Hva kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel?

Av eldste Robert C. Gay

i De sytti


Robert C. Gay
Vi skal forsake alle våre synder, store eller små, for Faderens belønning som er evig liv.

Frelseren stilte en gang sine disipler følgende spørsmål: “Hva kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel?”1

Dette er et spørsmål min far lærte meg å tenke nøye gjennom for mange år siden. Da jeg vokste opp, ga mor og far meg oppgaver i huset og betalte meg ukelønn for dette arbeidet. Jeg brukte ofte disse pengene, litt over 50 cent i uken, til å gå på kino. Den gangen kostet en kinobillett 25 cent for en 11-åring. Dermed hadde jeg 25 cent igjen å bruke på sjokolade, som kostet 5 cent per stykk. En film og fem sjokolader! Det kunne ikke bli stort bedre enn det.

Alt var vel til jeg fylte 12. Da jeg sto i kø en ettermiddag, innså jeg at billettprisen for en 12-åring var 35 cent, og det betydde to sjokolader mindre. Ikke helt forberedt på å gjøre dette offeret, rasjonaliserte jeg: “Du ser ut akkurat som du gjorde for en uke siden.” Så gikk jeg og ba om billetten til 25 cent. Kassamedarbeideren blunket ikke engang, og jeg kjøpte mine vanlige fem sjokolader istedenfor tre.

Opprømt over mitt kunststykke, løp jeg senere hjem for å fortelle min far om mitt store varp. Mens jeg buste ut med detaljene, sa han ingenting. Da jeg var ferdig, bare så han på meg og sa: “Gutten min, vil du selge sjelen for en nikkel?” Hans ord gjennomboret mitt 12 år gamle hjerte. Det er en lærdom jeg aldri har glemt.

Mange år senere stilte jeg det samme spørsmålet til en mindre aktiv bærer av Det melkisedekske prestedømme. Han var en flott mann som elsket sin familie. Han hadde imidlertid ikke vært i kirken på mange år. Han hadde en talentfull sønn som spilte på et elitesportslag som trente og spilte kamper på søndag. Dette laget hadde vunnet flere store mesterskap. Da vi møttes, minnet jeg ham på at som prestedømsbærer var han lovet at hvis han foredlet sin ed og pakt, ville han få “alt som [vår] Fader har”.2 Så spurte jeg ham: “Er et nasjonalt mesterskap verdt mer enn alt Faderen har?” Han sa mildt: “Jeg ser poenget ditt”, og så avtalte han å snakke med biskopen.

I dag er det så lett å bli oppslukt av verdens støy – til tross for våre gode hensikter. Verden presser oss til å “[se] forbi målet”.3 Noen spurte meg nylig: “Betyr virkelig én drink noe?” Kan dere se at dette er motstanderens spørsmål? Kain spurte: “Hvem er Herren at jeg skulle kjenne ham?”4 og mistet deretter sin sjel. Med rettferdiggjørelse av små synder, seirer Satan. For en flaske melk,5 et feilstavet navn,6 en linsevelling,7 har fødselsretter og arvelodd blitt byttet bort.

Når vi overveier nikkelen eller de nasjonale mesterskapene i vårt liv, kan vi enten rettferdiggjøre våre handlinger, som Kain, eller søke å underkaste oss Guds vilje. Spørsmålet foran oss er ikke om vi gjør ting som må korrigeres, for det gjør vi alltid. Spørsmålet er snarere om vi vil “vike tilbake” eller “fullende” oppfordringen til vår sjel om å gjøre Faderens vilje.8

Herren elsker vår rettferdighet, men ber oss fortsatt omvende og underkaste oss. I Bibelen leser vi at det var en rik ung mann som holdt budene, som knelte foran Frelseren og spurte hva han måtte gjøre for å få evig liv. Han gikk bedrøvet bort da Frelseren sa: “Én ting mangler du: … selg alt du eier.”9

En annen velstående, men verdslig mann, lamanittenes konge, Lamonis far, stilte imidlertid det samme spørsmålet om evig liv, og sa: “Hva skal jeg gjøre så jeg kan bli født av Gud og få denne ugudelige ånd revet ut av mitt bryst og motta hans Ånd? … Jeg vil gi fra meg mitt rike så jeg kan få del i denne store glede.”10

Husker dere svaret Herren ga kongen gjennom hans tjener Aaron? “Hvis du vil omvende deg fra alle dine synder og vil bøye deg ned for Gud og påkalle hans navn i tro, og ha tro på at du skal få, da skal du få det håp som du ønsker.”11

Da kongen forsto hvilket offer som var nødvendig, ydmyket han seg, falt på kne og ba: “O Gud, … jeg vil forsake alle mine synder for å kjenne deg.”12

Dette er byttet Frelseren ber oss om å gjøre: Vi skal forsake alle våre synder, store eller små, for Faderens belønning som er evig liv. Vi skal glemme rettferdiggjørende historier, unnskyldninger, bortforklaringer, forsvarsmekanismer, utsettelser, utseende, personlig stolthet, dømmende tanker og å gjøre ting på vår måte. Vi skal ta avstand fra all verdslighet og påta oss Guds bilde i vårt ansikt.13

Brødre og søstre, husk at denne befalingen er mer enn bare å unnlate å gjøre dårlige ting. Med en engasjert fiende må vi også handle og ikke sitte i en “tankeløs sløvhetstilstand”.14 Å påta oss Guds bilde betyr å hjelpe hverandre. Det finnes aktive synder og unnlatelsessynder, og vi må heve oss over begge.

Mens jeg var misjonspresident i Afrika, lærte jeg for alltid denne store sannheten. Jeg var på vei til et møte da jeg så en ung gutt som var alene og gråt hysterisk i veikanten. En stemme inni meg sa: “Stopp og hjelp gutten.” Like snart som jeg hørte stemmen, på brøkdelen av et sekund, rasjonaliserte jeg: “Du kan ikke stoppe. Du vil komme for sent. Du er den presiderende embedsmann, og kan ikke komme for sent.”

Da jeg kom til møtehuset, hørte jeg den samme stemmen gjenta: “Gå og hjelp gutten.” Jeg ga så bilnøklene mine til et medlem av Kirken som het Afasi, og ba ham bringe gutten til meg. Cirka 20 minutter senere var det noen som klappet meg på skulderen. Den unge gutten var utenfor.

Han var cirka 10 år gammel. Vi fant ut at hans far var død og hans mor var i fengsel. Han bodde i slummen i Accra sammen med en formynder som ga ham mat og et sted å sove. For å fortjene kost og losji, solgte han tørrfisk på gaten. Men etter denne dagens salg, stakk han hånden i lommen og fant et hull i den. Han hadde mistet alt han hadde tjent. Afasi og jeg visste umiddelbart at dersom han kom hjem uten penger, ville han bli kalt en løgner, mest sannsynlig slått og deretter kastet ut på gaten. Det var i dette skremmende øyeblikket at jeg først så ham. Vi roet ham, erstattet hans tap og kjørte ham hjem til formynderen.

Da jeg dro hjem den kvelden, tenkte jeg på to store sannheter. For det første visste jeg som aldri før at Gud er oppmerksom på hver enkelt av oss og aldri vil svikte oss, og for det annet visste jeg at vi alltid må lytte til Åndens røst inni oss og “straks”15 gå hvor den leder oss, uavhengig av frykt eller ubehageligheter.

En dag spurte disiplene Frelseren hvem som var den største i himmelens rike. Han ba dem omvende seg og være ydmyke og underdanige som små barn. Så sa han: “Menneskesønnen er kommet for å frelse det som [er] fortapt.”16 Han definerte vår misjon med denne ene setningen. Vi skal redde de fortapte, de siste og de minste. Det er ikke nok å unngå ondskap. Vi må “påta [oss] hans kors”17 og “arbeide ivrig”18 for å hjelpe andre til omvendelse. Med medfølelse og kjærlighet omfavner vi den fortapte,19 besvarer ropene fra foreldreløse i panikk, bønnene fra dem som er i mørke og fortvilelse,20 og nødsignalene fra familiemedlemmer i nød. “Satan trenger ikke få alle til å være som Kain eller Judas … ,” sa eldste Neal A. Maxwell. “Han trenger bare å få dyktige menn … til å se på seg selv som sofistikerte nøytrale.”21

Etter en stavskonferanse nylig kom en tenåringsgutt bort til meg og spurte: “Er Gud glad i meg?” Måtte vårt liv i tjeneste alltid bekrefte at Gud aldri svikter noen.

Så til spørsmålet: “Hva vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?” Satan vil at vi skal selge vårt liv for denne verdens sjokolader og mesterskap. Frelseren kaller oss imidlertid til vederlagsfritt å bytte ut våre synder, påta oss hans bilde og bringe det inn i hjertet til dem som er innenfor vår rekkevidde. For dette kan vi motta alt det som Gud har, som vi blir fortalt er mer enn alle denne verdens samlede skatter.22 Kan dere forestille dere det?

På en reise til Nicaragua nylig, la jeg merke til en plakett i det beskjedne hjemmet til en familie vi besøkte. Det sto: “Mitt vitnesbyrd er min kosteligste besittelse.” Det samme gjelder meg. Mitt vitnesbyrd er min sjels skatt, og med mitt hjertes integritet bærer jeg mitt vitnesbyrd om at denne kirken er Guds sanne kirke, at vår Frelser står ved roret og leder den gjennom sin utvalgte profet. I Jesu Kristi navn. Amen.

Show References

  1.  

    1.   Matteus 16:26.

  2.  

    2.   Lære og pakter 84:38.

  3.  

    3.   Jakobs bok 4:14.

  4.  

    4.   Moses 5:16.

  5.  

    5.  En flaske melk og dens myse (rik på fløte) sto sentralt i en tvist mellom Thomas B. Marsh sin hustru og fru Harris, som hadde avtalt å samarbeide om å lage ost. Da fru Harris oppdaget at fru Marsh ikke lot den fete delen av melken være med, men beholdt den for seg selv, klaget fru Harris, og kvinnene kranglet. Thomas Marsh tok saken til biskopen, som tok parti med fru Harris. Det gikk fra biskopen til høyrådet til Det første presidentskap, og alle var enige om at fru Marsh gjorde feil. Dette skapte splid mellom Thomas Marsh og Brødrene. Kort tid etter dette vitnet Thomas Marsh for en fredsdommer i Missouri at mormonene var fiendtlig innstilt til delstaten Missouri. (Se George A. Smith, “Discourse,” Deseret News, 16. april 1856, 44.)

  6.  

    6.  Da profeten Joseph Smith kalte Simonds Ryder som misjonær, oppdaget Ryder at hans navn var stavet “Rider” i den trykte åpenbaringen. Han ble fornærmet, og dette førte til at han falt fra og til slutt deltok i å rulle profeten i tjære og fjær. Ryder visste ikke at Joseph Smith vanligvis dikterte åpenbaringer for sine skrivere, og ikke var delaktig i selve skrivingen. (Se Milton V. Backman jr., The Heavens Resound: A History of the Latter-day Saints in Ohio, 1830–1838 [1983], 93–94; Donald Q. Cannon og Lyndon W. Cook, red., Far West Record: Minutes of The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints, 1830–1844 [1983], 286.)

  7.  

    7.  I 1 Mosebok 25 leser vi at Esau selger sin fødselsrett til Jakob for “brød og linsevelling” (verse 34).

  8.  

    8.  Se Lære og pakter 19:18–19.

  9.  

    9.  Se Markus 10:21–22.

  10.  

    10.   Alma 22:15.

  11.  

    11.   Alma 22:16.

  12.  

    12.   Alma 22:18.

  13.  

    13.  Se Alma 5:14–19.

  14.  

    14.   Alma 60:7.

  15.  

    15.   Markus 1:18.

  16.  

    16.   Matteus 18:11.

  17.  

    17.   Jakobs bok 1:8.

  18.  

    18.   Lære og pakter 58:27.

  19.  

    19.  Se Lukas 15:11–32.

  20.  

    20.  Se Joseph Smith – Historie 1:15–16.

  21.  

    21.  Neal A. Maxwell, Deposition of a Disciple (1976), 88.

  22.  

    22.  Se Lære og pakter 19:38.