Løft ditt hode og fryd deg

I 1981 dro min far, to gode venner og jeg på en opplevelsestur i Alaska. Vi skulle lande på en avsidesliggende innsjø og klatre opp til vakkert høyland. For å lette oppakningen vi måtte bære selv, pakket vi forsyningene våre i bokser, dekket dem med skumplast, festet store fargeremser til dem og kastet dem ut av flyvinduet ved vårt tilsiktede bestemmelsessted.

Vi lette og lette etter at vi kom frem, men til vår skuffelse kunne vi ikke finne noen av boksene. Til slutt fant vi én. Den inneholdt en liten gasskomfyr, en presenning, litt godteri og noen pakker med poseretter til kjøttdeig – men ingen kjøttdeig. Vi hadde ingen måte å kommunisere med omverdenen på, og avtalt tid vi skulle hentes, var én uke senere.

Jeg lærte to verdifulle lekser fra denne hendelsen: Den første, kast ikke maten din ut vinduet. Den andre, noen ganger må vi gjennomgå vanskeligheter.

Vår første reaksjon på vanskeligheter er ofte: “Hvorfor meg?” Å spørre hvorfor vil imidlertid aldri ta bort vanskeligheten. Herren fordrer at vi overvinner utfordringer, og han har antydet “at alle disse ting skal gi [oss] erfaring og være til [vårt] gode”.¹

Noen ganger ber Herren oss gjøre noe vanskelig, og noen ganger er våre utfordringer et resultat av vår egen eller andres bruk av handlefrihet. Nephi erfarte begge disse situasjonene. Da Lehi ba sine sønner om å vende tilbake for å hente platene fra Laban, sa han: “Dine brødre knurrer og sier at det er vanskelig det jeg har forlangt av dem, men se, jeg har ikke forlangt det av dem, men det er en befaling fra Herren.”² Ved en annen anledning brukte Nephis brødre sin handlefrihet til å begrense hans: “De la hånd på meg, for se, de var overmåte vrede, og de bandt meg med tau, og forsøkte å ta mitt liv.”³

Joseph Smith konfronterte noe vanskelig i Liberty Jail. Uten noe lettelse i sikte og i fortvilelse, ropte Joseph ut: “O Gud, hvor er du?”⁴ Utvilsomt har noen av oss følt som Joseph gjorde.

Alle gjennomgår vanskeligheter: En av våre kjære dør, en skilsmisse, et villfarent barn, sykdom, troens prøvelser, å miste jobben eller hvilken som helst annen vanskelighet.

Det forandret meg for alltid å høre ordene fra eldste Neal A. Maxwell i De tolvs quorum, da han talte midt i sin kamp med leukemi. Han sa: “Jeg mediterte dypt da disse 14 lærerike og betryggende ordene kom til mitt sinn: ‘Jeg har gitt deg blodkreft slik at du kan undervise mitt folk med ekthet.’” Han fortsatte ved å utrykke hvordan erfaringen hadde velsignet ham med “perspektiv på evighetens store realitet … Slike glimt av evigheten kan hjelpe oss å fortsette reisen 100 meter videre, noe som kan være veldig vanskelig.”⁵

For å hjelpe oss å reise og seire over våre vanskelige stunder med slike glimt av evigheten, ønsker jeg å komme med to forslag. Vi må gjennomgå vanskeligheter, først ved å tilgi andre, deretter ved å hengi oss til vår himmelske Fader.

Å tilgi dem som kan ha forårsaket vår vanskelighet, og forsone “[oss selv] med Guds vilje”⁶ kan være veldig vanskelig. Det gjør mest vondt når vanskeligheten er forårsaket av et familiemedlem, en nær venn eller oss selv.

Som ung biskop lærte jeg om tilgivelse da min stavspresident Bruce M. Cook fortalte følgende historie. Han forklarte:

“På slutten av 1970-tallet startet noen medarbeidere og jeg et firma. Selv om vi ikke gjorde noe ulovlig, førte noen dårlige beslutninger sammen med økonomisk utfordrende tider til vårt nederlag.

Noen investorer saksøkte oss, for å få dekket sine tap. Advokaten deres viste seg å være rådgiver i min families biskopsråd. Det var veldig vanskelig å oppholde mannen som tilsynelatende prøvde å ødelegge meg. Jeg utviklet et virkelig fiendskap mot ham og betraktet ham som min fiende. Etter fem år med juridiske drakamper, mistet vi alt vi eide, deriblant vårt hjem.

I 2002 fikk min hustru og jeg vite at stavspresidentskapet jeg virket i som rådgiver, skulle reorganiseres. Mens vi reiste på en kort ferie før jeg skulle bli avløst, spurte hun meg hvem jeg ville velge som mine rådgivere hvis jeg ble kalt som den nye stavspresidenten. Jeg ønsket ikke å snakke om det, men hun ga seg ikke. Til slutt kom ett navn til mitt sinn. Hun nevnte så navnet på advokaten som vi betraktet som å ha vært i sentrum av vanskelighetene våre 20 år tidligere. Mens hun snakket, bekreftet Ånden at han skulle være den andre rådgiveren. Kunne jeg tilgi mannen?

Da eldste David E. Sorensen ga meg kallet å tjene som stavspresident, ga han meg én time til å velge rådgivere. Gjennom tårer nevnte jeg at Herren allerede åpenbart det for meg. Da jeg sa navnet på mannen jeg hadde betraktet som min fiende, forsvant sinnet, fiendskapet og hatet jeg hadde næret. I det øyeblikket lærte jeg om freden som kommer ved tilgivelse gjennom Kristi forsoning.”

Med andre ord tilga stavspresidenten min ham “oppriktig”, slik som Nephi i fordums tid.⁷ Jeg kjente president Cook og hans rådgiver som to rettferdige prestedømsledere som hadde kjærlighet for hverandre. Jeg bestemte meg for å være som dem.

Flere år tidligere, under våre uheldige omstendigheter i Alaska, lærte jeg fort at å skylde på andre for våre omstendigheter – piloten som kastet ut maten i svinnende lys – ikke var en løsning. Men da vi opplevde fysisk utmattelse, matmangel, sykdom og å sove på bakken under en stor storm med bare en presenning over oss, lærte jeg imidlertid at “ingenting er umulig for Gud”.⁸

Dere unge, Gud krever vanskelige ting av dere. Én 14 år gammel ung kvinne tilhørte et basketballag. Hun drømte om å spille basketball på videregående skole slik som storesøsteren. Så fikk hun vite at foreldrene hadde blitt kalt til å presidere over en misjon i Guatemala.

Ved ankomst oppdaget hun at et par av fagene hennes ville være på spansk, et språk hun ikke snakket enda. Det var ikke et eneste sportslag for jenter på skolen. Hun bodde i 14. etasje i en bygning med streng sikkerhet. Og på toppen av det hele kunne hun ikke gå ut alene av sikkerhetshensyn.

Foreldrene hennes lyttet mens hun gråt seg i søvn hver kveld i flere måneder. Dette gjorde dem svært lei seg! De bestemte til slutt at de ville sende henne hjem til bestemoren for å gå på videregående skole.

Da min hustru gikk inn i vår datters rom for å fortelle henne om vår beslutning, så hun datteren vår knele i bønn med Mormons bok åpen på sengen. Ånden hvisket til min kone, “Det vil gå bra med henne,” og min hustru gikk stille ut av rommet.

Vi hørte henne aldri gråte seg i søvn igjen. Med besluttsomhet og Herrens hjelp, taklet hun disse tre årene på tappert vis.

På slutten av vår misjon spurte jeg datteren min om hun ville reise på heltidsmisjon. Svaret hennes var: “Nei far, jeg har allerede tjent.”

Det var greit for meg! Men seks måneder senere vekket Ånden meg om nattet med tanken: “Jeg har kalt din datter til å reise på misjon.”

Mitt svar var: “Himmelske Fader, hun har gitt så mye.” Jeg ble raskt rettet av Ånden, og jeg forsto at hennes misjonærtjeneste var påkrevd av Herren.

Kort tid etter inviterte jeg datteren min til lunsj. Fra den andre siden av bordet sa jeg: “Ganzie, vet du hvorfor vi er her?”

Hun svarte: “Ja, pappa. Du vet at jeg må reise på misjon. Jeg har ikke lyst til å dra, men jeg skal gjøre det.”

Fordi hun ga sin vilje til sin himmelske Fader, tjente hun ham av hele sitt hjerte, av all makt, sinn og styrke. Hun har lært sin far hvordan man gjør en vanskelig ting.

I president Russell M. Nelsons verdensomspennende andakt for ungdom, ba han ungdommen om å gjøre noen vanskelige ting. President Nelson sa: “Det femte jeg ønsker å be deg om å gjøre er å skille deg ut, vær annerledes enn verden … “Herren [trenger] at du ser ut som, høres ut som, oppfører deg som og kler deg som en sann Jesu Kristi disippel.”⁹ Det kan være vanskelig, likevel vet jeg at du kan klare det – med glede.

Husk at “mennesket er til for å kunne ha glede”.¹⁰ Selv med alt det Lehi opplevde, fant han likevel glede. Husker dere da Alma var “nedtynget av sorg”¹¹ på grunn Ammonihahs folk? Engelen sa til ham: “Velsignet er du, Alma. Derfor, løft ditt hode og fryd deg… for du har vært trofast i å holde Guds befalinger.”¹² Alma lærte en stor sannhet: Vi kan alltid fryde oss når vi holder budene. Husk at under krigene og utfordringene som var på kaptein Moronis tid, “[hadde] det aldri vært noen lykkeligere tid blant Nephis folk.”¹³ Vi kan og burde finne glede når vi står overfor vanskeligheter.

Frelseren gjennomgikk vanskeligheter: “Verden [skal] akte ham for intet. Derfor pisker de ham og han tåler det, og de slår ham og han tåler det, ja, de spytter på ham og han tåler det på grunn av sin kjærlige vennlighet og sin langmodighet mot menneskenes barn.”¹⁴

På grunn av den kjærlige omtanke led Jesus Kristus forsoningen. Som en følge av dette sier han til hver og én av oss: “I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.”¹⁵ På grunn av Kristus kan vi også overvinne verden.

Når vi står overfor vanskeligheter på Herrens måte, kan vi løfte vårt hode og fryde oss. Ved denne hellige anledning til å vitne for verden, kunngjør jeg at vår Frelser lever og leder sin kirke. I Jesu Kristi navn. Amen.