Forløsning

Av eldste D. Todd Christofferson

i De tolv apostlers quorum


D. Todd Christofferson
Ettersom vi følger Kristus, søker vi å delta i og fremme hans forløsende arbeid.

I kolonitiden var det stor etterspørsel etter arbeidskraft i Amerika. I det 18. og på begynnelsen av det 19. århundre ble potensielle arbeidsinnvandrere rekruttert i Storbritannia, Tyskland og andre europeiske land, men mange som var villige til å dra, hadde ikke råd til reisen. Det var ikke uvanlig for disse å reise under en lånekontrakt, hvor de lovet å jobbe etter sin ankomst i en viss periode uten lønn, som betaling for reisen. Andre kom med løfte om at familiemedlemmer som allerede var i Amerika, ville betale reisen ved ankomst, men hvis det ikke skjedde, var nykommerne forpliktet til å betale sine egne kostnader ved å arbeide gratis i en periode. Begrepet som ble brukt til å beskrive disse arbeidsinnvandrerne, var “forløsere”. De måtte “forløse” kostnadene for sin reise – på en måte kjøpe sin frihet – ved sitt arbeid.1

Blant de mest betydningsfulle av Jesu Kristi beskrivende titler er Forløser. Som nevnt i min korte redegjørelse for innvandrer-“forløsere”, betyr ordet forløse å betale en forpliktelse eller en gjeld. Forløse kan også bety å redde eller sette fri som ved å betale løsepenger. Hvis noen begår en feil og deretter korrigerer den eller gjør det godt igjen, sier vi at han har forløst seg selv. Hver av disse betydningene antyder ulike sider av den store forløsning som ble utført av Jesus Kristus ved sin forsoning, som ifølge ordboken innbefatter “å befri fra synden og dens straff, som ved et offer gjort for synderen.”2

Frelserens forløsning har to deler. Først soner den for Adams overtredelse og menneskets påfølgende fall ved å overvinne det som kan kalles de direkte virkningene av fallet – fysisk død og åndelig død. Fysisk død er godt forstått. Åndelig død er menneskets adskillelse fra Gud. Med Paulus’ ord: “For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus” (1 Korinterbrev 15:22). Denne forløsning fra fysisk og åndelig død er både universell og uten vilkår.3

Den andre siden av Frelserens forsoning er forløsning fra det som kan kalles de indirekte konsekvensene av fallet – våre egne synder i motsetning til Adams overtredelse. På grunn av fallet blir vi født inn i en jordisk verden hvor synd – det vil si ulydighet mot guddommelig innstiftet lov – er gjennomgripende. Herren snakker for oss alle når han sier:

“Synden [vil] unnfanges i deres hjerter når de vokser opp, og de må smake det bitre så de kan vite å verdsette det gode.

“Og det er gitt dem å kjenne godt fra ondt, derfor har de sin valgfrihet” (Moses 6:55–56).

Fordi vi er ansvarlige, og vi foretar valgene, er forløsning fra våre egne synder betinget – betinget av at vi bekjenner og avstår fra synd og vender om til et gudfryktig liv, eller med andre ord, betinget av omvendelse (se L&p 58:43). “Derfor,” befaler Herren, “lær dine barn at alle mennesker, hvor de enn måtte være, må omvende seg, ellers kan de på ingen måte arve Guds rike, for intet urent kan bo der eller i hans nærhet” (Moses 6:57).

Frelserens lidelse i Getsemane og hans pine på korset forløser oss fra synd ved å oppfylle de krav som rettferdigheten har på oss. Han viser barmhjertighet og benåder dem som omvender seg. Forsoningen betaler også gjelden som rettferdigheten skylder oss, ved å helbrede og kompensere oss for lidelse vi påføres uskyldig. “For se, han lider alle menneskers smerter, ja, hver levende skapnings smerter, både menns, kvinners og barns som tilhører Adams familie” (2 Nephi 9:21; se også Alma 7:11–12).4

Ettersom vi følger Kristus, søker vi å delta i, og fremme hans forløsende arbeid. Den største tjeneste vi kan tilby andre i dette liv, først og fremst de i vår egen familie, er å bringe dem til Kristus ved tro og omvendelse, slik at de kan oppleve hans forløsning – fred og glede nå, og udødelighet og evig liv i den kommende verden. Våre misjonærers arbeid er et storartet uttrykk for Herrens forløsende kjærlighet. Som hans bemyndigede sendebud, tilbyr de uforlignelige velsignelser av tro på Jesus Kristus, omvendelse, dåp og Den hellige ånds gave, som åpner veien til åndelig gjenfødelse og forløsning.

Vi kan også bistå i Herrens forløsning av dem som er på den andre siden av graven. “De trofaste eldster i denne evangelieutdeling når de forlater jordelivet, fortsetter sitt arbeid med å forkynne omvendelsens og forløsningens evangelium gjennom Guds Enbårne Sønns offer blant dem som er i mørke og under syndens trelldom i den store verden hvor de dødes ånder befinner seg” (L&p 138:57). Med fordelen av stedfortredende ritualer som vi tilbyr i Guds templer, kan selv de som døde i fangenskap under synden, bli frigjort.5

Selv om de viktigste aspektene ved forløsning har med omvendelse og tilgivelse å gjøre, er det et svært viktig timelig aspekt også. Jesus sies å ha gått omkring og gjort vel (se Apostlenes gjerninger 10:38), blant annet ved å helbrede syke og uføre, gi mat til de sultne og undervise i en enda bedre vei. “Menneskesønnen [er ikke] kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted” (Matteus 20:28). Slik kan også vi, under Den hellige ånds innflytelse, gå omkring og gjøre vel ifølge Mesterens forløsende mønster.

Den slags forløsende arbeid innebærer å hjelpe mennesker med deres problemer. Det betyr å være en venn for de fattige og svake, lindre lidelse, rette opp i urett, forsvare sannheten, styrke den oppvoksende generasjon, og oppnå trygghet og lykke i hjemmet. Mye av vårt forløsningsarbeid på jorden består i å hjelpe andre å vokse og oppnå sine rettferdige håp og ambisjoner.

Et eksempel fra Victor Hugos roman Les Misérables, om enn oppdiktet, har alltid rørt og inspirert meg. På begynnelsen av historien gir biskop Bienvenu kost og losji til den hjemløse Jean Valjean, som nettopp har blitt løslatt etter 19 år i fengsel for å ha stjålet et brød til sin søsters sultende barn. Herdet og bitter belønner Valjean biskop Bienvenus godhet ved å stjele sølvtøyet hans. Når han senere blir anholdt av mistenksomme gendarmer, påstår Valjean at sølvet var en gave til ham. Når gendarmene bringer ham tilbake til biskopens hus, bekrefter biskop Bienvenu, til Valjeans store overraskelse, hans historie og for effektens skyld sier han: “‘Men! Jeg ga deg også lysestakene, som er i sølv som det andre, og er verdt to hundre franc. Hvorfor tok du ikke dem sammen med tallerkenene?’ …

Biskopen gikk bort til ham og sa med lav stemme:

‘Glem ikke at du har lovet meg å bruke dette sølvet til å bli en hederlig mann.’

Jean Valjean, som ikke kunne huske noe om dette løftet, sto målløs. Biskopen … fortsatte høytidelig:

‘Jean Valjean, min bror – du tilhører ikke lenger det onde, men det gode. Det er din sjel jeg kjøper for deg. Jeg trekker den bort fra mørke tanker og fra fortapelsens ånd, og jeg gir den til Gud!’”

Jean Valjean ble virkelig en ny mann, en ærlig mann og en velgjører for mange. Resten av livet beholdt han de to sølvlysestakene som en påminnelse om at hans sjel hadde blitt forløst for Gud.6

Noen former for timelig forløsning kommer med felles innsats. Det er en av grunnene til at Frelseren opprettet en kirke. Når vi er organisert i quorum og hjelpeorganisasjoner og i staver, menigheter og grener, kan vi ikke bare undervise og oppmuntre hverandre i evangeliet, men vi kan også dra nytte av personer og ressurser til å takle livets kriser. Personer som opptrer alene eller i interessegrupper, kan ikke alltid gi tilstrekkelige midler til å løse større utfordringer. Som Jesu Kristi etterfølgere er vi et fellesskap av hellige som er organisert for å hjelpe med å ivareta våre medhelliges behov og så mange andres som vi kan nå over hele verden.

På grunn av vår humanitærinnsats det siste året, som eldste Dallin H. Oaks nevnte, har 890 000 mennesker i 36 land rent vann, 70 000 mennesker i 57 land rullestoler, 75 000 mennesker i 25 land forbedret syn, og mange mennesker i 52 land har fått bistand etter naturkatastrofer. I samarbeid med andre har Kirken gitt vaksinasjoner til rundt 8 millioner barn og hjulpet syrere i flyktningleirer i Tyrkia, Libanon og Jordan med livets nødvendigheter. Samtidig mottok Kirkens medlemmer i nød over 500 millioner dollar som fasteoffer- og annen velferdshjelp i 2012. Takk for deres giverglede.

Alt dette tar ikke engang med i beregningen de enkelte handlinger av godhet og støtte – gaver av mat, klær, penger, omsorg og tusen andre former for lindring og medfølelse – hvor kan vi delta i Kristus-lignende forløsningsarbeid. Som gutt var jeg vitne til min egen mors handlinger for å forløse en kvinne i nød. For mange år siden da hennes barn var små, gjennomgikk min mor en alvorlig operasjon som nesten tok livet hennes og gjorde henne sengeliggende mye av tiden i nesten et år. I løpet av denne tiden hjalp familien og menigheten mor og familien vår. For ytterligere hjelp anbefalte Hjelpeforeningens president, søster Abraham, at foreldrene mine leide en kvinne i menigheten som desperat trengte arbeid. Når jeg forteller denne historien, vil jeg bruke de fiktive navnene Sara og Annie på denne kvinnen og hennes datter. Dette er min mors beretning:

“Jeg kan se det så tydelig som om det var i går. Der lå jeg i sengen, og søster Abraham tok Sara med til soveromsdøren. Hjertet sank i brystet mitt. Der sto den minst attraktive personen jeg noensinne hadde møtt – så tynn, pjusket, uflidd hår, skråskuldret, og med bøyd hode og blikket i gulvet. Hun gikk i en gammel huskjole, fire størrelser for stor. Hun ville ikke se opp, og snakket så lavt at jeg ikke kunne høre henne. Bak henne gjemte det seg en liten jente på ca tre år. Hva i all verden skulle jeg gjøre med denne skapningen? Da de hadde forlatt rommet, gråt og gråt jeg. Jeg trengte hjelp, ikke flere problemer. Søster Abraham ble hos henne en stund, og de fikk snart orden i huset og tilberedte noen gode måltider. Søster Abraham ba meg prøve det i noen dager, [og sa] at denne jenta hadde det svært vanskelig og trengte hjelp.

Neste morgen da Sara kom, fikk jeg henne endelig til å komme bort til sengen så jeg kunne høre henne. Hun spurte hva jeg ville at hun skulle gjøre. Jeg fortalte henne det og sa: ‘Men det viktigste er guttene mine. Tilbring tid med dem, les for dem – de er viktigere enn huset.’ Hun var en god kokk og holdt huset rent, vasket klærne og var snill med guttene.

Med tiden fikk jeg høre Saras historie. [Fordi hun var tunghørt, gjorde hun det ikke bra på skolen og måtte omsider slutte. Hun giftet seg ung med en utsvevende mann. Annie ble født og ble Saras øyensten. En vinternatt kom hennes mann hjem full, tvang Sara og Annie inn i bilen i bare nattøyet og slapp dem så av i veikanten. De så ham aldri igjen. Barbente og iskalde gikk Sara og Annie flere kilometer til hennes mors hjem.] Moren lot dem få bo hos seg i bytte for å gjøre alt husarbeid og all matlaging og ta seg av sin søster og bror som gikk på videregående skole.

Vi tok Sara med til en ørelege så hun fikk høreapparat… Vi fikk henne til å ta voksenopplæring, og hun fullførte videregående. Hun gikk på kveldsskole og ble senere uteksaminert fra høyskole og underviste i spesialpedagogikk. Hun kjøpte et lite hus. Annie giftet seg i templet og fikk to barn. Sara ble til slutt operert i ørene, og var endelig i stand til å høre godt. Mange år senere pensjonerte hun seg og reiste på misjon… Sara takket oss ofte og sa at hun lærte så mye av meg, spesielt da jeg sa at sønnene mine var viktigere enn huset. Hun sa at det lærte henne å være slik med Annie… Sara er en veldig spesiell kvinne.”

Som Jesu Kristi disipler skulle vi gjøre alt vi kan for å forløse andre fra lidelse og byrder. Likevel vil vår største forløsende tjeneste være å lede dem til Kristus. Uten hans forløsning fra døden og fra synd, har vi bare et evangelium av sosial rettferdighet. Dette kan gi litt hjelp og forsoning i dag, men det har ingen makt til å nedkalle fra himmelen den fullkomne rettferdighet og uendelige barmhjertighet. Den avgjørende forløsning finnes i Jesus Kristus og i ham alene. Jeg anerkjenner ydmykt og takknemlig ham som Forløseren, i Jesu Kristi navn. Amen.

Vis henvisninger

  1.  

    1. Se Merriam-Webster’s Collegiate Dictionary, 10. utg. (1993), “redemptioner.”

  2.  

    2. Webster’s New World College Dictionary, 3. utg. (1988), “redeem.”

  3.  

    3. “Guds Sønn har sonet for den opprinnelige overtredelse, derfor kan ikke foreldrenes synder legges på barnas hoder, for de er rene fra verdens grunnleggelse av” (Moses 6:54). Ved Kristi forløsning overvinner alle graven og oppstår til udødelighet. I tillegg overvinner alle åndelig død ved å bli bragt tilbake til Guds nærhet for å bli dømt. Jesus sa: “Likesom jeg er blitt løftet opp [på korset] av mennesker, slik skulle mennesker løftes opp ved Faderen for å stå for meg for å bli dømt etter sine gjerninger” (3 Nephi 27:14). De som er renset fra synd, forblir hos Gud i det himmelske rike, men de som ikke har omvendt seg og er urene, kan ikke bo hos en hellig Gud, og etter dommen må de dra derfra og dermed lide åndelig død igjen. Dette omtales noen ganger som en annen død eller å lide åndelig død for annen gang. (Se Helaman 14:15–18.)

  4.  

    4. Det er med hensyn til våre egne synder at Skriftene sier at noen ikke får fordelen av forløsningen: “Derfor forblir de ugudelige i en tilstand som om ingen forløsning var utført, unntatt forløsningen fra dødens bånd” (Alma 11:41). “Den som ikke utøver noen tro til omvendelse, blir utsatt for hele den lov som rettferdigheten forlanger. Derfor er den store og evige forløsningsplan bare tilveiebragt for den som har tro til omvendelse” (Alma 34:16). Hvis en mann avviser Frelserens forsoning, må han selv innfri sin gjeld til rettferdigheten. Jesus sa: “For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg. Men hvis de ikke vil omvende seg, må de lide likesom jeg” (Lære og pakter 19:16–17). En uforløst persons lidelse for synd er kjent som helvete. Det innebærer å være underlagt djevelen og er beskrevet i Skriftenes metaforer som å være i lenker eller en innsjø av ild og svovel. Lehi tryglet sine sønner om å velge Kristi forløsning “og ikke velge evig død ifølge kjødets vilje og det onde som er i det, som gir djevelens ånd makt til å ta til fange og føre dere ned til helvete, så han kan herske over dere i sitt eget rike” (2 Nephi 2:29). Likevel, på grunn av Jesu Kristi forsoning, har helvete en ende, og de som må gjennomgå det, blir “forløst fra djevelen [i] den siste oppstandelse” (Lære og pakter 76:85). De relativt få “fortapelsens sønner” er “de eneste som den annen død skal ha [varig] makt over, ja, sannelig, de eneste som ikke skal bli forløst i Herrens beleilige tid etter å ha lidd hans vrede” (Lære og pakter 76:32, 37–38).

  5.  

    5. Profeten Joseph Smith jublet: “La de døde fremføre frydesanger om evig lovprisning til kong Immanuel som før verden ble til fastsatte det som ville gjøre det mulig for oss å fri dem ut av deres fengsel, for fangene skal settes fri” (Lære og pakter 128:22).

  6.  

    6. Se Victor Hugo, Les Misérables (1992), 91–92.