En profets hjerte
Vi kan glede oss over at Herrens profet er på plass, og at Herrens verk utføres på den måten han guddommelig har fastsatt.
Jeg har bedt inderlig om at Den hellige ånd må være med hver enkelt av oss i dag ved denne himmelske begivenheten. Det vi sammen har vært vitne til, har gjort sterkt inntrykk idet denne evangelieutdelingens 17. profet har blitt oppholdt i en høytidelig forsamling.
Da jeg søkte veiledning for å finne emnet Herren ville at jeg skulle tale om i dag, kom jeg til å tenke på en samtale jeg for kort tid siden hadde med det nylig kalte Første presidentskap. I denne samtalen sa en av rådgiverne noe sånt som: “Jeg håper inderlig at Kirkens medlemmer fullt ut kan forstå omfanget av det som har funnet sted, nå som vår nye profet president Russell M. Nelson har blitt kalt, og hvor betydningsfull og hellig den høytidelige forsamlingen som vil finne sted på generalkonferansen er.” Han sa videre: “Det har gått 10 år, og mange, spesielt Kirkens ungdom, kan ikke huske eller har ikke opplevd dette før.”
Dette fikk meg til å reflektere over erfaringer jeg har hatt. Den første profeten jeg husker, er president David O. McKay. Jeg var 14 år gammel da han døde. Jeg husker en følelse av savn som fulgte hans bortgang, tårene i min mors øyne og sorgen som hele familien følte. Jeg husker at ordene “velsign president David O. McKay” kom så naturlig i mine bønner at hvis jeg ikke var oppmerksom, selv etter hans bortgang, hendte det at jeg brukte de samme ordene. Jeg lurte på om mitt hjerte og sinn ville oppleve den samme følelsen og overbevisningen for profetene som etterfulgte ham. Men omtrent som foreldre som elsker alle sine barn, fant jeg kjærlighet til, et bånd til og et vitnesbyrd om president Joseph Fielding Smith, som etterfulgte president McKay, og hver av profetene deretter: Harold B. Lee, Spencer W. Kimball, Ezra Taft Benson, Howard W. Hunter, Gordon B. Hinckley, Thomas S. Monson og i dag president Russell M. Nelson. Jeg oppholdt hver profet fullstendig med oppløftet hånd – og oppløftet hjerte.
Når hver av våre kjære profeter har gått bort, er det helt naturlig å føle sorg og savn. Men vår sorg mildnes av den glede og det håp som kommer når vi opplever en av gjenopprettelsens store velsignelser – at en levende profet på jorden blir kalt og oppholdt.
Derfor vil jeg tale om denne guddommelige prosessen som jeg har observert de siste 90 dagene. Jeg vil beskrive den i fire deler. For det første: Vår profets bortgang og oppløsningen av Det første presidentskap. For det annet: Perioden før omorganiseringen av Det første presidentskap. For det tredje: Den nye profeten blir kalt, og for det fjerde: Den nye profeten og Det første presidentskap oppholdes under en høytidelig forsamling.
En profets bortgang
2. januar 2018 gikk vår kjære profet Thomas S. Monson over til den andre siden av sløret. Han vil alltid ha en plass i vårt hjerte. President Henry B. Eyring uttrykte følelser etter president Monsons død som konsist beskriver våre følelser: “Kjennetegnet på hans liv vil, i likhet med Frelserens, være hans personlige engasjement for å hjelpe de fattige, de syke – alle og enhver – over hele verden.”1
President Spencer W. Kimball forklarte:
“Idet én stjerne går ned bak horisonten, kommer en annen til syne, og døden gir opphav til nytt liv.
Herrens verk er uendelig. Selv om en innflytelsesrik leder dør, er ikke Kirken uten lederskap et eneste øyeblikk, takket være den slags forutseenhet som ga Hans rike kontinuitet og evig varighet. Slik det allerede har skjedd… før i denne evangelieutdeling, lukker et folk ærbødig en grav, tørker sine tårer og vender blikket fremover.”2
Apostolisk interregnum
Tidsrommet mellom en profets død og omorganiseringen av Det første presidentskap kalles et “apostolisk interregnum”. I denne perioden har De tolvs quorum, under ledelse av quorumspresidenten, i fellesskap nøklene til å forvalte Kirkens ledelse. President Joseph F. Smith sa: “Det er alltid et overhode for Kirken, og hvis Kirkens presidentskap tas bort ved død eller andre årsaker, da er De tolv apostler Kirkens neste overhode, inntil et presidentskap atter organiseres.”3
Det siste interregnumet begynte da president Monson døde 2. januar, og endte 12 dager senere, søndag 14. januar. På den sabbatsmorgenen møttes De tolvs quorum i det øvre rom i Salt Lake tempel i en ånd av faste og bønn under ledelse av president Russell M. Nelson, seniorapostelen og presidenten for De tolvs quorum.
En ny profet kalles
Under dette hellige og minneverdige møtet satt brødrene, i samsvar med en veletablert presedens av fellesskap og enstemmighet, etter ansiennitet i en halvsirkel av 13 stoler og rakte opp hånden, først for å støtte organiseringen av Det første presidentskap og deretter for å oppholde president Russell Marion Nelson som president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Denne oppholdelsen ble etterfulgt av at De tolvs quorum stilte seg i ring og la hendene på hodet til president Nelson for å ordinere og beskikke ham, og den apostelen med nest høyest ansiennitet uttalte ordene.
President Nelson utnevnte så sine rådgivere, president Dallin Harris Oaks og president Henry Bennion Eyring, med president Oaks som president for De tolv apostlers quorum og president Melvin Russell Ballard som fungerende president for De tolv apostlers quorum. Etter lignende oppholdelser ble hver av disse brødrene beskikket til sitt respektive kall av president Nelson. Dette var en ytterst hellig opplevelse, med en sterk tilkjennegivelse av Ånden. Jeg gir dere mitt absolutte vitnesbyrd om at Herrens vilje, som vi ba inderlig om, kom sterkt til uttrykk i aktiviteter og begivenheter den dagen.
Da president Nelson var ordinert og Det første presidentskap var omorganisert, var det apostoliske interregnumet over, og det nylig sammensatte Første presidentskap begynte, bemerkelsesverdig nok, å fungere uten et sekunds avbrudd i ledelsen av Herrens rike på jorden.
Høytidelig forsamling
I dag har denne guddommelige prosessen kulminert i overensstemmelse med Skriftenes befaling i Lære og pakter: “For alle ting må gjøres med orden og med felles samtykke i kirken, ved troens bønn,”4 og “tre presiderende høyprester… oppholdt ved kirkens tillit, tro og bønner, [danner] et quorum som utgjør Kirkens presidentskap”.5
Eldste David B. Haight beskrev en tidligere tilsvarende hendelse som den vi deltok i i dag:
“Vi [er] vitner til og deltagere i en meget hellig begivenhet – en høytidelig forsamling – for å handle ifølge det som hører himmelen til. Som i fordums tider har det blitt fastet mye og mange bønner er blitt oppsendt av de hellige over hele verden om at de måtte få en utgytelse av Herrens ånd, som er så rikelig tilstede i dag.
En høytidelig forsamling er, som navnet antyder, en hellig, alvorlig og ærbødig anledning da de hellige samles under ledelse av Det første presidentskap.”6
Brødre og søstre, vi kan fryde oss – til og med rope “hosianna!” – over at Herrens talerør, en Guds profet, er på plass, og at Herren har behag i at hans arbeid utføres på den måten Han på guddommelig vis har foreskrevet.
President Russell M. Nelson
Denne guddommelig forordnede prosessen fører til en ny guddommelig kalt profet. Akkurat slik president Monson var et av de beste mennesker som har vandret på denne jord, er president Nelson det samme. Han har blitt grundig forberedt og spesifikt veiledet av Herren for å lede oss i vår tid. Det er en stor velsignelse for oss at vi nå har vår kjære president Russell M. Nelson som vår kjærlige og hengivne profet – Kirkens 17. president i denne siste evangelieutdeling.
President Nelson er virkelig en bemerkelsesverdig mann. Jeg hadde det privilegium å virke i De tolvs quorum med ham som min quorumspresident i litt mer enn to år. Jeg har reist sammen med ham og beundrer hans energi, ettersom man må bevege seg raskt for å holde tritt med hans tempo! Han har i alt besøkt 133 land i sin levetid.
Han strekker seg ut til alle, både unge og gamle. Han synes å kjenne alle, og er spesielt begavet med å huske navn. Alle som kjenner ham, føler at de er yndlingen hans. Og slik er det med hver enkelt av oss – på grunn av hans oppriktige kjærlighet til alle.
Jeg har først og fremst vært sammen med president Nelson i kirkelige roller, men jeg har også blitt kjent med det yrkeslivet president Nelson hadde før han ble kalt som generalautoritet. Som mange av dere vet, var president Nelson en verdenskjent hjertekirurg, og tidlig i sin medisinske karrière var han en av dem som utviklet hjerte-lunge-maskinen. Han var med i forskningsteamet som støttet den første åpne hjerteoperasjonen på et menneske ved hjelp av en hjerte-lunge-bypass i 1951. President Nelson utførte en hjerteoperasjon på president Spencer W. Kimball ikke lenge før president Kimball ble profet.
Interessant nok avsluttet president Nelsons kall til De tolv for 34 år siden en medisinsk yrkeskarrière hvor han styrket og reparerte hjerter, men det innledet en tjenestegjerning som apostel, viet til å styrke og reparere hjertene til utallige titusener som har blitt oppbygget og helbredet over hele verden. Hver av dem har blitt løftet og helbredet ved hans ord og handlinger av visdom, tjeneste og kjærlighet.
Et Kristus-lignende hjerte
Når jeg ser for meg et Kristus-lignende hjerte i daglig praksis, ser jeg president Nelson. Jeg har ikke møtt noen som er et bedre eksempel på denne egenskapen enn ham. Det har vært en bemerkelsesverdig veiledning for meg å få iaktta tilkjennegivelsene av president Nelsons Kristus-lignende hjerte på nært hold.
I løpet av noen uker etter at jeg ble kalt til De tolv i oktober 2015, fikk jeg anledning til å få et nærmere innblikk i president Nelsons tidligere yrkesaktive liv. Jeg ble invitert til et arrangement hvor han ble hedret som en pioner innen hjertekirurgi. Da jeg kom inn i lokalet, ble jeg forbløffet over det store antall fagfolk som var der for å hedre og anerkjenne arbeidet som president Nelson hadde gjort som lege og kirurg mange år tidligere.
Den kvelden reiste en rekke fagfolk seg og uttrykte sin respekt og beundring for president Nelsons enestående bidrag til sin medisinske spesialitet. Så imponerende som hver av foredragsholderne enn var med hensyn til å beskrive president Nelsons forskjellige bragder, ble jeg enda mer trollbundet av en samtale jeg innledet med en mann som satt ved siden av meg. Han visste ikke hvem jeg var, men han kjente president Nelson som dr. Nelson, leder for turnusprogrammet ved studiet i thoraxkirurgi i 1955.
Denne mannen var president Nelsons tidligere student. Han delte mange minner. Det mest interessante var hans beskrivelse av president Nelsons undervisningsstil, som han sa var viden kjent. Han forklarte at mye av undervisningen av turnuskandidater i hjertekirurgi foregikk i operasjonssalen. Der iakttok og utførte turnuskandidatene operasjoner under tilsyn av lærere, som et laboratorieklasserom. Han fortalte at operasjonssal-miljøet under visse kirurger var kaotisk, konkurransepreget, anstrengt og til og med egodrevet. Denne mannen beskrev det som et vanskelig miljø, noen ganger også nedverdigende. Turnuskirurger følte ofte at karrièren sto på spill.
Han forklarte så det unike miljøet som rådet i president Nelsons operasjonssal. Det var fredelig, rolig og verdig. Turnuskandidatene ble behandlet med dyp respekt. Etter å ha demonstrert en fremgangsmåte forventet imidlertid dr. Nelson at hver kandidat presterte på høyeste nivå. Denne mannen forklarte så at de beste pasientutfallene og de beste kirurgene kom fra dr. Nelsons operasjonssal.
Dette er slett ingen overraskelse for meg. Det er dette jeg har opplevd på nært hold og virkelig blitt velsignet ved i De tolvs quorum. Jeg føler på en måte at jeg har vært en av “turnuskandidatene” hans.
President Nelson har en helt spesiell måte å undervise andre på, og irettesetter på en positiv, respektfull og oppbyggende måte. Han er et levende eksempel på et Kristus-lignende hjerte for oss alle. Av ham lærer vi at i enhver omstendighet vi måtte befinne oss i, kan vår adferd og vårt hjerte være i harmoni med prinsippene i Jesu Kristi evangelium.
Vi har nå den store velsignelsen å oppholde vår profet, president Russell M. Nelson. Gjennom hele sitt liv har han foredlet sine mange oppgaver som student, far, professor, ektemann, lege, prestedømsleder, bestefar og apostel. Han utførte disse oppgavene da – og fortsetter å gjøre det – med en profets hjerte.
Brødre og søstre, det vi har vært vitne til og deltatt i i dag, en høytidelig forsamling, fører til mitt vitnesbyrd om at president Russell M. Nelson er Herrens levende talerør for alle mennesker. Jeg legger også til mitt vitnesbyrd om Gud Faderen, om Jesus Kristus og om hans rolle som vår Frelser og Forløser. I Jesu Kristi navn. Amen.