Herrens røst
Jeg vitner om at vi på denne konferansen har hørt Herrens røst. Prøven for hver enkelt av oss er hvordan vi reagerer.
Først, et vennlig ord til barna. Ja, dette er det siste møtet og ja, jeg er den siste taleren.
Nylig, under et besøk i Provo City Center tempel, beundret jeg et maleri med tittelen “First Vision from Afar”. Maleriet fremstiller lyset og kraften fra himmelen da Faderen og Sønnen viste seg for den unge Joseph Smith.
Selv om jeg ikke skal sammenligne med den meget hellige begivenheten som innledet Gjenopprettelsen, kan jeg forestille meg et lignende bilde som kunne gjenspeile lyset og Guds kraft som faller på denne generalkonferansen og deretter at denne kraften og lyset beveger seg ut over hele verden.
Jeg bærer mitt vitnesbyrd om at Jesus er Kristus, at han leder dette hellige verks anliggender og at generalkonferansen er en av de meget viktige anledninger når han gir veiledning til sin Kirke og til oss personlig.
Undervist fra det høye
Den dagen Kirken ble organisert, utpekte Herren Joseph Smith som profet, seer, og en Herren Jesu Kristi apostel1 og sa til Kirken:
“For hans ord skal dere motta som om de kom fra min egen munn, i all tålmodighet og tro.
For ved å gjøre disse ting skal helvetes porter ikke få makt over dere,… og Gud Herren vil drive mørkets makter bort fra dere og få himlene til å ryste til deres gavn og til sitt navns ære.”2
Senere ble alle medlemmer av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum også oppholdt og ordinert som profeter, seere og åpenbarere.3
Nå, som vi møter under ledelse av president Thomas S. Monson, forventer vi at de ord vi hører, faktisk vil “være Herrens vilje, …Herrens sinn, … Herrens ord, … Herrens røst og Guds kraft til frelse.”4 Vi stoler på hans løfte: “Enten ved min egen røst eller ved mine tjeneres røst, det være det samme.”5
I vår moderne verdens mylder og forvirring, er vår tillit til og tro på ordene fra Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum avgjørende for vår åndelige vekst og utholdenhet.6
Vi har kommet sammen til denne storartede konferansen. Millioner av siste-dagers-hellige og andre troende i mer enn 200 land, på mer enn 93 språk, deltar på disse møtene eller leser budskapene fra konferansen.
Vi kommer etter å ha bedt og forberedt oss. Mange av oss har store bekymringer og oppriktige spørsmål. Vi ønsker å fornye vår tro på vår Frelser Jesus Kristus og styrke vår evne til å motstå fristelse og unngå distraksjoner. Vi har kommet for å bli undervist fra det høye.
Herrens sinn og vilje
For Det første presidentskap og De tolv, som vanligvis taler ved hver konferanse, er det enorme ansvaret for å forberede budskapene en gjentagende byrde så vel som en hellig tillit.
For mange år siden, før jeg virket som generalautoritet, spurte jeg eldste Dallin H. Oaks om han forberedte en særskilt tale for hver stavskonferanse. Han svarte at det gjorde han ikke, men la til: “Men mine taler på generalkonferansen er en annen sak. Jeg kan gå igjennom 12 til 15 utkast for å være sikker på at jeg sier det Herren vil jeg skal si.”7
Når og hvorledes kommer inspirasjonen til generalkonferansetaler?
Uten tildelte taleemner ser vi himmelen på vakkert vis samordne innhold og temaer om evige sannheter ved hver eneste konferanse.
En av mine Brødre fortalte meg at hans emne for denne konferansen ble gitt ham umiddelbart etter hans tale i april. En annen nevnte at for mindre enn én måned siden ba han fremdeles og ventet på Herren. En annen, da han ble spurt om hvor lang tid det hadde tatt å forberede en spesielt sensitiv tale, svarte: “25 år.”
Noen ganger kan hovedemnet komme raskt, men innholdet og detaljene krever fremdeles enorm åndelig klatring. Faste og bønn, studium og tro er alltid en del av prosessen. Herren ønsker ingen påskudd som kan svekke hans røst til sine hellige.
Veiledning til en konferansetale kommer ofte om natten eller i de tidlige morgentimene, når talen er langt borte fra sinnets tanker. Plutselig kommer uforutsett innsikt, og noen ganger tilflyter spesifikke ord og uttrykk som ren åpenbaring.8
Når du lytter, kan budskapene du mottar være veldig bokstavelige eller de kan være tilpasset bare for deg.
I en tale på en generalkonferanse for mange år siden fortalte jeg om en setning som kom i mitt sinn da jeg lurte på om jeg var forberedt til en misjon. Setningen var: “Du vet ikke alt, men du vet nok!”9 En ung kvinne som satt på generalkonferansen den dagen fortalte meg at hun var blitt fridd til og ba om hva hun skulle gjøre, og lurte på om hun kjente den unge mannen godt nok. Da jeg sa ordene “Du vet ikke alt, men du vet nok”, bekreftet Ånden for henne at hun faktisk kjente ham godt nok. De har vært lykkelig gift i mange år.
Jeg lover deg at når du forbereder deg åndelig og kommer med forventning om at du vil høre Herrens røst, vil tanker og følelser komme til ditt sinn, og de er tilpasset spesielt for deg. Du har allerede følt dem under denne konferansen, eller så vil du det når du studerer budskapene i de kommende uker.
For i dag og for månedene fremover
President Monson har sagt:
“Ta… tid til å lese konferansetalene.”10
“[Grunn] på [dem]… Jeg har selv oppdaget …at jeg får enda mer ut av disse inspirerte talene når jeg studerer dem i større dybde.”11
Generalkonferansens budskap er de hensyn Herren ønsker vi skal være oppmerksomme på nå og i de kommende måneder.
Hyrden “går… foran [sine får], og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst.”12
Ofte veileder hans røst oss til å forandre noe i vårt liv. Han innbyr oss til å omvende oss. Han innbyr oss til å følge ham.
Tenk på disse uttalelsene fra denne konferansen:
President Henry B. Eyring fra i formiddag: “Jeg bærer vitnesbyrd om at Gud Faderen lever og ønsker at dere skal komme hjem til ham. Dette er Jesu Kristi sanne kirke. Han kjenner deg, han elsker deg, og han våker over deg.”13
President Dieter F. Uchtdorf fra i går: “Jeg vitner om at når vi tar fatt på eller fortsetter den fantastiske reisen som fører til Gud, blir livet bedre… og Herren vil bruke oss på bemerkelsesverdige måter for å velsigne andre rundt oss og tilveiebringe sine evige hensikter.”14
President Russell M. Nelson fra i går ettermiddag: “Jeg lover at når dere daglig fordyper dere i Mormons bok, kan dere bli immune mot vår tids onder, blant annet den gjennomgripende pesten pornografi og annen sløvende avhengighet for sinnet.”15
Eldste Dallin H. Oaks i går: “Jeg vitner om at erklæringen om familien er en erklæring om evige sannheter, Herrens vilje for sine barn som søker evig liv.”16
Og eldste M. Russell Ballard for bare få minutter siden: “Vi må medfølende omfavne Guds barn og fjerne alle fordommer, heriblant rasisme, kjønnsdiskriminering og nasjonalisme.”17
Siden vi har litt ekstra tid vil jeg gjerne legge til en kort betraktning om eldste Robert D Hales. Det første presidentskap hadde bedt eldste Hales om han kunne gi et kort budskap på møtet søndag formiddag hvis hans helse tillot det. Selv om hans helse ikke tillot det, forberedte han et budskap som han gjorde ferdig forrige uke og delte med meg. I og med at han gikk bort for cirka tre timer siden, deler jeg bare tre linjer fra hans tale.
Jeg siterer eldste Hales: “Når vi velger å ha tro, er vi beredt til å stå i Guds nærhet … Etter Frelserens korsfestelse viste han seg bare til dem ‘som hadde vært trofaste i Jesu vitnesbyrd mens de levde her på jorden.’ [L&p 138:12.] De ‘som forkastet … profetenes … vitnesbyrd, [kunne ikke] erfare [Frelserens] nærvær eller se hans åsyn.’ [L&p 138:21.] … Vår tro forbereder oss til å være i Herrens nærhet.”
Hvor vennlig av Herren å tilskynde president Russell M. Nelson til - helt ved slutten av formiddagsmøtet - å raskt forlate bygningen, hoppe over lunsjen og skynde seg til eldste Hales’ sykeseng der han kunne være tilstede som hans quorumspresident, sammen med den engleaktige Mary Hales idet eldste Hales gikk ut av jordelivet.
Å følge Herrens røst
Jeg vitner om at vi på denne konferansen har hørt Herrens røst.
Vi skulle ikke bli oppskaket når Herrens tjeneres røst går på tvers av verdens tanker og noen ganger våre egne tanker. Det har alltid vært slik. Jeg er på mine knær i templet med mine Brødre. Jeg vitner om deres gode livsførsel. Deres største ønske er å behage Herren og hjelpe Guds barn å vende tilbake til hans nærvær.
De sytti, Biskopsrådet, Hjelpeforeningens generalpresidentskap, Unge kvinner, Primær og andre ledere i hjelpeorganisasjonene har tilført denne konferansen fantastisk inspirasjon i likhet med den vakre musikken og de gjennomtenkte bønnene.
Det finnes en skattkiste med himmelsk veiledning som venter på at du skal oppdage den i budskapene fra generalkonferansen. Prøven for hver enkelt av oss er hvordan vi reagerer på det vi hører, det vi leser og det vi føler.
La meg dele en erfaring med å følge profetiske ord fra president Russell M. Nelsons liv:
I 1979, fem år før han ble kalt som generalautoritet, var bror Nelson tilstede på et møte like før generalkonferansen. “President Spencer W. Kimball utfordret alle som var tilstede om å forlenge sine steg når det gjaldt å bringe evangeliet ut til hele verden. Blant landene som president Kimball nevnte spesifikt var Kina da han sa: ‘Vi skulle være til tjeneste for kineserne. Vi skulle lære deres språk. Vi skulle be for dem og hjelpe dem.’”18
Bror Nelson var da 54 år gammel og fikk en følelse under møtet at han skulle studere mandarin kinesisk. Selv om han var en travel hjertekirurg, skaffet han seg umiddelbart en privatlærer.
Ikke lenge etter at han begynte med disse studiene var dr. Nelson tilstede på en konferanse i det østlige USA og helt uventet fant seg selv sittende ved siden av “en fremgangsrik kinesisk kirurg, dr. Wu Yingkai … Fordi [Bror Nelson] hadde studert mandarin, begynte han å samtale [med dr. Wu].”19
Dr. Nelsons ønske om å følge profeten resulterte i at dr. Wu besøkte Salt Lake City og dr. Nelson reiste til Kina for å forelese og utføre kirurgiske inngrep.
Hans kjærlighet til det kinesiske folk, og deres kjærlighet og respekt for ham vokste.
I februar 1985, ti måneder etter hans kall til De tolvs quorum, fikk eldste Nelson en overraskende telefonsamtale fra Kina som bønnfalt ham å komme til Beijing for å operere det sviktende hjertet til en av Kinas mest berømte operasangere. Med oppfordring fra president Gordon B. Hinckley vendte eldste Nelson tilbake til Kina. Hans siste kirurgiske operasjon noensinne var i Folkerepublikken Kina.
For bare to år siden, i oktober 2015, ble president Russell M. Nelson igjen hedret med en offisiell erklæring som utnevnte ham til en “gammel venn av Kina.”
Så i går hørte vi den nå 93 år gamle president Russell M. Nelson tale om president Thomas S. Monsons bønn til “hver enkelt av oss [på aprilkonferansen i år] om å med bønn studere og grunne på Mormons bok hver dag”.
På samme måte som han gjorde det som travel hjertekirurg da han ansatte en privatlærer i mandarin, fulgte president Nelson straks president Monsons råd og anvendte det i sitt eget liv. Mer enn bare å lese, sa han at han “laget lister over hva Mormons bok er, hva den hevder, hva den forkaster, hva den oppfyller, hva den klargjør, og hva den åpenbarer.”20
Og så, interessant nok, imorges som et annet vitne, talte president Henry B. Eyring også om sin reaksjon på president Monsons henstilling. Husker dere disse ordene? “I likhet med mange av dere hørte jeg profetens ord som Herrens røst til meg. Og som mange av dere besluttet jeg å adlyde de ordene.”21
Må vi se på dette som eksempler for vårt eget liv.
Et løfte og en velsignelse
Jeg lover deg at når du hører Herrens røst i læresetningene på denne generalkonferansen og deretter handler ifølge disse tilskyndelsene, vil du føle himmelens hånd på deg, og ditt liv vil bli velsignet i likhet med livet til dem som er omkring deg.22
Under denne konferansen, har vi tenkt på vår kjære profet. Vi er glad i deg, president Monson. Jeg avslutter med hans ord fra denne talerstolen. Jeg tror det er en velsignelse han ville ønske å gi hver enkelt av oss i dag, om han kunne vært med oss. Han sa: “Idet vi forlater denne konferansen, nedkaller jeg himmelens velsignelser over hver og en av dere … Jeg [ber at] vår himmelske Fader vil velsigne dere og deres familier. Måtte denne konferansens budskap og ånd komme til uttrykk i alt dere gjør – i deres hjem, på deres arbeidsplasser, på deres møter og i alt dere foretar dere.
Han avsluttet med: “Jeg er glad i dere. Jeg ber for dere. Gud velsigne dere. Måtte hans lovede fred være med dere nå og for bestandig.”23
I Jesu Kristi navn. Amen.