Det handler om mennesker

Under forberedelsene til oppføringen av det storslagne Paris Frankrike tempel, hadde jeg en opplevelse jeg aldri vil glemme. I 2010, da tomten til templet ble funnet, ba byens ordfører om et møte med oss for å få vite mer om Kirken. Dette møtet var et kritisk steg for å få byggetillatelse. Vi forberedte omhyggelig en presentasjon som inneholdt flere imponerende bilder av siste-dagers-hellige templer. Mitt inderlige håp var at deres arkitektoniske skjønnhet ville overbevise ordføreren om å støtte vårt prosjekt.

Til min overraskelse antydet ordføreren at istedenfor å se vår presentasjon, foretrakk han og hans medarbeidere å foreta sine egne undersøkelser for å finne ut hva slags kirke vi var. Påfølgende måned ble vi invitert tilbake for å høre en rapport fremlagt av en byråd som tilfeldigvis også var professor i religionshistorie. Hun sa: “Fremfor alt ønsket vi å forstå hvem medlemmene av deres kirke er. Først var vi tilstede på ett av deres nadverdsmøter. Vi satt bakerst i kapellet og observerte nøye menneskene i forsamlingen og hva de gjorde. Så møtte vi naboene deres – de som bor rundt stavssenteret deres – og vi spurte dem hva slags folk dere mormoner er.”

“Så hva er deres konklusjoner?” spurte jeg, og følte meg litt engstelig. Hun svarte “Vi oppdaget at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er nærmere Jesu Kristi opprinnelige Kirke enn noen annen kirke vi vet om.” Jeg protesterte nesten med å si: “Det er ikke helt riktig! Det er ikke den kirken som er nærmest, det er Jesu Kristi Kirke – den samme Kirken, den sanne Kirken!” Men jeg behersket meg og ba istedenfor en stille takkens bønn. Ordføreren sa deretter at basert på deres funn, hadde han og hans medarbeidere ingen innvendinger til oppføringen av templet i deres lokalsamfunn.

I dag, når jeg tenker på denne mirakuløse opplevelsen, føler jeg takknemlighet for ordførerens visdom og dømmekraft. Han visste at nøkkelen til å forstå Kirken ikke er å se den gjennom det ytre utseende av dens bygninger eller til og med som en velorganisert institusjon, men gjennom dens millioner av trofaste medlemmer, som strever hver dag for å følge Jesu Kristi eksempel.

Definisjonen av Kirken kan være utledet av et skriftsted i Mormons bok som sier: “Og de [som betyr Herrens disipler] som ble døpt i Jesu navn, ble kalt Kristi kirke.”¹

Med andre ord, Kirken handler om mennesker. Det handler om dere, Herrens disipler – dem som elsker og følger Ham og som ved pakt har påtatt seg Hans navn.

President Russell M. Nelson sammenlignet en gang Kirken med en fin bil. Vi liker alle når bilen vår er ren og skinnende. Men bilens formål er ikke å fremstå som en attraktiv maskin, det er å frakte menneskene i bilen.² På samme måte verdsetter vi som medlemmer av Kirken også å ha vakre steder for tilbedelse, som er rene og godt vedlikeholdt, og vi gleder oss også over å ha velfungerende programmer. Men disse er bare støttesystemer. Vårt eneste mål er å innby enhver sønn og datter av Gud til å komme til Kristus og veilede ham eller henne langs paktens sti. Ingenting er viktigere enn det. Vårt arbeide handler om mennesker og pakter.

Er det ikke vidunderlig at navnet som ble gitt ved åpenbaring til den gjenopprettede Kirken binder sammen de to viktigste elementene i hver av evangeliets pakter? Først er navnet Jesus Kristus. Kirken tilhører ham, og hans helliggjørende forsoning og pakter er den eneste veien til frelse og opphøyelse. Det andre navnet henviser til oss, de hellige, eller med andre ord Hans vitner og Hans disipler.

Jeg lærte betydningen av å fokusere på mennesker da jeg virket som stavspresident i Frankrike. På begynnelsen av min tjenestegjerning, hadde jeg noen svært ambisiøse mål for staven i tankene: Opprettelsen av nye menigheter, bygging av nye møtehus og til og med oppføringen av et tempel i vårt område. Da jeg ble avløst seks år senere, var ikke ett av disse målene oppnådd. Dette kunne ha føltes som en fullstendig fiasko bortsett fra at i løpet av de seks årene hadde mine målsettinger endret seg betydelig.

Da jeg satt på forhøyningen den dagen jeg ble avløst, ble jeg overveldet av en sterk følelse av takknemlighet og fullføring. Jeg så på de hundrevis av medlemmer som var tilstede. Jeg kunne huske en åndelig opplevelse med hver og en av dem.

Der var de brødre og søstre som hadde blitt døpt, dem jeg hadde undertegnet den første tempelanbefalingen til slik at de kunne motta templets hellige ordinanser, og de unge og ekteparene jeg hadde beskikket eller avløst som heltidsmisjonærer. Der var mange andre som jeg hadde ytet tjeneste til mens de gjennomgikk prøvelser og motgang i livet. Jeg følte intens broderlig nestekjærlighet til hver og en av dem. Jeg hadde funnet ren glede i å tjene dem og gledet meg over deres økende lojalitet til og tro på Frelseren.

President M. Russell Ballard sa: “Det viktigste ved våre ansvarsoppgaver i Kirken er ikke de statistikker som innrapporteres eller de møter som avholdes, men hvorvidt den enkelte – som betjenes en for en slik Frelseren gjorde – har blitt oppbygget og oppmuntret og til sist forandret.”³

Mine kjære brødre og søstre, er vi aktive i evangeliet, eller har vi det bare travelt i Kirken? Nøkkelen er å følge Frelserens eksempel i alle ting. Hvis vi gjør det, vil vi på en naturlig måte fokusere på å frelse enkeltpersoner, istedenfor å utføre oppgaver og innføre programmer.

Har du noen ganger spurt deg selv om hvordan det ville vært dersom Frelseren kom på besøk til din menighet eller gren neste søndag? Hva ville han gjøre? Ville han være bekymret over om de visuelle hjelpemidlene var gode nok eller om stolene sto riktig plassert i klasserommet? Eller ville han finne noen han kunne vise nestekjærlighet, undervise og velsigne? Kanskje han ville oppsøke og ønske velkommen et nytt medlem eller en venn, en syk bror eller søster som trenger trøst, eller en vaklende ung person som trengte å bli løftet og oppmuntret.

Hvilke klasser ville Jesus ha besøkt? Jeg ville ikke blitt forundret om han besøkte Primærbarna først. Han ville sannsynligvis knele ned og snakke med dem øye til øye. Han ville uttrykke sin kjærlighet til dem, fortelle dem historier, rose dem for tegningene deres og vitne om sin Fader i himmelen. Hans holdning ville være enkel, oppriktig og uten tilgjorthet. Kan vi gjøre det samme?

Jeg lover deg at når du strever for å være på Herrens agenda, vil ingenting bli viktigere enn å finne de menneskene du kan hjelpe og velsigne. I kirken vil du fokusere på å undervise enkeltpersoner og røre ved deres hjerte. Du vil være opptatt av å fremme en åndelig opplevelse istedenfor å organisere en perfekt aktivitet, å yte omsorg til dine brødre og søstre istedenfor å huke av i en rute for det antall besøk du har utført. Det vil ikke handle om deg men om dem som vi kaller våre brødre og våre søstre.

Noen ganger snakker vi om å gå i kirken. Men kirken er mer enn en bygning eller et bestemt sted. Den er like virkelig og levende i de enkleste kår på de mest avsidesliggende steder i verden som den er her ved Kirkens hovedkvarter i Salt Lake City. Herren selv sa: “Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.”⁴

Vi tar kirken med oss uansett hvor vi går, på arbeidet, på skolen, på ferie og særlig i vårt hjem. Vår tilstedeværelse og innflytelse kan være nok til å skape et hellig sted, uansett hvor vi befinner oss.

Jeg husker en samtale jeg hadde med en venn som ikke er et medlem av vår tro. Han var overrasket over å finne ut at alle verdige menn i vår kirke kunne motta prestedømmet. Han spurte: “Men hvor mange prestedømsbærere har du i din menighet?”

Jeg svarte: “Mellom 30 og 40.”

Forundret fortsatte han: “I min forsamling har vi bare én prest. Hvorfor trenger dere så mange prester på søndag morgen?”

Fascinert av spørsmålet hans følte jeg meg inspirert til å si: “Jeg er enig med deg. Jeg tror ikke vi trenger så mange prestedømsbærere i kirken på søndag. Men vi trenger en prestedømsbærer i hvert hjem. Og når det ikke er noe prestedømsbærer i et hjem, kalles andre prestedømsbærere til å våke over og yte tjeneste til den familien.”

Vår kirke er ikke bare en søndagskirke. Vår tilbedelse fortsetter hver dag i uken, uansett hvor vi er og hva vi gjør. Spesielt vårt hjem er “den viktigste helligdommen i vår tro.”⁵ Det er i vårt hjem at vi oftest ber, velsigner, studerer og underviser i Guds ord, og tjener med ren kjærlighet. Av personlig erfaring kan jeg vitne om at vårt hjem er et hellig sted der Ånden kan være i overflod – like mye, og noen ganger til og med mer enn våre formelle steder for tilbedelse.

Jeg bærer vitnesbyrd om at denne Kirken er Jesu Kristi kirke. Dens styrke og vitalitet kommer gjennom de daglige gjerningene til millioner av hans disipler som strever hver dag for å følge hans store eksempel med å ha omtanke for andre. Kristus lever og han leder denne Kirken. President Russell M. Nelson er den profet han har valgt til å lede og veilede oss i vår tid. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.