Følg profetene

Jeg tjenestegjorde i Sjøforsvaret på slutten av 2. verdenskrig. Jeg var matros, den laveste rangen i Sjøforsvaret. Så kvalifiserte jeg meg til å bli utskrevet ledende menig og deretter kvartermester.

2. verdenskrig tok slutt, og jeg ble senere dimittert. Men jeg besluttet at hvis jeg noen gang skulle tilbake i Forsvaret, så skulle det være som offiser. Jeg tenkte: “Ingen flere messekjøkken for meg, ikke mer skrubbing av dekk, hvis jeg kan unngå det.”

Etter at jeg ble dimittert, sluttet jeg meg til Sjøforsvarets reservestyrke. Jeg var på øvelse hver mandag kveld. Jeg studerte iherdig for å oppfylle de faglige kravene. Jeg tok alle tenkelige prøver – psykiske, fysiske og følelsesmessige. Endelig kom den gode nyheten: “Du har blitt beskikket til fenrik i Sjøforsvarets reservestyrke.”

Jeg viste det gledesstrålende til min hustru Frances og sa: “Jeg klarte det! Jeg klarte det!” Hun klemte meg og sa: “Du har arbeidet hardt nok til å oppnå det.”

Men så skjedde det noe. Jeg ble kalt som rådgiver i biskopsrådet. Biskopsrådet hadde møte samme kveld som jeg hadde øvelse. Jeg visste at det var en fryktelig konflikt. Jeg visste at jeg ikke hadde tid til både å fortsette i reservestyrken og utføre mine plikter i biskopsrådet. Hva skulle jeg gjøre? En avgjørelse måtte tas.

Jeg ba om det. Så gikk jeg til ham som var min stavspresident da jeg var gutt, eldste Harold B. Lee (1899-1973), den gang i De tolv apostlers quorum. Jeg satte meg ned overfor ham. Jeg fortalte ham hvor høyt jeg verdsatte den beskikkelsen. Jeg viste ham faktisk beskikkelsesbrevet som jeg hadde mottatt.

Bilde

illustration of Thomas Monson with President Harold B. Lee

Illustrasjon: Paul Mann

Etter å ha grunnet på saken en stund sa han: “Du bør gjøre følgende, bror Monson. Skriv et brev til Sjøforsvarsstaben og fortell dem at du på grunn av ditt kall som medlem av biskopsrådet, ikke kan ta imot beskikkelsen i Sjøforsvarets reservestyrke.”

Jeg ble skuffet. Han tilføyde: “Skriv så til øverstkommanderende for Tolvte sjøforsvarsdistrikt i San Francisco og si at du ønsker å bli dimittert fra reservestyrken.”

Jeg sa: “Eldste Lee, du forstår ikke Forsvaret. Selvsagt vil de ikke gi meg beskikkelsen om jeg ikke tar imot den, men Tolvte sjøforsvarsdistrikt kommer ikke til å gi slipp på meg. Med krig i Korea i emning vil en underoffiser utvilsomt bli innkalt. Hvis jeg blir innkalt, vil jeg heller bli det som beskikket offiser, men det skjer ikke hvis jeg ikke tar imot denne beskikkelsen. Er du sikker på at dette er det rådet du vil gi meg?”

Eldste Lee la hånden på skulderen min og sa på faderlig vis: “Bror Monson, du må ha mer tro. Forsvaret er ikke noe for deg.”

Jeg dro hjem. Jeg la et tårevått beskikkelsesbrev tilbake i konvolutten sammen med følgebrevet, og takket nei til den. Deretter skrev jeg et brev til Tolvte sjøforsvarsdistrikt og ba om å bli dimittert fra reservestyrken.

Min dimittering fra reservestyrken var med i den siste gruppen som ble behandlet før Korea-krigen brøt ut. Min avdeling ble mobilisert. Seks uker etter at jeg hadde ble kalt som rådgiver i biskopsrådet, ble jeg kalt som biskop.

Jeg ville ikke hatt den stillingen i Kirken som jeg har i dag, om jeg ikke hadde fulgt rådet fra en profet, om jeg ikke hadde bedt angående denne avgjørelsen, om jeg ikke hadde lært å forstå en viktig sannhet: Guds visdom fremstår ofte som tåpelig for mennesker.¹ Men den viktigste enkeltlærdommen vi kan få i jordelivet er at når Gud taler og hans barn adlyder, vil de alltid ha rett.

Det har blitt sagt at historien dreier om små hengsler, og det samme gjør vårt liv. Beslutninger avgjør fremtiden. Vi står imidlertid ikke uten hjelp når vi skal ta avgjørelser.

Hvis du ønsker å se himmelens lys, hvis du ønsker å føle inspirasjon fra den allmektige Gud, hvis du ønsker å ha følelsen i ditt bryst av at din himmelske Fader veileder deg, så følg Guds profeter. Når du følger profetene, vil du være i trygt farvann.