Vil du dra?
Av eldste David F. Evans
i De sytti
Vil du reise på misjon hvis Herren ber deg om det?
Illustrasjon: Ben Simonsen
Mine år på videregående skole og mitt første år på universitetet fant sted under Vietnam-krigen. Da jeg begynte på universitetet, hadde Kirken inngått en avtale med USAs myndigheter om hvor mange misjonærer som kunne virke. Avtalen var at hver menighet kun kunne sende ut to misjonærer per år, og at resten av de unge mennene ikke skulle kalles, men kanskje ville bli innkalt til militærtjeneste. Til tross for at jeg hele mitt liv hadde ønsket å reise på misjon, virket det veldig lite sannsynlig at jeg ville få dra.
Jeg begynte ved University of Utah høsten 1969. Innen utgangen av januar 1970 hadde jeg møtt og begynt å gå ut med min fremtidige hustru, og i løpet av den våren hadde vi forelsket oss.
Biskopen ringte
Da jeg kom hjem en varm ettermiddag i juli, sa mor: “David, biskopen har ringt. Han vil treffe deg.”
Jeg svarte: “Jeg er opptatt.”
Mor så på meg og sa: “Hvis du er for opptatt til å møte biskopen, kan du ringe ham og fortelle ham det selv.”
Jeg visste at jeg ikke hadde det så travelt, så jeg dro for å møte biskopen på kontoret hans. Han satt ved skrivebordet sitt, som var uvanlig ryddig. Jeg skjønte straks at dette intervjuet slett ikke var det jeg trodde det skulle være.
“David,” sa han, “det er en annen menighet som ikke kan bruke en av sine misjonærplasser. Vi har fått anledning til å sende én misjonær til. Som biskopsråd følte vi oss tilskyndet til å spørre vår himmelske Fader om det var noen som burde dra med en gang. Det jeg kan fortelle deg, er dette: Det er nå Herren ønsker at du skal utføre din misjon.”
Jeg ble lamslått av det han sa. Jeg hadde trodd at på grunn av krigen og kvoten ville jeg aldri kunne få reise på misjon. Jeg ba om å få litt tid til å tenke over det. Han spurte hvor lang tid jeg trengte, og jeg sa at jeg ønsket en uke.
Så avsluttet vi intervjuet, og jeg gikk ut til bilen – fremdeles lamslått. Jeg begynte å kjøre rundt i Salt Lake City og lot ettermiddagens hendelser synke inn.
Beslutningen om å tjene
Etter noen minutter kjørte jeg tilbake til kirken, parkerte bilen og gikk tilbake til biskopens kontor. Han satt fortsatt der uten noe som helst på skrivebordet.
Jeg så på ham og spurte: “Biskop, hva gjør du?”
Han svarte vennlig: “Jeg venter på deg.”
Så sa jeg: “Biskop, hvis Herren ønsker at jeg skal reise på misjon nå, vil jeg selvfølgelig reise.”
Da jeg kom hjem, var mor på kjøkkenet. Jeg var redd for at hvis jeg fortalte henne alt jeg følte, ville jeg begynne å gråte. Så i stedet sa jeg: “Mamma, jeg kan ikke snakke om det akkurat nå, men du skal vite at jeg skal reise på misjon, og at jeg skal reise snart.”
Senere den ettermiddagen snakket jeg med far om beslutningen min. Han ga meg de beste og mest oppmuntrende rådene jeg kunne få. Så fant jeg kjæresten min (som nå er min hustru) og fortalte henne om min beslutning. Vi gikk og snakket sammen og gråt, og snakket litt til. Men det var ingen nøling for noen av oss. Hvis jeg kunne dra, burde jeg dra, og jeg ville dra.
Jeg mottok mitt kall om å tjene i Japan i august, og 10. oktober 1970 reiste jeg på misjon.
Vil du dra når Herren kaller?
I Alma kapittel 24gir de nylig omvendte anti-nephi-lehittene et løfte om aldri å utgyte blod igjen. Når deres fiender kommer for å angripe dem, vil de heller dø enn å bryte dette løftet. I kapittel 27 foreslår så Ammon for kongen at de skal forlate sine landområder og slutte seg til nephittene, men kongen avslår dette fordi han tror at nephittene ikke vil ta imot dem (se Alma 27:3‒6). Og Ammon spør kongen: “Jeg vil gå og spørre Herren, og hvis han sier til oss at vi skal dra … vil dere da dra?” (Alma 27:7). Anti-nephi-lehittenes konge svarer: “Spør Herren, og hvis han sier til oss at vi skal dra, vil vi dra, ellers vil vi omkomme i landet” (Alma 27:10). Ammon spør, og Herren befaler dem å dra. Uten å nøle drar anti-nephi-lehittene.
Gjennom hele ditt liv vil Herren be deg om å “dra”. Vil du dra når han ber deg om det? Vil du gjøre det når han ber deg om å gjøre det? Jeg vet av egen erfaring at mye av den åndelige veksten og velsignelsene vi opplever i vårt liv, til syvende og sist henger sammen med vår beslutning om å reagere positivt når Herren kaller. President Russell M. Nelson har sagt: “Hver dag er en dag med avgjørelser, og våre avgjørelser bestemmer vår fremtid” (“Avgjørelser for evigheten”, Liahona, nov. 2013, 108).
I løpet av min misjon i Japan fikk jeg anledning til å forkynne evangeliet for mennesker jeg lærte å elske. I 1998, 26 år etter at jeg kom hjem fra misjon, ble jeg kalt som misjonspresident i Japan. Jeg var i et annet område denne gangen, men jeg var tilbake hos folket jeg elsket og som har elsket meg. Hele familien fikk anledning til å ta del i denne bemerkelsesverdige erfaringen med å bygge opp Herrens kirke i Japan.
Noen år etter at min hustru og jeg kom hjem fra misjon, ba president Gordon B. Hinckley (1910‒2008) om et møte med oss. Under dette møtet kalte han meg til å virke som generalautoritet. Han reflekterte over mine erfaringer som ung misjonær og misjonspresident, og fortalte oss at selv om det var mange som var kvalifisert til å være generalautoritet, ville Herren bruke meg på grunn av mine tidligere erfaringer og beslutninger.
Siden president Thomas S. Monson bekjentgjorde endringen i misjonæralderen, har unge mennesker blitt bedt om å søke råd hos sine foreldre, søke råd hos sin biskop og søke råd hos Herren i bønn. Når du vet at tiden er inne til å dra, bør du dra. Hvis du er tålmodig og utøver tro, vet jeg at Herren vil gjøre sin vilje kjent for deg.
Jeg vitner om at hvis du er lydig mot Herrens vilje, vil du bli overmåte rikt velsignet.