Disse tingene vet jeg

Av president Boyd K. Packer

President for De tolv apostlers quorum


Boyd K. Packer
Av alt det jeg har lest og undervist og lært, er den mest dyrebare og hellige sannhet som jeg har å tilby, mitt spesielle vitnesbyrd om Jesus Kristus.

I 1992, etter å ha vært De tolvs assistent i ni år og medlem av De tolv i 22 år, ble jeg 68 år gammel. Jeg følte meg tilskyndet til å starte det jeg kalte et “Uferdig dikt”. Den første delen av den lyder slik:

Jeg fikk en tanke her en kveld,
en tanke, sterk og klar.
Den kom da jeg var sliten,
men heller enn søvn jeg søkte svar.
Dagen hadde vært hektisk.
Jeg prøvde min fremtid å plotte.
Tanken var denne:
Da jeg var ung, var jeg ikke 68!
Jeg kunne gå uten å halte.
Jeg hadde ingen skuldersmerte.
Jeg kunne lese en setning to ganger,
Og gjengi den direkte tilbake.
Jeg kunne arbeide endeløse timer
og knapt nok ta en pust.
Og ting jeg nå ikke kan,
gjorde jeg da både ofte og flust.
Hvis jeg nå kunne skrudd tiden tilbake,
hvis det var det jeg kunne velge,
byttet jeg aldri alder for ungdom,
jeg ville mistet for meget.
Jeg går gjerne videre
og gir avkall på min ungdom med all sin prakt.
Det jeg mistet om jeg gikk tilbake,
er den forstand jeg nå har smakt.

Ti år senere, bestemte jeg meg for å legge noen flere linjer til dette diktet:

Ti år er svunnet hen, hvem vet hvor.
Smertelindring har jeg sett.
Kunstig hofte, mindre halting,
atter går jeg nokså rett.
En plate holder nakken fast –
en fantastisk operasjon!
Den har redusert min polio,
jeg tilhører nå den hårdnakkede generasjon.
Alderdommens tegn kan ses,
jeg svekkes, men uten skremsel.
Det eneste som øker i styrke,
er min stadig større glemsel.
Du spør: “Husker jeg deg?”
Så klart, du er den samme.
Men bli nå ikke fornærmet
om jeg ikke husker ditt navn.
Jeg har saktens lært noen ting
jeg ikke ønsket å vite,
men alderen har bragt de dyrebare sannheter
som styrker ånden, om aldri så lite.
Av alle velsignelser som har kommet,
det aller beste i mitt liv
er det selskap og den trygghet
jeg får av min kjære viv.
Våre barn har giftet seg godt,
med egne familier nå.
Med barn og barnebarn,
hvor raskt de vokse må.
Jeg har ikke forandret syn det minste
på å gjenvinne ungdommens prakt.
Vi er ment å eldes, for med alder
kommer kunnskap om sannhetens makt.
Du spør: “Hva vil fremtiden bringe?
Hva kan jeg tåle måtte?”
Jeg vil gå videre og ikke klage.
Spør når jeg er 88!

Og i fjor la jeg til disse linjene:

Som du ser, er jeg 88.
Årene fløy så fort.
Jeg gikk, jeg haltet, jeg holdt en stokk,
nå triller jeg til smått og stort.
Jeg tar en lur nå og da,
men prestedømmets kraft består.
Fra alt det fysiske jeg mangler,
har ånden vokst i alle år.
Jeg har reist jorden rundt
på kryss og tvers og rundt omkring.
Og med satellitters hjelp,
holder jeg ennå hjulene i sving.
Jeg kan nå med visshet si
at jeg kjenner og elsker Herren stor.
Jeg kan vitne med de gamle
når jeg forkynner hans hellige ord.
Jeg vet hva han følte i Getsemane.
Min kunnskap vokser enn.
Jeg vet han gjorde alt for oss.
Vi har ingen bedre venn.
Jeg vet han vil komme igjen
i kraft og herlighet.
Jeg vet jeg vil se ham igjen
når mitt liv går inn i evighet.
Jeg vil knele for hans sårede føtter.
Jeg vil føle hans kjærlighet.
Min hviskende, dirrende stemme vil si:
“Min Herre, min Gud, jeg vet.”1

Og jeg vet virkelig!

De bakre vinduene i vårt hjem har utsikt til en liten blomsterhage og skogen som omkranser en liten bekk. En av husets vegger grenser til hagen og er tett dekket med engelsk eføy. De fleste år har denne eføyen vært hekkeplass for husfinker. Redene i slyngplantene er trygge for rever og vaskebjørner og katter som lusker omkring.

En dag var det et voldsomt rabalder i eføyen. Desperate nødskrik hørtes da 8 eller 10 finker fra den omkringliggende skogen kom stormende til. Jeg så snart kilden til rabalderet. En slange hadde sklidd delvis ned fra eføyen og hang foran vinduet akkurat lenge nok til at jeg fikk trukket den ut. Den midtre delen av slangens kropp hadde to buler – klare bevis på at den hadde tatt to fugleunger fra redet. Aldri på de 50 årene vi hadde bodd i vårt hjem, hadde vi sett noe lignende. Det var noe man opplever én gang i livet – eller det trodde iallfall vi.

Noen dager senere var det igjen rabalder, denne gangen i slyngplantene som dekket hundeinnhegningen vår. Vi hørte de samme skrikene av frykt og så den samme samlingen av nabolagets finker. Vi visste hva trusselen var. Et barnebarn klatret opp på innhegningen og trakk ut enda en slange som fremdeles holdt godt fast i mammafuglen den hadde tatt i redet og drept.

Jeg sa til meg selv: “Hva er det som foregår? Blir Edens hage invadert igjen?”

Jeg kom til å tenke på profetenes advarsler. Vi vil ikke alltid være trygge for motstanderens innflytelse, ikke engang i vårt eget hjem. Vi må beskytte våre unger.

Vi lever i en svært farlig verden som truer det som er mest åndelig. Familien, den grunnleggende organisasjon i tid og evighet, er under angrep fra synlige og usynlige krefter. Motstanderen vanker omkring. Hans mål er å forårsake skade. Hvis han kan svekke og ødelegge familien, vil han ha lyktes.

Siste-dagers-hellige forstår familiens overordnede betydning og forsøker å leve slik at motstanderen ikke kan smyge seg inn i vårt hjem. Vi finner trygghet og sikkerhet for oss selv og våre barn ved å overholde de pakter vi har inngått og ved å leve opp til de alminnelige handlinger av lydighet som kreves av Kristi tilhengere.

Jesaja sa: “Rettferdighetens verk skal være fred. Og rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid.”2

Denne fred loves også i åpenbaringene hvor Herren sier: “Hvis dere er beredt, skal dere ikke frykte.”3

Prestedømmets fullkomne kraft er gitt oss for å beskytte hjemmet og dets beboere. Far har myndighet til og ansvar for å undervise sine barn og velsigne og gi dem evangeliets ordinanser og enhver annen prestedømsbeskyttelse som trengs. Han skal vise moren kjærlighet og troskap og heder, slik at barna kan se denne kjærligheten.

Jeg har forstått at tro er en reell kraft og ikke bare et uttrykk for overbevisning. Det er få ting som har større kraft enn en rettskaffen mors trofaste bønner.

Lær dere selv og lær deres familier om Den hellige ånds gave og Jesu Kristi forsoning. Dere vil ikke kunne gjøre noe større evig arbeid enn innenfor veggene av deres eget hjem.

Vi vet at vi er åndebarn av himmelske foreldre, og er her på jorden for å motta vårt dødelige legeme og bli prøvd. Vi som har dødelige legemer, har makt over skapninger som ikke har det.4 Vi står fritt til å velge hva vi vil og til å velge og vrake våre handlinger, men vi kan ikke velge konsekvensene. De kommer som de kommer.

Handlefrihet omtales i Skriftene som “moralsk handlefrihet”, som betyr at vi kan velge mellom godt og ondt. Motstanderen prøver å friste oss til å misbruke vår handlefrihet.

Skriftene lærer oss at “ethvert menneske både i lære og prinsipp som angår fremtiden, kan handle i henhold til den moralske handlefrihet som jeg har gitt det, så ethvert menneske kan være ansvarlig for sine egne synder på dommens dag”.5

Alma sa: “Herren, kan ikke se på synd og på noen som helst måte samtykke i den.”6 For å forstå dette, må vi skille synden fra synderen.

For eksempel, da de førte frem for Frelseren en kvinne som var grepet i hor, åpenbart skyldig, avviste han saken med seks ord: “Gå bort, og synd ikke mer!”7 Slik var hans tjenestegjerning.

Toleranse er en dyd, men som alle dyder kan den overdrives og bli til en last. Vi må passe oss for “toleransefellen”, så vi ikke blir oppslukt av den. Den ettergivenhet som kommer som et resultat av landets svekkede lover, slik at de tolererer legalisert umoral, reduserer ikke de alvorlige åndelige konsekvensene av brudd på Guds kyskhetslov.

Alle er født med Kristi lys, en veiledende innflytelse som gjør at enhver kan vite forskjell på riktig og galt. Hva vi gjør med dette lyset og hvordan vi reagerer på disse tilskyndelsene til å leve rettskaffent, er en del av jordelivets prøve.

“For se, Kristi Ånd er gitt til alle mennesker, så de kan skjelne godt fra ondt. Derfor forteller jeg dere hvordan dere skal dømme, for alt som innbyr til å gjøre godt og tilskynder til å tro på Kristus, kommer ved Kristi kraft og gave. Derfor kan dere ha en fullkommen kunnskap om at det er av Gud.”8

Hver og en av oss må holde oss i stand til å følge inspirasjon og tilskyndelser fra Den hellige ånd. Herren har en måte han øser ren intelligens inn i vårt sinn for å gi oss tilskyndelser, veiledning, undervisning og advarsler. Enhver sønn eller datter av Gud kan vite det de trenger å vite, umiddelbart. Lær å motta og handle etter inspirasjon og åpenbaring.

Av alt det jeg har lest og undervist og lært, er den mest dyrebare og hellige sannhet som jeg har å tilby, mitt spesielle vitnesbyrd om Jesus Kristus. Han lever. Jeg vet at han lever. Jeg er hans vitne. Og om ham kan jeg vitne. Han er vår Frelser, vår Forløser. Det er jeg sikker på. Om dette bærer jeg vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn. Amen.

Vis henvisninger

  1.  

    1. Boyd K. Packer, “Unfinished Composition,” 2012.

  2.  

    2. Jesaja 32:17.

  3.  

    3. Lære og pakter 38:30.

  4.  

    4. Se Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 208.

  5.  

    5. Lære og pakter 101:78.

  6.  

    6. Alma 45:16.

  7.  

    7. Johannes 8:11.

  8.  

    8. Moroni 7:16.