Vakre morgener

Av eldste Bruce D. Porter

i De sytti


Bruce D. Porter
Vi trenger ikke frykte fremtiden eller miste håpet eller vårt gode mot, for Gud er med oss.

På en torsdag kveld i Jerusalem møtte Jesus sine disipler i et rom ovenpå for å feire påske. Mennene som var sammen med ham, visste ikke at dette måltidet en dag ville bli kalt det siste måltid. Hadde de visst dette og hva det betydde, ville de ha grått.

Deres Mester forsto imidlertid fullkomment at ildprøven i Getsemane og på Golgata snart ville begynne. De mørkeste timene i verdens historie var nært forestående, og likevel sa Jesus til dem: “I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden” (Johannes 16:33).

Vi lever i dag i en tid med uro og usikkerhet, en tid Herren profeterte for Enok at det ville være “ugudelighetens og hevnens dager” (Moses 7:60). Trengsel og vanskelige tider kan ligge foran oss, men vi har også grunn til godt mot og stor glede, for vi lever i den siste evangelieutdeling, da Gud har gjenopprettet sin kirke og sitt rike på jorden som forberedelse for sin Sønns gjenkomst.

President Boyd K. Packer talte en gang om sine barnebarn og den stadig mer urolige verden de lever i. Han sa: “De vil se mange begivenheter finne sted i sin levetid. Noen av disse vil bli en prøve på deres mot og prøve deres tro. Men hvis de ved bønn søker hjelp og veiledning, skal de bli gitt makt over motgang.”

Og senere tilføyde han: “De moralverdier som selve sivilisasjonen må være forankret i, tillegges stadig mindre betydning. Likevel frykter jeg ikke fremtiden” (“Frykt ikke,” Liahona, mai 2004, 77, 78).

Brødre og søstre, vi trenger ikke frykte fremtiden eller miste håpet eller vårt gode mot, for Gud er med oss. Blant de første nedskrevne råd som Jesus ga sine nylig kalte disipler i Galilea, var de to ordene: “Frykt ikke” (Lukas 5:10). Han gjentok dette rådet mange ganger under sin tjenestegjerning. Til sine hellige i vår tid har Frelseren sagt: “Vær derfor ved godt mot og frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere og vil stå ved deres side” (L&p 68:6).

Herren vil stå ved sin kirke og sitt folk og holde dem i sikkerhet til sitt komme. Det vil være fred i Sion og i hennes staver, for han har erklært: “Innsamlingen til Sions land og til hennes staver, kan tjene som et forsvar og en tilflukt fra stormen og fra vreden når den i fullt mål skal utøses over hele jorden” (L&p 115:6).

Kirken står som en skanse for dens medlemmers sikkerhet. Selv om forholdene i verden kan bli svært plagsomme til tider, vil trofaste siste-dagers-hellige finne tilflukt i Sions staver. Herren har bestemt at steinen som ble revet løs fra fjellet, men ikke av menneskehender, skal rulle frem til den har fylt hele jorden (se Daniel 2:31–45; L&p 65:2). Og ingen menneskelig makt kan stanse den, for Gud er dette verkets opphavsmann, og Jesus Kristus er hjørnestenen.

Profeten Nephi så i et syn at i de siste dager ville Guds Lams kraft falle på “Herrens pakts folk”, og de ville bli “væpnet med rettskaffenhet og med Guds kraft i stor herlighet” (1 Nephi 14:14).

Hver og en av oss og våre familier, kan bli væpnet med Guds kraft som et forsvar hvis vi bare vil være trofaste mot Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og la Ånden være vår veileder. Prøvelser kan komme, og vi vil kanskje ikke forstå alt som skjer med oss eller rundt oss. Men hvis vi ydmykt og i stillhet stoler på Herren, vil han gi oss styrke og veiledning i enhver utfordring vi opplever. Når vårt eneste ønske er å behage ham, vil vi bli velsignet med dyp indre fred.

I begynnelsen av gjenopprettelsen opplevde Kirkens medlemmer alvorlige prøvelser. President Brigham Young sa om denne tiden: “Når jeg har vært omgitt av mobber, og død og ødeleggelse har truet overalt, vet jeg ikke noe annet enn at jeg har følt meg like glad [og] vel til mote som jeg gjør nå. Utsiktene kan virke dystre og meget mørke, men jeg har aldri opplevd en tid i dette evangelium da jeg ikke visste at resultatet ville bli til beste for sannhetens sak” (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Brigham Young [1997], 357).

Min misjonærledsager, Paul, var en som alltid utstrålte godt mot. Som ung far ble han rammet av multippel sklerose. Men til tross for motgangen som fulgte, fortsatte han å tjene andre med glede og godt humør. Han kom en gang inn på kontoret mitt i sin første rullestol og erklærte: “Livet begynner med en motorisert rullestol!” Jeg vil alltid huske da han, et par år før han døde, løftet den olympiske fakkelen i rullestolen sin mens hundrevis jublet. Som den evig-brennende flamme, avtok aldri Pauls tro i livets uvær.

Da jeg var student ved Brigham Young University, bodde jeg i et hus sammen med flere unge menn. Min romkamerat, Bruce, var den mest optimistiske personen jeg noensinne har kjent. Vi hørte ham aldri si noe negativt om noen person eller omstendighet, og det var umulig å ikke føle seg oppmuntret i hans nærvær. Hans gode mot kom av en vedvarende tillit til Frelseren og hans evangelium.

En kald vinterdag gikk en annen venn av meg, Tom, over universitetsområdet. Klokken var bare 07.00, og universitetsområdet var folketomt og mørkt. Det snødde tungt og blåste friskt. “For et elendig vær,” tenkte Tom. Han gikk videre, og ute i mørket og snøen hørte han noen synge.

Ganske riktig, gjennom snødrevet kom vår evig optimistiske venn, Bruce. Med armene utstrakt mot himmelen, sang han et nummer fra Broadway-musikalen Oklahoma: “Å, hvilken nydelig morgen! Å, hvilken nydelig dag! Jeg har en strålende følelse, alt vil gå min vei” (Se Richard Rodgers og Oscar Hammerstein II, “Oh, What a Beautiful Mornin” [1943]).

I de mellomliggende årene har denne lyse stemmen i et mørkt uvær blitt for meg et symbol på hva tro og håp dreier seg om. Selv i en stadig mørkere verden, kan vi som siste-dagers-hellige synge med glede, vel vitende om at himmelens krefter er med Guds kirke og folk. Vi kan glede oss i visshet om at en vakker morgen ligger foran oss – begynnelsen av tusenårsrikets dag, da Guds Sønn skal stige opp i øst og igjen regjere på jorden.

Jeg tenker også på to andre vakre morgener i verdens historie. Våren 1820, en vakker, klar morgen i Palmyra, New York, gikk en ung mann ved navn Joseph Smith inn i en lund og knelte i bønn. Svaret på denne bønnen, at Faderen og Sønnen viste seg, innledet evangelieutdelingen i tidenes fylde og gjenopprettelsen av Jesu Kristi Kirke på jorden.

Enda en vakker morgen grydde for nesten 2000 år siden like utenfor Jerusalems murer. Solen skinte utvilsomt uvanlig sterkt den påskemorgenen. En liten gruppe kvinner hadde kommet for å besøke graven i hagen, i håp om å salve sin korsfestede Herres legeme. To engler møtte dem og erklærte: “Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått” (Lukas 24:5–6).

Jeg vitner om Jesu Kristi seier over synd og død. Jeg vitner om vår evige Faders barmhjertige plan og hans evige kjærlighet. Når vi står opp hver morgen, måtte vi se opp mot himmelen i tro og si: “Å, hvilken nydelig morgen.” Dette ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.