Først iaktta, så tjene

Av Linda K. Burton

Hjelpeforeningens generalpresident


Linda K. Burton
Med øvelse kan hver enkelt av oss bli mer lik Frelseren når vi tjener Guds barn.

Et av de største bevisene vi har på at vår kjære profet, president Thomas S. Monson, er Herrens utvalgte tjener, er at han har lært å følge Frelserens eksempel – ved å tjene enkeltvis, én og én. De av oss som har gått ned i dåpens vann, har inngått pakt om å gjøre det samme. Vi har inngått pakt om å “alltid minnes [Frelseren] og holde hans bud”,1 og han har sagt: “Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere.”2

Legg merke til hvordan følgende ord av president Monson inkluderer den samme oppfordringen: “Vi er omgitt av mennesker som trenger vår oppmerksomhet, vår oppmuntring, vår støtte, vår trøst og vår vennlighet… Vi er Herrens hender her på jorden, med befaling om å tjene og bygge opp hans barn. Han er avhengig av oss alle.”3

Hørte dere den – oppfordringen om å elske hverandre? For noen faller det ikke lett å tjene eller hjelpe én og én, ifølge Frelserens eksempel. Men med øvelse kan hver enkelt av oss bli mer lik Frelseren når vi tjener Guds barn. For å hjelpe oss å bli bedre til å elske hverandre, vil jeg gjerne foreslå fire ord vi må huske: “Først iaktta, så tjene.”

For nesten 40 år siden dro min mann og jeg til templet for vårt fredagsstevnemøte. Vi hadde vært gift bare en kort tid, og jeg var nervøs fordi dette bare var min andre gang som nygift. En søster som satt ved siden av meg, må ha lagt merke til det. Hun lente seg over og hvisket ærbødig: “Ikke bekymre deg. Jeg skal hjelpe deg.” Min frykt ble roet, og jeg var i stand til å nyte resten av tempelsesjonen. Hun iakttok først, for så å tjene.

Vi er alle oppfordret til å følge Jesu lære og tjene andre. Denne oppfordringen er ikke begrenset til engleaktige søstre. Mens jeg gir dere noen dagligdagse eksempler på medlemmer som har lært å først iaktta og så tjene, skulle dere lytte etter de av Jesu læresetninger de illustrerer.

Et seks år gammelt Primær-barn sa: “Da jeg ble valgt til å være klassehjelper, kunne jeg velge en venn som kunne hjelpe meg. Jeg valgte [en gutt i klassen som mobbet meg] fordi han aldri blir valgt av andre. Jeg ønsket at han skulle føle seg bra.”4

Hva var det dette barnet iakttok? Han la merke til at klassens bølle aldri ble valgt. Hva gjorde han for å tjene? Han valgte ham ganske enkelt til å være hans venn som klassehjelper. Jesus sa: “Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere.”5

I én menighet iakttok først bærere av Det aronske prestedømme, og nå tjener de på en meningsfull måte. Hver uke kommer de unge mennene tidlig og står utenfor møtehuset, i regn, snø eller hete, og venter på de mange eldre medlemmene i menigheten. De løfter rullestoler og rullatorer ut av biler, gir solide armer å holde i og leier tålmodig de gråhårede eldre inn i bygningen. De gjør virkelig sin plikt overfor Gud. Når de iakttar, for så å tjene, er de levende eksempler på Frelserens læresetning: “Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”6 Når det nye undervisningsmateriellet for ungdom tas i bruk, vil øynene til disse unge mennene utvilsomt bli åpnet for enda flere muligheter til å tjene på en Kristus-lignende måte.

Å iaktta og tjene krever noen ganger stor innsats. En inspirert ung kvinne ved navn Alexandria la merke til at hennes kusine Madison ikke klarte å fullføre sine egne krav til Personlig fremgang fordi hun led av alvorlig autisme. Alexandria samlet de unge kvinnene i menigheten, rådførte seg med sine ledere og bestemte seg for å gjøre noe for Maddy som hun ikke kunne gjøre selv. Hver av de unge kvinnene fullførte en del av Personlig fremgang-aktivitetene og -prosjektene stedfortredende for å gjøre Maddy i stand til å motta sin egen medaljong.7

Disse unge kvinnene vil utvikle seg godt til sine roller som mødre og søstre i Hjelpeforeningen fordi de lærer først å iaktta og så tjene på kjærlige måter.

President Monson har minnet oss på at nestekjærlighet, “Kristi rene kjærlighet”8 – eller med andre ord å iaktta og tjene – “kommer til uttrykk når en eldre enke blir husket og tatt med til menighetens aktiviteter” og “når en søster som sitter alene i Hjelpeforeningen, får innbydelsen: ‘Kom, sitt her hos oss.’”9 Den gylne regel gjelder her: “Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, det skulle dere også gjøre mot dem.”10

En observant ektemann tjente på to viktige måter. Han forteller:

“Jeg hjalp min hustru en søndag med hennes Primær-klasse, som var full av energiske syvåringer. Da Primærs samlingsstund begynte, la jeg merke til at et av klassemedlemmene krøp sammen i stolen og tydeligvis ikke følte seg vel. Ånden hvisket til meg at hun trengte trøst, så jeg satte meg ved siden av henne og spurte varsomt hva som var galt. Hun svarte ikke…, så jeg begynte å synge lavt for henne.

Primær-barna holdt på å lære en ny sang, og da vi sang ‘Hvis jeg lytter med mitt hjerte, hører jeg Hans røst’, begynte jeg å føle at jeg ble fylt med utrolig kraftig lys og varme… Jeg fikk et personlig vitnesbyrd om vår Frelsers kjærlighet til henne … og til meg… Jeg lærte at vi er [Frelserens] hender når vi tjener den ene.”11

Ikke bare la denne Kristus-lignende mannen merke til behovet for å hjelpe sin hustru med en klasse full av energiske syvåringer. Han utførte også individuell tjeneste for et barn i nød. Han fulgte Frelseren, som sa: “De gjerninger som dere har sett meg gjøre, de skal dere også gjøre.”12

Nylig åpnet en flom mange muligheter for Jesu Kristi disipler til først å iaktta og så tjene. Menn, kvinner, tenåringer og barn så bedrifter og boliger som var ødelagt, og slapp alt for å bidra til å rydde opp og reparere skadede bygninger. Noen så behovet for å hjelpe til med den overveldende oppgaven å vaske skittentøy. Andre tørket møysommelig av fotografier, juridiske dokumenter, brev og andre viktige papirer, for så forsiktig å henge dem ut til tørk for å bevare det de kunne. Å iaktta og så tjene er ikke alltid praktisk og passer ikke alltid inn i vår egen timeplan.

Hvilket sted er bedre å først iaktta og så tjene på enn hjemmet? Et eksempel fra eldste Richard G. Scotts liv illustrerer dette:

“En natt våknet vår lille hjertesyke sønn Richard gråtende… Det var som regel min hustru som sto opp for å ta seg av et gråtende barn, men denne gangen sa jeg: ‘Jeg skal ta meg av ham.’

På grunn av hjertefeilen banket det lille hjertet hans voldsomt når han gråt. Han kastet opp og sølte til sengetøyet. Den natten holdt jeg ham tett inntil meg for å prøve å senke pulsen hans og få ham til å slutte å gråte mens jeg skiftet klærne og sengetøyet hans. Jeg holdt ham til han sovnet. Jeg visste ikke da at han kom til å dø bare noen måneder senere. Jeg vil alltid huske da jeg holdt ham i armene mine den natten.”13

Jesus sa: “Den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener.”14

Noen ganger blir vi fristet til å tjene på en måte som vi ønsker å tjene på, og ikke nødvendigvis på den måten som det er behov for i øyeblikket. Da eldste Robert D. Hales underviste i prinsippet om fremtidsrettet livsførsel, ga han et eksempel på å kjøpe en gave til sin hustru. Hun spurte: “Kjøper du den til meg eller til deg selv?”15 Hvis vi anvender dette spørsmålet på oss selv og spør: “Gjør jeg dette for Frelseren, eller gjør jeg dette for meg?” vil vår tjeneste trolig ligne mer på Frelserens tjenestegjerning. Frelseren spurte, og det samme skulle vi: “Hva vil dere jeg skal gjøre for dere?”16

For noen uker siden var jeg oppjaget og utkjørt, med for mange gjøremål på listen. Jeg hadde håpet å gå i templet den dagen, men følte at det ble for travelt. Så snart som tanken på å være for opptatt for tempeltjeneste streifet meg, vekket det meg til hva jeg hadde størst behov for å gjøre. Jeg forlot kontoret mitt for å gå over til Salt Lake tempel, og lurte på når jeg skulle gjenvinne den tapte tiden. Heldigvis er Herren tålmodig og barmhjertig og lærte meg en vakker lærdom den dagen.

Da jeg satte meg ned i sesjonsrommet, lente en ung søster seg mot meg og hvisket ærbødig: “Jeg er veldig nervøs. Dette er bare min andre gang i templet. Kan du hjelpe meg?” Hvordan kunne hun ha visst at disse ordene var akkurat det jeg trengte å høre? Hun visste det ikke, men vår himmelske Fader visste det. Han hadde sett mitt største behov. Jeg trengte å tjene. Han tilskyndet denne ydmyke unge søsteren til å tjene meg ved å be meg om å tjene henne. Jeg kan forsikre dere om at jeg var den som fikk størst nytte av det.

Jeg anerkjenner med dyp takknemlighet de mange Kristus-lignende mennesker som har hjulpet vår familie i årenes løp. Jeg uttrykker dyptfølt takknemlighet til min kjære mann og familie, som tjener uselvisk og med stor kjærlighet.

Måtte vi alle søke å iaktta først og så tjene. Når vi gjør det, holder vi pakter, og vår tjeneste vil, i likhet med president Monsons være bevis på vårt disippelskap. Jeg vet at Frelseren lever. Hans forsoning gjør oss i stand til å etterleve hans læresetninger. Jeg vet at president Monson er vår profet i dag. I Jesu Kristi navn. Amen.

Show References

  1.  

    1.   Lære og pakter 20:77.

  2.  

    2.   Johannes 15:12.

  3.  

    3.  Thomas S. Monson, “Hva har jeg gjort for noen i dag?” Liahona, nov. 2009, 86.

  4.  

    4.  Canyon H., “A Good Choice,” Friend, jan. 2012, 31.

  5.  

    5.   Matteus 5:44.

  6.  

    6.   Matteus 25:40.

  7.  

    7.  Se “For Madison,” lds.org/youth/video/for-madison.

  8.  

    8.   Moroni 7:47.

  9.  

    9.  Thomas S. Monson, “Kjærlighet svikter aldri,” Liahona, nov. 2010, 125; se også Døtre i mitt rike: Hjelpeforeningens historie og arbeid (2011), 101.

  10.  

    10.   3 Nephi 14:12.

  11.  

    11.  Al VanLeeuwen, “Tjeneste for den ene,” Liahona, aug. 2012, 19; se også Sally DeFord, “Hvis jeg lytter med mitt hjerte,” Utkast til samlingsstunder 2011, 28.

  12.  

    12.   3 Nephi 27:21.

  13.  

    13.  Richard G. Scott, “Ekteskapets evige velsignelser,” Liahona, mai 2011, 96.

  14.  

    14.   Matteus 20:26.

  15.  

    15.  Robert D. Hales, “Fremtidsrettede forsørgere, timelig og åndelig,” Liahona, mai 2009, 9.

  16.  

    16.   Matteus 20:32.