Jeg vet det. Jeg etterlever det. Jeg elsker det.

Av Ann M. Dibb

Annenrådgiver i Unge kvinners generalpresidentskap


Ann M. Dibb
Vi følger vår Frelser Jesus Kristus. Den slags omvendelse og frimodighet er et resultat av flittig og bevisst innsats. Den er individuell. Det er en livslang prosess.

Jeg blir inspirert av eksemplene som settes av rettferdige medlemmer av Kirken, herunder den edle ungdom. Dere ser tappert hen til Frelseren. Dere er trofaste, lydige og rene. De velsignelser dere mottar på grunn av deres godhet, påvirker ikke bare deres liv, men også mitt liv og utallige andres på dyptgripende, men ofte ukjente måter.

For noen år siden sto jeg i kø for å betale i kassen i min lokale dagligvarebutikk. Foran meg sto en ung kvinne, cirka 15 år gammel. Hun virket trygg og glad. Jeg la merke til T-skjorten hennes, og kunne ikke motstå å snakke med henne. Jeg begynte: “Du er fra en annen delstat, ikke sant?”

Hun ble overrasket over spørsmålet og svarte: “Ja, det er jeg. Jeg er fra Colorado. Hvordan visste du det?”

Jeg forklarte: “På grunn av T-skjorten din.” Jeg gjorde min korrekte antagelse etter å ha lest ordene på T-skjorten: “Jeg er mormoner. Er du?”

Jeg fortsatte: “Jeg må si at jeg er imponert over selvtilliten din, som skiller deg ut med en så frimodig erklæring. Jeg ser en forskjell i deg, og jeg skulle ønske alle unge kvinner og hvert medlem av Kirken kunne hatt din overbevisning og selvtillit.” Da vi var ferdige med våre innkjøp, sa vi farvel og skiltes.

Men i dagene og ukene etter dette tilfeldige hverdagsøyeblikket, fortsatte jeg å reflektere alvorlig over dette møtet. Jeg lurte på hvordan denne unge kvinnen fra Colorado hadde fått en slik trygghet på sin identitet som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg kunne ikke unngå å lure på hvilket meningsfylt uttrykk jeg billedlig ville velge å få trykt på min T-skjorte for å reflektere min tro og mitt vitnesbyrd. Jeg vurderte mange mulige gullkorn. Omsider kom jeg over et ideelt utsagn jeg stolt ville gå med: “Jeg er mormon. Jeg vet det. Jeg etterlever det. Jeg elsker det.”

I dag vil jeg la min tale dreie seg om dette frimodige, håpefulle utsagnet.

Den første delen av utsagnet er en selvsikker, kompromissløs erklæring: “Jeg er mormon.” Akkurat som den unge kvinnen jeg møtte i butikken ikke var redd for å la verden få vite at hun var medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, håper jeg vi aldri vil være redde eller uvillige til å erkjenne: “Jeg er mormon.” Vi skulle være trygge, slik apostelen Paulus var da han erklærte: “For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.”1 Som medlemmer er vi tilhengere av vår Frelser Jesus Kristus. Den slags omvendelse og frimodighet er et resultat av flittig og bevisst innsats. Den er individuell. Det er en livslang prosess.

Den neste delen av utsagnet bekrefter: “Jeg vet det.” I dagens samfunn er det et mangfold av aktiviteter, emner og interesser som slåss om hvert minutt av vår oppmerksomhet. Med så mange distraksjoner, har vi styrke, disiplin og engasjement til å holde fokus på det som betyr mest? Er vi like vel bevandret i evangeliets sannheter som vi er i våre studier, vår karriere, våre hobbyer, sport eller våre SMS-er og tweeter? Prøver vi aktivt å finne svar på våre spørsmål ved å nyte Skriftene og profetenes læresetninger? Søker vi Åndens bekreftelse?

Viktigheten av å oppnå kunnskap er et evig prinsipp. Profeten Joseph Smith “elsket kunnskap for dens kraft til rettferdighet”.2 Han sa: “Kunnskap er nødvendig for liv og gudfryktighet… Hør, alle brødre, denne store nøkkelen: Kunnskap er Guds kraft til frelse.”3

All sannhet og kunnskap er viktig, men blant de konstante distraksjonene i vår hverdag, må vi være spesielt oppmerksomme på å øke vår kunnskap om evangeliet slik at vi kan forstå hvordan vi kan anvende evangeliets prinsipper i vårt liv.4 Når vår kunnskap om evangeliet øker, vil vi begynne å føle oss trygge på vårt vitnesbyrd og kunne si: “Jeg vet det.”

Så følger utsagnet: “Jeg etterlever det.” Skriftene lærer oss at vi må være “Ordets gjørere, ikke bare dets hørere”.5 Vi etterlever evangeliet og blir “Ordets gjørere” ved å utøve tro, være lydige, kjærlig tjene andre og følge Frelserens eksempel. Vi opptrer med integritet og gjør det vi vet er rett “til alle tider og i alle ting og på alle steder”,6 uansett hvem som måtte se det.

I vår jordiske tilstand er ingen fullkommen. Selv i vår mest iherdige innsats for å etterleve evangeliet, vil vi alle gjøre feil, og alle vil synde. Hvor betryggende det er å vite at vi, gjennom vår Frelsers sonoffer, kan bli tilgitt og gjort rene igjen. Denne prosessen med sann omvendelse og tilgivelse styrker vårt vitnesbyrd og vår beslutning om å adlyde Herrens bud og leve vårt liv i henhold til evangeliets normer.

Når jeg tenker på utsagnet: “Jeg etterlever det,” tenker jeg på en ung kvinne jeg har møtt som heter Karigan. Hun skrev: “Jeg har vært medlem av Kirken i litt over et år… Da jeg var undersøker, kom ett tegn på at dette var den sanne kirke fordi jeg følte jeg endelig hadde funnet en kirke som lærte sømmelighet og normer. Jeg har sett med mine egne øyne hva som skjer med folk når de ser bort fra bud og velger feil vei. Jeg bestemte meg for lenge siden for å etterleve høye moralnormer… Jeg føler meg så velsignet som har funnet sannheten og har blitt døpt. Jeg er så lykkelig.”7

Det siste utsagnet i min erklæring er “Jeg elsker det”. Å tilegne seg kunnskap om Jesu Kristi evangelium og flittig etterleve evangeliets prinsipper i hverdagen, får mange medlemmer av Kirken til å utbryte entusiastisk: “Jeg elsker evangeliet!”

Denne følelsen kommer når vi føler Den hellige ånd vitne for oss at vi er barn av vår himmelske Fader, at han er oppmerksom på oss og at vi er på rett vei. Vår kjærlighet til evangeliet vokser når vi opplever vår himmelske Faders kjærlighet og den fred som Frelseren lovet, når vi viser ham at vi er villige til å adlyde og følge ham.

Til forskjellige tider i vårt liv, enten vi er nye konvertitter til Kirken eller har vært medlem hele livet, kan vi oppleve at denne levende entusiasmen har bleknet. Iblant skjer dette når ting er vanskelige og vi må utvise tålmodighet. Noen ganger skjer det på toppen av vår velstand og overflod. Når jeg har denne følelsen, vet jeg at jeg må refokusere min innsats for å øke min kunnskap om evangeliet og etterleve evangeliets prinsipper mer fullstendig i mitt liv.

Et av de mest effektive, men noen ganger vanskelige evangelieprinsipper å anvende, er ydmykhet og å underkaste seg Guds vilje. I Kristi bønn i Getsemane uttrykte han til Faderen: “La ikke min vilje skje, bare din.”8 Dette skulle være vår bønn også. Ofte er det i disse fredelige bønnestunder at vi føler oss omfavnet av vår himmelske Faders kjærlighet, og de gledelige, kjærlige følelsene kommer tilbake.

På et Unge kvinners lederskapsmøte i Eugene i Oregon hadde jeg det privilegium å møte og snakke med søster Cammy Wilberger. Historien Søster Wilberger fortalte meg, var et vitnesbyrd om kraften og velsignelsen av én ung kvinne som vet, etterlever og elsker evangeliet.

Søster Wilbergers 19 år gamle datter Brooke ble tragisk drept for flere år siden mens hun var på sommerferie etter sitt første år på universitetet. Søster Wilberger mintes: “Det var en vanskelig og mørk tid for familien vår. Brooke hadde imidlertid gitt oss en flott gave. Vi skjønte ikke dette mens hun vokste opp, men hvert eneste år og øyeblikk av hennes korte liv, hadde Brooke gitt oss den største gaven en datter kunne gi sine foreldre. Brooke var en rettskaffen Guds datter… På grunn av denne gaven og særlig på grunn av forsoningens styrkende kraft, har jeg fått styrke, trøst og Frelserens lovede fred. Jeg har ingen tvil om hvor Brooke er nå, og ser frem til vår kjærlige gjenforening.”9

Jeg har et vitnesbyrd om vår himmelske Faders store plan for evig lykke. Jeg vet at han kjenner oss og elsker oss. Jeg vet at han har forberedt en profet, president Thomas S. Monson, til å oppmuntre oss og hjelpe oss tilbake til ham. Jeg ber om at hver enkelt av oss vil gjøre det som er nødvendig for trygt å kunne erklære: “Jeg er mormon. Jeg vet det. Jeg etterlever det. Jeg elsker det.” Jeg sier disse ting ydmykt i Jesu Kristi navn. Amen.

Merk: For ytterligere studium anbefaler jeg å lese Alma 32 og eldste Dallin H. Oaks’ tale: “Utfordringen å bli” (Liahona, jan. 2001, 40–43).

Show References

  1.  

    1.   Romerne 1:16.

  2.  

    2.  George Q. Cannon, i Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 257.

  3.  

    3.   Læresetninger – Joseph Smith, 261; se også Martha Jane Knowlton Coray, notebook, Kirkehistorisk bibliotek, Salt Lake City.

  4.  

    4.  Se Verdinormerfaring innen kunnskap 1, Unge kvinner – personlig fremgang (hefte, 2009), 38.

  5.  

    5.   Jakobs brev 1:22.

  6.  

    6.   Mosiah 18:9.

  7.  

    7.  Privat korrespondanse.

  8.  

    8.   Lukas 22:42.

  9.  

    9.  Privat korrespondanse.