Sytti ganger sju

Feiltrinn er en del av livet. Det er i bunn og grunn umulig å bli dyktig til å spille piano uten å gjøre tusenvis av feil – kanskje til og med en million. For å lære et fremmedspråk må man gjennom forlegenheten ved å gjøre tusenvis av feil – kanskje til og med en million. Selv verdens beste idrettsutøvere slutter aldri å gjøre feil.

“Å lykkes,” har det blitt sagt, “er ikke å slutte å mislykkes, men å gå fra nederlag til nederlag uten å miste motet.”¹

Da Thomas Edison fant opp lyspæren, skal han angivelig ha sagt: “Jeg mislyktes ikke 1000 ganger. Lyspæren var en oppfinnelse med 1000 trinn.”² Charles F. Kettering kalte nederlag for “veivisere på fremgangens vei”.³ Forhåpentligvis blir hver feil vi gjør til en leksjon i visdom, slik at snublestener blir til byggestener.

Nephis urokkelige tro hjalp ham å gå fra nederlag til nederlag inntil han endelig mottok messingplatene. Moses trengte 10 forsøk før han til slutt lyktes med å flykte fra Egypt med israelittene.

Vi kan undres – hvis både Nephi og Moses gikk Herrens ærend, hvorfor grep ikke Herren inn og hjalp dem å lykkes på første forsøk? Hvorfor lot han dem – og hvorfor lar han oss – fomle og mislykkes i våre forsøk på å lykkes? Blant mange viktige svar på dette spørsmålet gir jeg noen her:

• For det første vet Herren at “disse ting skal gi [oss] erfaring og være til [vårt] gode”.⁴

• For det annet lar det oss “smake det bitre så [vi] kan vite å verdsette det gode”.⁵

• For det tredje viser det at “Herren råder for krigen”⁶, og at det bare er ved hans nåde at vi kan utføre hans arbeid og bli som ham.⁷

• For det fjerde hjelper det oss å utvikle og forbedre de mange Kristus-lignende egenskapene som ikke kan foredles unntatt ved motsetning⁸ og “i lidelsens ovn”.⁹

I et liv fullt av snublestener og ufullkommenhet er vi derfor takknemlige for nye sjanser.

Som førsteårsstudent på BYU i 1970 begynte jeg på et grunnkurs i fysikk som ble undervist av Jae Ballif, en fremragende professor. Etter å ha fullført hver del av kurset, ga han en prøve. Hvis en elev fikk C og ønsket en bedre karakter, lot professor Ballif studenten ta en modifisert prøve som dekket det samme materialet. Hvis eleven fikk B på andre forsøk, og fortsatt ikke var fornøyd, kunne han eller hun ta prøven en tredje gang og en fjerde gang og så videre. Ved å gi meg mange nye sjanser, hjalp han meg å utmerke meg og til slutt oppnå en A i faget.

Han var en usedvanlig klok professor som inspirerte studentene til å fortsette å prøve – til å se på nederlag som en veileder, ikke som en tragedie, og til ikke å være redde for å mislykkes, men til å lære av det.

Jeg ringte nylig denne gode mannen 47 år etter at jeg tok fysikk-kurset hans. Jeg spurte ham hvorfor han var villig til å gi studentene et ubegrenset antall forsøk for å forbedre karakteren sin. Han svarte: “Jeg ønsket å være på samme side som studentene.”

Selv om vi er takknemlige for nye sjanser etter feiltrinn, eller sinnets feiltrinn, står vi helt forundret over Frelserens nåde med hensyn til å gi oss nye sjanser til å overvinne synd, eller hjertets feiltrinn.

Ingen er mer på vår side enn Frelseren. Han lar oss ta prøvene hans om og om igjen. For å bli som ham trenger vi utallige nye sjanser i vår daglige kamp med det naturlige menneske, for eksempel for å styre våre lyster, lære tålmodighet og tilgivelse, overvinne dovenskap og unngå unnlatelsessynder, bare for å nevne noen. Hvis det å feile er menneskets natur, hvor mange feiltrinn trenger vi før vår natur ikke lenger er menneskelig, men guddommelig? Noen tusen? Mer sannsynlig en million.

Siden han visste at den snevre og smale sti ville være bestrødd med prøvelser og at feiltrinn ville være en daglig hendelse for oss, betalte Frelseren en uendelig pris for å gi oss så mange sjanser som vi ville trenge for å klare å bestå vår jordiske prøvestand. Den motstand han tillater, kan ofte virke uoverkommelig og nesten umulig å bære, men han lar oss ikke være uten håp.

For å holde vårt håp sterkt i møte med livets prøvelser er Frelserens nåde alltid rede og alltid tilstede. Hans nåde er et “guddommelig middel for hjelp eller styrke… en styrkende kraft som gjør det mulig for menn og kvinner å gjøre krav på evig liv og opphøyelse etter at de selv har gjort sitt aller beste”.¹⁰ Hans nåde og hans kjærlige øyne er over oss gjennom hele reisen mens han inspirerer, letter byrder, styrker, utfrir, beskytter, helbreder og ellers “hjelpe[r] sitt folk”, selv om de snubler langs den snevre og smale sti.¹¹

Omvendelse er Guds alltid tilgjengelige gave som gjør det mulig for oss å gå fra nederlag til nederlag uten å miste motet. Omvendelse er ikke reserveplanen hans i tilfelle vi mislykkes. Omvendelse er planen hans, fordi han vet at vi vil mislykkes. Dette er omvendelsens evangelium, og som president Russell M. Nelson har sagt, vil det være “læreplanen livet ut”.¹²

I denne omvendelsens læreplan for livet er nadverden Herrens utpekte måte å sørge for kontinuerlig tilgang til hans tilgivelse. Hvis vi deltar med et sønderknust hjerte og en angrende ånd, tilbyr han oss ukentlig tilgivelse mens vi går frem fra nederlag til nederlag langs paktens sti. For “til tross for deres synder er mitt indre fylt av medlidenhet med dem”.¹³

Men hvor mange ganger vil han tilgi oss? Hvor lang er hans langmodighet? Ved én anledning spurte Peter Frelseren: “Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham – inntil sju ganger?”¹⁴

Peter mente trolig at sju var et tilstrekkelig høyt tall til å understreke dårskapen i å tilgi for mange ganger, og at velvilje burde ha sine grenser. Frelserens svar var i bunn og grunn at Peter ikke engang skulle telle – at han ikke skulle sette noen grense for tilgivelse.

“Jesus sa til ham: Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju!”¹⁵

Frelseren satte naturligvis ikke en øvre grense på 490. Det ville være omtrent som å si at deltagelse i nadverden har en grense på 490, og den 491. gangen vil en himmelsk revisor gripe inn og si: “Jeg beklager, men omvendelseskortet ditt er utløpt – fra nå av må du klare deg selv.”

Herren brukte regnestykket sytti ganger sju som en metafor for sin altomfattende forsoning, sin grenseløse kjærlighet og sin uendelige nåde. “Ja, og så ofte som mitt folk omvender seg, vil jeg tilgi dem deres overtredelser mot meg.”¹⁶

Det betyr ikke at nadverden blir en bevilling til å synde. Det er en av grunnene til at disse ordene ble tatt med i Moronis bok: “Men hver gang de omvendte seg og ba om tilgivelse med ærlig hensikt, ble de tilgitt.”¹⁷

Ærlig hensikt innebærer betydelig innsats og ekte forandring. “Forandring” er det viktigste ordet Veiledning til Skriftene bruker for å definere omvendelse: “Å forandre sin tro, sitt hjerte og liv så man godtar og retter seg etter Guds vilje.”¹⁸ Den slags forandring fører til åndelig vekst. Vår fremgang kommer derfor ikke av å gå fra nederlag til nederlag, men av å vokse fra nederlag til nederlag uten å miste motet.

Med hensyn til forandring, overvei denne enkle tanken: “Ting som ikke forandrer seg, forblir som før.” Denne opplagte sannheten er ikke ment å fornærme deres intelligens, men er president Boyd K. Packers dype visdom, som så tilføyde: “Og når vi er ferdige med å forandre oss, er vi ferdige.”¹⁹

Fordi vi ikke ønsker å være ferdige før vi blir slik vår Frelser er,²⁰ må vi fortsette å reise oss hver gang vi faller, med et ønske om å fortsette å vokse og utvikle oss til tross for våre svakheter. I vår svakhet forsikrer han oss: “Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.”²¹

Bare med intervallfotografering eller vekstdiagrammer kan vi se vår fysiske vekst. Likeledes er vår åndelige vekst som regel umerkelig unntatt når vi ser bakover i tid. Det ville være klokt å regelmessig ta et selvbeskuende blikk gjennom denne linsen for å se vår fremgang og inspirere oss til å “streve fremover med standhaftighet i Kristus og ha et fullkomment, klart håp”.²²

Jeg er evig takknemlig for kjærlig omtanke, tålmodighet og langmodighet fra himmelske Foreldre og Frelseren, som gir oss utallige nye sjanser på vår reise tilbake til deres nærhet. I Jesu Kristi navn. Amen.