Budskap fra Det første presidentskap
Løftet om at hjerter skal vendes
Min mor, Mildred Bennion Eyring, vokste opp i landbrukssamfunnet Granger i Utah. En av brødrene hennes, Roy, overtok familiebedriften som var knyttet til sauehold. Som ung mann tilbragte han mange uker borte fra hjemmet. Etter hvert ble han mindre interessert i Kirken. Til slutt flyttet han til Idaho, giftet seg og fikk tre barn. Han døde i en alder av 34, da hans hustru var 28 år gammel og barna var små.
Selv om Roys lille familie var i Idaho og min mor hadde flyttet ca 4000 km) til New Jersey, skrev hun ofte brev til dem med uttrykk for kjærlighet og oppmuntring. Min onkels familie omtalte kjærlig min mor som “tante Mid”.
Det gikk mange år, og én dag ringe et av søskenbarna mine meg. Jeg fikk høre at Roys enke var død. Søskenbarnet mitt sa: “Tante Mid ville ønske at du skulle vite det.” Tante Mid hadde for lengst gått bort, men familien følte fortsatt hennes kjærlighet og tok kontakt for å fortelle meg det.
Det slo meg at mor hadde fylt en rolle i sin familie som lignet på den rollen nephittenes profeter hadde hatt i sin familie ved å holde seg nær slektninger som de ønsket å bringe til Jesu Kristi evangelium. Nephi skrev en opptegnelse som han håpet ville overtale sine brødres barn til å vende tilbake til sin patriark Lehis tro. Mosiahs sønner viste den samme kjærlighet da de forkynte evangeliet for Lehis etterkommere.
Herren har gjort det mulig for oss å føle kjærlighet i familier som kan fortsette til evig tid. Unge mennesker i Kirken i dag vender sitt hjerte til sin familie. De søker etter navn på familiemedlemmer som ikke hadde mulighet til å motta frelsens ordinanser i dette livet. De tar med seg navnene til templet. Når de går ned i dåpens vann, kan de føle kjærlighet til Herren og til familiemedlemmer som de utfører stedfortredende ordinanser for.
Jeg kan fortsatt huske kjærligheten i stemmen til søskenbarnet mitt som ringte og sa: “Mor er død, og tante Mid ville ønske at du skulle vite det.”
De av dere som utfører ordinanser for familiemedlemmer, viser kjærlighet, slik Mosiahs sønner og profeten Nephi gjorde. I likhet med dem vil dere føle glede for dem som tar imot deres tilbud. Du kan også forvente å føle den samme store tilfredshet som Ammon, som sa om sin misjonærtjeneste blant fjerne familiemedlemmer:
“La oss derfor juble, ja, la oss juble i Herren, ja, la oss fryde oss, for vår glede er fullkommen. Ja, vi vil prise vår Gud for evig. Se, hvem kan juble for mye i Herren? Ja, hvem kan si for mye om hans store kraft og om hans barmhjertighet og om hans langmodighet mot menneskenes barn? Se, jeg sier til dere, jeg kan på ingen måte gi uttrykk for hva jeg føler” (Alma 26:16).
Jeg bærer vitnesbyrd om at den kjærlighet du føler for dine familiemedlemmer – uansett hvor de er – er en oppfyllelse av løftet om at Elijah skulle komme. Han kom. Barns hjerter vender seg til deres fedre, og fedres hjerter vender seg til deres barn (se Malaki 4:5-6; Joseph Smith – Historie 1:38-39). Når du føler trang til å finne navnene på dine forfedre og ta disse navnene med til templet, opplever du oppfyllelsen av denne profetien.
Det er en velsignelse å leve når løftet om at hjerter skal vendes, blir oppfylt. Mildred Bennion Eyring følte denne trangen i sitt hjerte. Hun elsket sin brors familie, og hun viste omsorg for dem. De følte sitt hjerte vende seg i kjærlighet til tante Mid fordi de visste at hun elsket dem.