Jesu Kristi forsoning

Som etterkommere av Adam og Eva arver alle mennesker virkningene av fallet. Vi gjennomgår alle åndelig død, det å bli adskilt fra Guds nærhet, og vi er alle underlagt den timelige død, som er det fysiske legemes død (se Alma 42:6-9; L&p 29:41-42).

I vår falne tilstand er vi gjenstand for motgang og fristelser. Når vi gir etter for fristelse, distanserer vi oss fra Gud og oppnår ikke hans ære (se Romerne 3:23).

Evig rettferdighet krever at virkningene av fallet består og at vi blir straffet for våre egne misgjerninger. Uten forsoningen ville den åndelige og den timelige død plassere en uoverkommelig barriere mellom oss og Gud. Fordi vi ikke kan frelse oss selv fra fallet eller fra våre egne synder, ville vi for evig ha vært adskilt fra vår himmelske Fader, for «intet urent kan bo … i hans nærhet» (Moses 6:57).

Vår eneste mulighet til frelse er at en annen redder oss. Vi trenger en som kan oppfylle rettferdighetens krav – stå i vårt sted og påta seg byrden av fallet og betale prisen for våre synder. Jesus Kristus har alltid vært den eneste som har vært i stand til å gjøre et slikt offer.

Fra før verdens grunnvoll ble lagt, har Frelseren vært vårt eneste håp om «fred i denne verden og evig liv i den kommende verden» (L&p 59:23).

Bare han hadde makt til å legge ned sitt liv og ta det igjen. Av sin jordiske mor, Maria, arvet han evnen til å dø. Av sin udødelige Fader arvet han makten til å overvinne død. Han erklærte: «Likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv» (Johannes 5:26).

Bare han kunne forløse oss fra våre synder. Gud Faderen ga ham denne makten (se Helaman 5:11). Frelseren var i stand til å motta denne makten og gjennomføre forsoningen fordi han holdt seg fri fra synd. «Han ble utsatt for fristelser, men ga ikke akt på dem» (L&p 20:22). Siden han levde et fullkomment, syndfritt liv, var han løst fra rettferdighetens krav. Fordi han hadde forløsningens kraft og fordi han ikke hadde noen gjeld til rettferdigheten, kunne han betale gjelden for dem som omvender seg. Han kan si:

«Fader, se, hans lidelser og død, han som ikke syndet og i hvem du hadde velbehag, se, din Sønns blod som ble utgytt, blodet til ham du ga, så du selv kunne bli forherliget.

Derfor, Fader, spar disse mine brødre som tror på mitt navn, så de kan komme til meg og få evig liv» (L&p 45:4-5).

«Det … skal [ikke] gis noe annet navn, heller ingen annen vei eller noe annet middel hvorved frelse kan komme til menneskenes barn, enn i og gjennom Den Allmektige Herre Kristi navn» (Mosiah 3:17).

Jesu sonoffer fant sted i Getsemane og på korset på Golgata. I Getsemane underkastet han seg Faderens vilje og begynte å påta seg alle menneskers synder. Han har åpenbart noe av det han opplevde da han betalte prisen for våre synder:

«For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg.

Men hvis de ikke vil omvende seg, må de lide likesom jeg.

Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk, og vike tilbake –

men ære være Faderen, jeg drakk og fullendte mine forberedelser for menneskenes barn» (L&p 19:16-19; se også Lukas 22:44; Mosiah 3:7).

Frelseren fortsatte å lide for våre synder da han lot seg bli korsfestet – «løftet opp på korset og drept for verdens synder» (1. Nephi 11:33).

På korset ga han selv sitt liv. Hans legeme ble så lagt i en grav til han oppsto og ble «førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1. Korinterbrev 15:20). Gjennom sin død og oppstandelse overvant han den fysiske død for oss alle. Han sa senere:

«Jeg kom til verden for å gjøre min Faders vilje fordi min Fader sendte meg.

Og min Fader sendte meg så jeg kunne bli løftet opp på korset, og etter at jeg hadde blitt løftet opp på korset, så jeg kunne trekke alle mennesker til meg slik at likesom jeg er blitt løftet opp av mennesker, slik skulle mennesker løftes opp ved Faderen for å stå for meg for å bli dømt etter sine gjerninger, enten de er gode eller de er onde –

og av denne grunn har jeg blitt løftet opp. Derfor vil jeg ifølge Faderens makt trekke alle mennesker til meg, så de kan bli dømt ifølge sine gjerninger.

Og det skal skje at hver den som omvender seg og blir døpt i mitt navn, skal mettes. Og hvis han holder ut til enden, vil jeg holde ham uskyldig for min Fader på den dag da jeg skal stå og dømme verden» (3. Nephi 27:13-16).

Gjennom forsoningen forløser Jesus Kristus alle mennesker fra virkningene av fallet. Alle mennesker som noensinne har levd på jorden og som noensinne vil leve på jorden, vil oppstå og få komme tilbake til Guds nærhet for å bli dømt (se 2. Nephi 2:5-10; Helaman 14:15-17). Gjennom Frelserens barmhjertighetsgave og forløsende nåde vil vi alle motta udødelighetens gave og leve evig i herliggjorte, oppstandne legemer.

Selv om vi betingelsesløst forløses fra de universelle virkningene av fallet, står vi selv ansvarlige for våre egne synder. Men vi kan få tilgivelse og bli renset fra syndens pletter om vi «[anvender] Kristi sonende blod» (Mosiah 4:2). Vi må utøve tro på Jesus Kristus, omvende oss, bli døpt til syndenes forlatelse og motta Den hellige ånds gave. Alma sa:

«Dere må omvende dere og bli født på ny, for Ånden sier at hvis dere ikke blir født på ny, kan dere ikke arve himmelens rike. Kom derfor og bli døpt til omvendelse, så deres synder kan bli vasket bort og dere kan ha tro på Guds Lam, som tar bort verdens synder, han som er mektig til å frelse og rense fra all urettferdighet» (Alma 7:14).

Frelseren har erklært at evig liv er «den største av alle Guds gaver» (L&p 14:7). Å oppnå evig liv er å bli gjort verdig til å dvele i Guds nærhet og arve en plass i den høyeste grad av Det celestiale rike. Denne gaven er bare tilgjengelig gjennom Jesu Kristi forsoning. Mormon sa: «Hva er det dere skal håpe på? Se, jeg sier til dere at dere skal ha håp, gjennom Kristi forsoning og i hans oppstandelses kraft, om å bli oppreist til evig liv, og dette på grunn av deres tro på ham i henhold til løftet» (Moroni 7:41).

For å motta denne gaven må vi oppfylle visse betingelser. Vi må utøve tro på Jesus Kristus, omvende oss fra våre synder og trofast holde ut til enden. Vi må motta de frelsende ordinanser: dåp, Den hellige ånds gave, bli ordinert til Det melkisedekske prestedømme (for menn), motta tempelbegavelsen og inngå tempelekteskap. Ved å motta disse ordinansene og holde de tilhørende pakter kommer vi til Kristus og mottar til slutt det evige livs gave (se Trosartiklene 1:3).

I sin uendelige rettferdighet og barmhjertighet gir også Herren evig liv til «alle som er døde uten kunnskap om dette evangelium og som ville ha godtatt det hvis de hadde fått anledning til å bli på jorden» og til «alle barn som dør før de når ansvarsalderen» (L&p 137:7, 10).

Frelseren innbyr oss alle til å motta evig liv: «Han innbyr alle mennesker, for barmhjertighetens armer er rakt ut mot dem, og han sier: Omvend dere, og jeg vil ta imot dere. Ja, han sier: Kom til meg, og dere skal spise av frukten fra livets tre, ja, dere skal fritt spise og drikke av livets brød og vann» (Alma 5:33-34).

Velsignelsene av Frelserens forsoning strekker seg gjennom all evighet, men de kommer også i dette liv. Når du kommer til Kristus, vil du kjenne gleden ved å være ren for Herren. Du vil bli i stand til å gjenta Almas ord, som etter mye synd og opprør gjennomgikk den smertefulle, men legende omvendelsesprosessen. Etter å ha fått tilgivelse, vitnet han:

«[Jeg kunne] ikke lenger huske mine smerter, ja, jeg ble ikke lenger opprevet ved tanken på mine synder.

Hvilken glede og hvilket strålende lys jeg så! Ja, min sjel ble fylt med glede, like stor som min smerte hadde vært.

… Intet kunne være så intenst og så bittert som mine smerter … På den annen side kan ikke noe være så intenst og sødmefylt som min glede var» (Alma 36:19-21).

I tillegg til å tilby forløsning fra syndens smerte, tilbyr Frelseren fred når du gjennomgår prøvelser. Som en del av sin forsoning påtok Jesus seg alle menneskers smerter, sykdommer og skrøpeligheter (se Alma 7:11-12). Han forstår din lidelse fordi han har opplevd den. Med denne fullkomne forståelsen vet han hvordan han kan hjelpe deg. Du kan kaste «all [din] bekymring på ham, for han har omsorg for [deg]» (1. Peter 5:7).

Gjennom din tro og rettferdighet og gjennom hans sonoffer kan dette livets urettferdigheter, forurettelser og smerter bli fullstendig kompensert for og rettet opp. Velsignelser som har uteblitt i dette liv, vil bli gitt i evigheten. Og selv om han kanskje ikke letter all din lidelse nå, vil han velsigne deg med trøst, forståelse og styrke til å «bære [dine] byrder med letthet» (Mosiah 24:15).

«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære,» sa Frelseren, «og jeg vil gi dere hvile» (Matteus 11:28). Ved en annen anledning lovet han igjen sin fred og sa: «I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden» (Johannes 16:33). Dette er forsoningens løfter, i dette liv og i all evighet.

Ytterligere henvisninger: Jesaja 49:13-16; 53; Matteus 26-28; Markus 14-16; Lukas 22-24; Johannes 10:14-15; 11:25-26; 14:6; 15:13; 19-20; 1. Korinterbrev 15:20-22; Hebreerne 4:14-16; 1. Johannes 1:7; 1. Nephi 10:6; 2. Nephi 2:1-10; 9; 25:23-26; Jakob 4:12; Mosiah 3:1-19; Alma 22:14; 34:5-18; 42; Helaman 5:9-12; 14:13-19; 3. Nephi 9:14-22; 27:13-22; Mormon 9:10-14; Ether 12:27, 41; Moroni 8:5-26; 10:32-33; L&p 18:10-12; 19:15-24; 20:17-34; 45:3-5; 76:40-43; Moses 1:39.

Se også Barmhjertighet; Død, fysisk; Død, åndelig; Dåp; Evangeliet; Evig liv; Frelse; Frelsesplanen; Gud Faderen; Herlighetsriker; Omvendelse; Oppstandelse; Ordinanser; Tilgivelse; Tro; Rettferdighet.