på denne verdensomspennende konferansen i regi og under ledelse av vår kjære profet og president, Thomas S. Monson. President, vi elsker og oppholder deg av hele vårt hjerte!

I løpet av mitt yrkesliv som pilot var jeg svært avhengig av datasystemenes presisjon og pålitelighet, men behøvde sjelden å arbeide med min egen datamaskin. I kontorarbeidet mitt som leder, hadde jeg assistenter og sekretærer som vennlig hjalp meg med oppgavene.

Alt dette endret seg i 1994, da jeg ble kalt som generalautoritet. Mitt kall besto av mange fantastiske anledninger til å yte tjeneste, men det fulgte også med en god del av Kirkens kontorarbeid – mer enn jeg trodde var mulig.

Jeg ble sjokkert da jeg oppdaget at det viktigste verktøyet for å holde orden på arbeidet mitt var en personlig datamaskin.

For første gang i mitt liv var jeg nødt til å fordype deg i denne merkelige, mystiske og uforståelige verdenen.

I begynnelsen var ikke datamaskinen og jeg akkurat bestevenner.

Dyktige teknisk anlagte mennesker prøvde å lære meg å bruke datamaskinen. De sto bokstavelig talt bak meg og strakte seg over skulderen min, mens fingrene deres beveget seg lynraskt og laget en trommesolo på tangentene.

“Ser du?” sa de stolt. “Det er sånn det skal gjøres.”

Jeg så det ikke. Det var en vanskelig overgang.

Læringskurven min var mer som en murvegg.

Det krevde mye tid, repetisjon, tålmodighet og ikke så rent lite håp og tro, mye oppmuntring fra min hustru og mange liter av en lettbrus som jeg ikke skal nevne ved navn.

Nå, 22 år senere, er jeg omgitt av datateknologi. Jeg har en e-postadresse, en Twitter-konto og en Facebook-side. Jeg har smarttelefon, nettbrett, bærbar PC og digitalkamera. Og selv om mine tekniske ferdigheter kanskje ikke helt kan måle seg med en typisk syvårings, klarer jeg meg bra til å være i syttiårene.

Men jeg har lagt merke til noe interessant. Jo flinkere jeg blir på teknologi, desto mer tar jeg det for gitt.

Gjennom mye av menneskets historie ble kommunikasjon formidlet i hestens hastighet. Å sende en melding og få svar kunne ta dager eller til og med måneder. I dag beveger meldingene våre seg tusenvis av kilometer opp i luften eller tusenvis av meter under havet for å nå noen på den andre siden av kloden, og hvis det er en forsinkelse på bare noen sekunder, blir vi frustrerte og utålmodige.

Det synes å være menneskets natur at når vi blir mer vant til noe, selv noe som er mirakuløst og imponerende, mister vi følelsen av å være imponert og behandler det som noe dagligdags.

Tar vi åndelige sannheter for gitt?

Å ta vår moderne teknologi og våre bekvemmeligheter for gitt kan være relativt ubetydelig. Men dessverre har vi noen ganger en lignende holdning til den evige og sjelsutvidende læren i Jesu Kristi evangelium. I Jesu Kristi kirke har vi fått så mye. Vi er omgitt av et så imponerende vell av lys og sannhet at jeg lurer på om vi virkelig verdsetter det vi har.

Tenk på de første disiplene som gikk og snakket med Frelseren under hans jordiske virke. Forestill dere hvilken takknemlighet og ærbødighet som må ha oversvømt deres hjerte og fylt deres sinn da de så ham oppstått fra graven, og da de kjente på sårene i hans hender. Livet deres skulle aldri bli det samme!

Tenk på de første hellige i denne evangelieutdeling som kjente profeten Joseph Smith og hørte ham forkynne det gjengitte evangelium. Forestill dere hvordan det må ha føltes å vite at sløret mellom himmel og jord hadde delt seg igjen for å gi lys og kunnskap til verden fra vårt celestiale hjem der oppe.

Og ikke minst, tenk på det du følte første gang du trodde og forsto at du virkelig er et Guds barn, at Jesus Kristus frivillig led for dine synder så du kan bli ren igjen, at prestedømmets kraft er reell og kan knytte deg til dine nærmeste for tid og all evighet, og at vi har en levende profet på jorden i dag. Er ikke det flott og fantastisk?

Med tanke på alt dette, hvordan kan det være mulig at vi av alle mennesker kan unngå å glede oss til å delta på våre møter i Kirken? Eller blir lei av å lese de hellige skrifter? Jeg antar at dette bare kan være mulig hvis vårt hjerte er blitt følelsesløst med hensyn til å oppleve takknemlighet og ærefrykt for de hellige og opphøyde gavene Gud har gitt oss. Vi har livsendrende sannheter for våre øyne og ved våre fingerspisser, men noen ganger går vi i søvne langs disippelens vei. Altfor ofte lar vi oss distrahere av andre medlemmers feil istedenfor å følge vår Herres eksempel. Vi går langs en vei som er dekket med diamanter, men vi klarer knapt nok å skille dem fra vanlig småstein.

Et kjent budskap

Da jeg var en ung mann, pleide vennene mine å spørre meg om min religion. Jeg begynte ofte å forklare forskjellene, som for eksempel Visdomsordet. Andre ganger understreket jeg likhetene med andre kristne trossamfunn. Ingenting av dette gjorde særlig inntrykk på dem. Men når jeg snakket om den store plan for lykke som vår himmelske Fader har for oss som sine barn, fikk jeg oppmerksomheten deres.

Jeg husker at jeg prøvde å tegne frelsesplanen på en tavle i et klasserom i møtehuset vårt i Frankfurt i Tyskland. Jeg laget sirkler som forestilte det førjordiske liv, jordelivet og å vende tilbake til våre himmelske foreldre etter dette liv.

Som tenåring elsket jeg virkelig å dele dette spennende budskapet med andre. Når jeg forklarte disse prinsippene med mine egne enkle ord, flommet hjertet mitt over av takknemlighet for en Gud som elsker sine barn, og en Frelser som har forløst oss alle fra død og helvete. Jeg var så stolt av dette budskapet om kjærlighet, glede og håp.

Noen av vennene mine sa at dette budskapet virket kjent, selv om slike ting aldri ble undervist i deres religiøse oppdragelse. Det var som om de alltid hadde visst at disse tingene var sanne, som om jeg bare kastet lys over noe som alltid hadde vært dypt forankret i deres hjerte.

Vi har svar!

Jeg tror alle mennesker har en eller annen form for grunnleggende spørsmål om selve livet i sitt hjerte. Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er jeg her? Hva vil skje med meg når jeg dør?

Slike spørsmål har blitt stilt av jordiske mennesker siden tidenes morgen. Filosofer, forskere og forståsegpåere har brukt sitt liv og sine formuer på å lete etter svarene.

Jeg er takknemlig for at Jesu Kristi gjengitte evangelium har svar på livets mest innfløkte spørsmål. Disse svarene undervises i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. De er sanne, enkle, tydelige og lette å forstå. De er inspirerte, og vi underviser dem til våre treåringer i Solstråle-klassen.

Brødre og søstre, vi er evige personer, uten begynnelse og uten ende. Vi har alltid vært til.1 Vi er bokstavelig talt åndebarn av guddommelige, udødelige og allmektige himmelske foreldre!

Vi kommer fra Herren vår Guds himmelske saler. Vi tilhører Elohims, Den Høyeste Guds kongehus. Vi vandret sammen med ham i vårt førjordiske liv. Vi hørte ham tale, var vitne til hans storhet og lærte hans veier.

Dere og jeg deltok i et stort råd hvor vår kjære Fader fremla sin plan for oss – at vi skulle komme til jorden, få et jordisk legeme, lære å velge mellom godt og ondt og utvikle oss på måter som ellers ikke ville være mulig.

Da vi gikk gjennom sløret og kom inn i dette jordelivet, visste vi at vi ikke lenger ville huske livet før. Det ville være motstand og motgang og fristelser. Men vi visste også at det å få en fysisk kropp var av største betydning for oss. Å, hvor vi håpet at vi raskt ville lære å ta de riktige valgene, motstå Satans fristelser og til slutt vende tilbake til våre kjære foreldre i himmelen.

Vi visste at vi ville synde og gjøre feil – kanskje til og med alvorlige. Men vi visste også at vår Frelser Jesus Kristus hadde lovet å komme til jorden, leve et syndfritt liv og frivillig sette sitt liv til som et evig offer. Vi visste at hvis vi ga vårt hjerte til ham, stolte på ham og anstrengte oss av hele vår sjel for å vandre på disippelens vei, kunne vi bli vasket rene og nok en gang tre inn i vår kjære himmelske Faders nærhet.

Så, med tro på Jesu Kristi offer, godtok dere og jeg vår himmelske Faders plan av egen fri vilje.

Det er derfor vi er her på denne vakre planeten jorden – fordi Gud ga oss muligheten, og vi valgte å ta imot den. Men vårt liv på jorden er bare midlertidig, og vil bli avsluttet når vår fysiske kropp dør. Men kjernen av den dere og jeg er, vil ikke bli tilintetgjort. Vår ånd vil fortsette å leve og vente på oppstandelsen – en betingelsesløs gave til alle fra vår kjærlige himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus.2 Ved oppstandelsen vil kroppen og ånden bli gjenforenet, fri for smerter og fysiske skavanker.

Etter oppstandelsen vil det komme en dommens dag. Selv om alle til slutt vil bli frelst og arve et herlighetsrike, vil de som stoler på Gud og prøver å følge hans lover og forskrifter, arve et liv i evigheten som er ufattelig i herlighet og overveldende i storhet.

Denne dommens dag vil være en dag med barmhjertighet og kjærlighet – en dag da knuste hjerter blir helbredet, da sorgens tårer blir erstattet med takknemlighetstårer, da alt vil bli rettet opp.3

Ja, det vil være dyp sorg på grunn av synd. Ja, vi vil oppleve anger og til og med sjelekvaler på grunn av våre feil, vår dårskap og vår stahet som gjorde at vi gikk glipp av muligheter til en mye bedre fremtid.

Men jeg har tillit til at vi ikke bare vil bli fornøyd med Guds dom. Vi vil også bli forbauset og overveldet av hans uendelige nåde, barmhjertighet, gavmildhet og kjærlighet til oss, sine barn. Hvis våre ønsker og gjerninger er gode, hvis vi har tro på en levende Gud, da kan vi se frem til det Moroni kalte “Den Store Jehovas behagelige domstol … [den] evige dommer”.4

Pro Tanto Quid Retribuamus

Mine kjære brødre og søstre, mine kjære venner, fyller det ikke vårt hjerte og sinn med undring og ærefrykt å tenke på den store plan for lykke som vår himmelske Fader har forberedt for oss? Fyller det oss ikke med usigelig glede å kjenne til den strålende fremtid som er beredt for alle som venter på Herren?

Hvis dere aldri har følt en slik undring og glede, oppfordrer jeg dere til å lete etter, studere og grunne på det gjengitte evangeliums enkle, men dype sannheter. “La evighetens andektighet hvile over deres sinn.”5 La dem bære vitnesbyrd for dere om den guddommelige frelsesplanen.

Hvis dere har følt disse tingene før, spør jeg dere i dag: “Har dere denne følelsen nå?”6

Jeg fikk nylig anledning til å reise til Belfast i Nord-Irland. Mens jeg var der, la jeg merke til Belfasts våpenskjold, som inneholder mottoet “Pro tanto quid retribuamus”, eller “Hva skal vi gi til gjengjeld for så mye?”7

Jeg oppfordrer hver enkelt av oss til å overveie dette spørsmålet. Hva skal vi gi til gjengjeld for den flom av lys og sannhet Gud har utøst over oss?

Vår kjære Fader ber oss ganske enkelt om at vi etterlever sannheten vi har mottatt, og at vi følger veien han har gitt oss. La oss derfor fatte mot og stole på Åndens veiledning. La oss i ord og gjerning dele med våre medmennesker det fantastiske og imponerende budskapet om Guds plan for lykke. Måtte vårt motiv være vår kjærlighet til Gud og hans barn, for de er våre brødre og søstre. Dette er begynnelsen på det vi kan gjøre til gjengjeld for så mye.

En dag skal “hvert kne … bøyes og hver tunge bekjenne” at Guds veier er rettferdige og hans plan er fullkommen.8 La den dagen være i dag for dere og meg. La oss erklære, slik som Jakob i fordums tid: “Hvor stor er ikke vår Guds plan!”9

Dette vitner jeg om i dyp takknemlighet til vår himmelske Fader, og jeg gir dere min velsignelse, i Jesu Kristi navn. Amen.