2010–2019
Vår Herre Jesus Kristus lærer oss å be
Oktober 2016


Vår Herre Jesus Kristus lærer oss å be

Når dere ber, ber dere egentlig, eller uttaler dere bare bønner?

I 1977 var jeg heltidsmisjonær i Cusco, Peru. Min ledsager og jeg fikk tillatelse til å ta alle misjonærer i Cusco-sonen med til de praktfulle ruinene av Machu Picchu.

Mot slutten av vårt besøk til ruinene var det noen av misjonærene som ønsket å gå til inkabroen, en del av en fjellsti. Umiddelbart følte jeg Ånden tilskynde meg til ikke å gå dit. Stien gikk langs en fjellside med et 610 meter høyt stup. Flere steder var stien bare bred nok til at én person om gangen kunne passere. Min ledsager og jeg sa at vi ikke burde gå til inkabroen.

Men misjonærene insisterte på å gå dit. Masingen ble stadig mer intens, og til tross for det Ånden hadde antydet for meg, ga jeg etter for gruppepresset og sa at vi kunne besøke broen, men bare hvis vi var veldig forsiktige.

Vi kom inn på stien som fører til inkabroen, med meg bakerst i gruppen, og først gikk alle sakte som avtalt. Så begynte misjonærene å gå veldig fort, og til og med løpe. De ignorert mine oppfordringer om å sette ned farten. Jeg følte meg forpliktet til ta dem igjen for å si at vi måtte snu. Jeg var langt bak dem, og jeg måtte løpe fort for å ta dem igjen.

Da jeg kom rundt en sving, i en passasje som var for smal for to personer, fant jeg en misjonær som sto stille med ryggen mot fjellet. Jeg spurte ham hvorfor han sto der. Han sa at han hadde fått en tilskyndelse om å bli der en stund, og at jeg skulle fortsette.

Jeg følte at det hastet å ta igjen de som var foran oss, så han hjalp meg å komme forbi, og jeg kom litt lenger frem på stien. Jeg la merke til at bakken var full av grønne planter. Jeg satte høyrefoten i bakken, og da innså jeg at det ikke var noen fast grunn under de grønne plantene. Jeg grep desperat etter noen grener under stien. Et øyeblikk kunne jeg se elven Urubamba som krysser inkaenes hellige dal cirka 600 meter nedenfor. Det føltes som om styrken hadde forlatt meg, og det var bare et tidsspørsmål før jeg ikke klarte å holde fast lenger. I det øyeblikket ba jeg intenst. Det var en svært kort bønn. Jeg åpnet munnen og sa: “Far, hjelp meg!”

Grenene var ikke sterke nok til å tåle vekten av kroppen min. Jeg visste at enden var nær. I samme øyeblikk som jeg var i ferd med å falle, kjente jeg en sterk hånd gripe meg i armen og trekke meg opp. Med denne hjelpen var jeg i stand til å fortsette å kjempe og komme meg opp på stien igjen. Misjonæren som hadde blitt igjen, var den som reddet meg.

Men i virkeligheten var det vår Fader i himmelen som reddet meg. Han lyttet til min røst. Jeg hadde hørt Åndens røst tre ganger tidligere, som sa at jeg ikke skulle gå til inkabroen, men jeg hadde ikke adlydt denne røsten. Jeg var i sjokk, jeg var blek og jeg visste ikke hva jeg skulle si. Så husket jeg at de andre misjonærene var foran oss, så vi gikk for å lete etter dem til vi fant dem, og fortalte dem hva som hadde skjedd med meg.

Vi gikk tilbake til Machu Picchu, veldig forsiktig og i taushet. På hjemreisen var jeg fortsatt taus, og tanken slo meg at han hadde vært oppmerksom på min røst, men at jeg ikke hadde vært oppmerksom på hans. Jeg følte dyp smerte i hjertet fordi jeg ikke hadde adlydt røsten hans, og samtidig dyp takknemlighet for hans barmhjertighet. Han utøvde ikke sin rettferdighet mot meg, men i sin store barmhjertighet hadde han reddet mitt liv (se Alma 26:20).

På slutten av dagen, da det var på tide med min personlige bønn, ba jeg fra hjertet til “barmhjertighetens Far og all trøsts Gud” (2 Korinterbrev 1:3). Jeg ba “av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og [med] tro på Kristus” (Moroni 10:4).

Den morgenen hadde jeg bedt med munnen, og da jeg var i ferd med å omkomme, ba jeg av hjertet til Ham. Jeg tenkte gjennom livet mitt så langt. Jeg skjønte at i mange tilfeller hadde vår himmelske Fader vært svært barmhjertig mot meg. Han lærte meg mye den dagen i Machu Picchu og i Cusco i Peru. En av de viktigste lærdommene var at jeg alltid skulle be “av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og [utøve] tro på Kristus”.

Ved en anledning var Jesus Kristus “et sted og bad”, og “da han holdt opp, sa en av hans disipler til ham: Herre, lær oss å be” (Lukas 11:1). Så lærte han sine disipler å be. Og i dag lærer han dere og meg å be slik vi ser ham for oss da han ba i Getsemane og sa: “Men la ikke min vilje skje, bare din” (Lukas 22:42). Når dere ber, ønsker dere virkelig “la ikke min vilje skje, bare din”?

Paulus beskriver hvordan Jesus ba “i sitt kjøds dager”, spesielt i Getsemane: “Med sterkt skrik og tårer [bar han] fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt” (Hebreerne 5:7). Når dere ber, ber dere egentlig, eller uttaler dere bare bønner? Er deres bønner overfladiske?

Jesus ba intenst og snakket med sin Fader. “Det skjedde, da alt folket lot seg døpe, og Jesus var blitt døpt og bad, da åpnet himmelen seg” (Lukas 3:21). Når dere ber, føler dere at himmelen blir åpnet? Når følte dere sist denne forbindelsen til himmelen?

Jesus gjorde seg klar til å ta viktige avgjørelser ved å be til sin Fader.

“Han gikk opp i fjellet for å be. Og han ble der hele natten i bønn til Gud.

Da det ble dag, kalte han til seg sine disipler, og av dem valgte han ut tolv” (Lukas 6:12-13).

Gjør dere forbereder til å ta viktige avgjørelser ved å be til deres himmelske Fader? Gjør dere forberedelser til en bønnestund?

Da Jesus kom til det amerikanske kontinent, lærte han folket å be. “Og Jesus sa til dem: Vedbli i bønn, og de sluttet ikke å be” (3 Nephi 19:26).

Jesus oppfordrer oss til å “be alltid” (L&p 10:5). Jesus vet at vår himmelske Fader hører og gir oss det som er best for oss. Hvorfor er det slik at vi noen ganger ikke ønsker å motta? Hvorfor?

I samme øyeblikk som vi sier: “Fader i himmelen,” hører han våre bønner og er oppmerksom på oss og våre behov. Dermed er hans øyne og ører koblet til dere. Han leser våre tanker, og han føler vårt hjerte. Dere kan ikke skjule noe som helst for ham. Det fine er at han vil se dere med kjærlige og barmhjertige øyne – en kjærlighet og barmhjertighet vi ikke fullt ut kan forstå. Men han føler kjærlighet og barmhjertighet i samme øyeblikk som dere sier: “Fader i himmelen.”

Så en bønnestund er en svært hellig stund. Han kommer ikke til å si: “Nei, jeg vil ikke høre på deg nå, for du kommer bare til meg når du er i vanskeligheter.” Bare mennesker gjør det. Han kommer ikke til å si: “Å, du kan ikke forestille deg hvor travelt jeg har det nå.” Bare mennesker sier det.

La oss alle be slik Jesus har lært oss å be. Det er mitt håp og min bønn i vår Herre Jesu Kristi navn. Amen.