Læren om tilhørighet

Jeg skal tale om det jeg kaller læren om tilhørighet i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Denne læren har tre deler: (1) den rolle tilhørighet har i innsamlingen av Herrens paktsfolk, (2) betydningen av tjeneste og offer i tilhørighet, og (3) Jesu Kristi sentrale rolle i tilhørighet.

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige besto i begynnelsen i stor grad av hvite nord-amerikanske og nord-europeiske hellige med en liten håndfull innfødte amerikanere, afroamerikanere og øyboere i Stillehavet. Nå, åtte år unna 200-årsjubileet for dens grunnleggelse, har Kirken i stor grad økt i antall og mangfold i Nord-Amerika, og enda mer i resten av verden.

Etter hvert som den lenge profeterte innsamlingen i de siste dager av Herrens paktsfolk får momentum, vil Kirken i sannhet bestå av medlemmer fra alle nasjoner, slekter, tungemål og folk.¹ Dette er ikke et kalkulert eller tvunget mangfold, men et naturlig forekommende fenomen som vi forventer, idet vi erkjenner at evangeliets garn samler inn fra alle nasjoner og alle folk.

Hvor velsignet vi er som opplever dagen da Sion etableres samtidig på ethvert kontinent og i vårt eget nabolag. Som profeten Joseph Smith sa, har Guds folk i enhver tidsalder sett frem til denne dag med frydefull forventning, og “vi er det begunstigede folk som Gud har utvalgt til å frembringe de siste dagers herlighet.”²

Når vi har fått dette privilegiet, kan vi ikke tillate at det finnes noen rasisme, fordommer eller annen splid i Kristi kirke i de siste dager. Herren befaler oss: “Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine.”³ Vi skulle være flittige til å luke fordommer og diskriminering ut av Kirken, ut av vårt hjem og mest av alt ut av vårt hjerte. Etter hvert som medlemsmassen i Kirken stadig blir mer mangfoldig, må vår velkomst bli stadig mer spontan og varm. Vi trenger hverandre.⁴

I sitt første brev til korinterne erklærer Paulus at alle som blir døpt inn i Kirken, er ett i Kristi legeme:

“For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus.

“For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått én Ånd å drikke …

for at det ikke skal være splittelse i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre.

Om ett lem lider, da lider alle lemmene med. Og om ett lem blir hedret, da gleder alle lemmene seg med.”⁵

En følelse av tilhørighet er viktig for vårt fysiske, psykiske og åndelige velvære. Likevel er det fullt mulig at den enkelte av oss til tider kan føle at vi ikke passer inn. I nedslående øyeblikk kan vi føle at vi aldri vil måle oss med Herrens høye normer eller andres forventninger.⁶ Vi kan uforvarende legge forventninger på andre – eller til og med på oss selv – som ikke er Herrens forventninger. Vi kan kommunisere på udefinerbare måter at en sjels verdi er basert på visse prestasjoner eller kall, men dette er ikke målet på vår stilling i Herrens øyne. “Herren ser på hjertet.”⁷ Han bryr seg om våre ønsker og lengsler og hva vi blir.⁸

Søster Jodi King skrev om sin egen erfaring fra tidligere år:

“Jeg følte aldri at jeg ikke passet inn i kirken før min mann, Cameron, og jeg begynte å streve med ufruktbarhet. Barna og familiene som jeg vanligvis hadde gledet meg over å se i kirken, begynte nå å gi meg sorg og smerte.

Jeg følte meg ubrukelig uten et barn i armene eller en stellveske i hånden …

Vår første søndag i en ny menighet, var den vanskeligste. Fordi vi ikke hadde barn, ble vi spurt om vi var nygifte, og når vi hadde tenkt å få barn. Jeg hadde blitt ganske flink til å besvare disse spørsmålene uten å la dem gå inn på meg – jeg visste at det ikke var meningen at de skulle være sårende.

Men akkurat denne søndagen var det spesielt vanskelig å besvare disse spørsmålene. Vi hadde nettopp funnet ut, etter å ha vært håpefulle, at vi – nok en gang – ikke var gravid.

Jeg gikk inn på nadverdsmøtet og følte meg nedstemt, og det var vanskelig for meg å besvare de typiske ‘bli kjent’-spørsmålene …

Men det var Søndagsskolen som virkelig knuste hjertet mitt. Leksjonen – som skulle handle om mødres guddommelige rolle – endret snart karakter og ble til en anledning til å lufte frustrasjoner. Jeg ble skuffet, og tårene rant stille nedover kinnene mine da jeg hørte kvinner klage over en velsignelse jeg ville gitt alt for.

Jeg løp ut av kirken. Til å begynne med ville jeg ikke tilbake. Jeg ville ikke oppleve den følelsen av isolasjon igjen. Men den kvelden, etter å ha snakket med min mann, visste vi at vi ville fortsette å gå i kirken, ikke bare fordi Herren har bedt oss om det, men også fordi vi begge visste at gleden som kommer ved å fornye pakter og føle Ånden i kirken, overgår sorgen jeg følte den dagen …

I Kirken er det enker, skilte og enslige medlemmer, de som har familiemedlemmer som har falt fra evangeliet, personer med kroniske sykdommer eller økonomiske vanskeligheter, medlemmer som opplever tiltrekning til samme kjønn, medlemmer som arbeider for å overvinne avhengighet eller tvil, nye konvertitter, nyinnflyttede, foreldre med barn som alle har flyttet hjemmefra, og listen fortsetter …

Frelseren oppfordrer oss til å komme til ham – uavhengig av våre omstendigheter. Vi kommer til kirken for å fornye våre pakter, for å styrke vår tro, for å finne fred og for å gjøre det han gjorde fullkomment i sitt liv – hjelpe andre som føler at de ikke passer inn.”⁹

Paulus forklarte at Kirken og dens embedsmenn er gitt av Gud “for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme,

inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.”¹⁰

Det er en trist ironi når noen føler at han eller hun ikke oppfyller idealet på alle områder av livet, og konkluderer med at han eller hun ikke hører hjemme i den organisasjonen Gud har tilrettelagt for å hjelpe oss å utvikle oss mot dette idealet.

La oss overlate dommen i Herrens hender, og dem han har utpekt, og være tilfreds med å vise kjærlighet og behandle hverandre så godt vi kan. La oss be ham vise oss veien, dag for dag, for å “før[e] hit inn de fattige og vanføre og blinde og lamme”¹¹ – det vil si alle – til Herrens store fest.

En annen del av læren om tilhørighet har å gjøre med våre egne bidrag. Selv om vi sjelden tenker på det, kommer mye av vår tilhørighet av vår tjeneste og de ofre vi gjør for andre og for Herren. Overdrevent fokus på våre personlige behov eller vår egen komfort kan forringe denne følelsen av tilhørighet.

Vi streber etter å følge Frelserens lære:

“Den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener …

For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted.”¹²

Tilhørighet kommer ikke mens vi venter på den, men når vi rekker ut en hånd for å hjelpe hverandre.

I dag er det å vie seg til en sak eller ofre noe for andre dessverre blitt motkulturelt. I en artikkel i Deseret Magazine i fjor, fortalte forfatteren Rod Dreher om en samtale med en ung mor i Budapest:

“Jeg står her på en trikk i Budapest sammen med en … venn i begynnelsen av 30-årene – la oss kalle henne Kristina – og vi skal av gårde for å intervjue en eldre kristen kvinne som, sammen med sin avdøde ektemann, sto overfor forfølgelse fra kommuniststaten. Mens vi beveger oss gjennom byens gater, snakker Kristina om hvor vanskelig det er å være ærlig med venner på hennes alder om vanskelighetene hun møter som hustru og mor til små barn.

Kristinas vanskeligheter er helt vanlige for en ung kvinne som lærer å være mor og hustru – men den rådende holdningen blant hennes generasjon er at livets vanskeligheter er en trussel mot ens velbefinnende og skulle unngås. Krangler hun og mannen hennes til tider? Da burde hun gå fra ham, sier de. Irriterer barna henne? Da burde hun sende dem i barnehagen.

Kristina er bekymret for at vennene hennes ikke forstår at prøvelser, og til og med lidelse, er en normal del av livet – og kanskje til og med en del av et godt liv, hvis denne lidelsen lærer oss hvordan vi kan være tålmodige, vennlige og kjærlige …

Religionssosiologen Christian Smith ved University of Notre Dame, fant i sitt studium av voksne i alderen 18 til 23 år, at de fleste av dem tror at samfunnet ikke er noe mer enn ‘en samling selvstendige personer som er ute for å nyte livet.’”¹³

I denne filosofien er alt man synes er vanskelig “en form for undertrykkelse”.¹⁴

Til sammenligning fikk våre pionerforfedre en dyp følelse av tilhørighet, enhet og håp i Kristus ved ofrene de gjorde for å reise på misjon, bygge templer, forlate komfortable hjem under forfølgelse og tvang og begynne på nytt, og på mange andre måter innvie seg selv og sine midler til Sions sak. De var villige til å ofre sitt liv om nødvendig. Og vi er alle begunstiget av deres utholdenhet. Det samme gjelder for mange i vår tid som kan miste familie og venner, miste arbeidsmuligheter eller på annen måte lide diskriminering eller intoleranse som følge av å bli døpt. Deres belønning er imidlertid en mektig følelse av tilhørighet blant paktens folk. Ethvert offer vi gjør i Herrens sak, bidrar til å bekrefte vår plass hos ham som ga sitt liv som løsepenge for mange.

Det siste og viktigste elementet av læren om tilhørighet er Jesu Kristi sentrale rolle. Vi slutter oss ikke til Kirken for å føle fellesskap alene, selv om det er viktig. Vi slutter oss til for å få forløsning gjennom Jesu Kristi kjærlighet og nåde. Vi slutter oss til for å sikre oss frelsens og opphøyelsens ordinanser for oss selv og dem vi er glad i på begge sider av sløret. Vi slutter oss til for å delta i et stort prosjekt for å opprette Sion som forberedelse til Herrens gjenkomst.

Kirken er forvalter av de frelsende og opphøyelsens pakter som Gud tilbyr oss gjennom det hellige prestedømmes ordinanser.¹⁵ Det er ved å holde disse paktene at vi får den høyeste og dypeste følelse av tilhørighet. President Russell M. Nelson skrev nylig:

“Når dere og jeg har inngått en pakt med Gud, blir vårt forhold til ham mye nærmere enn før vår pakt. Nå er vi bundet sammen. På grunn av vår pakt med Gud vil han aldri bli trett i sin innsats for å hjelpe oss, og vi vil aldri bruke opp hans barmhjertige tålmodighet med oss. Hver og en av oss har en spesiell plass i Guds hjerte …

Jesus Kristus er garantisten for disse paktene (se Hebreerne 7:22; 8:6).”¹⁶

Hvis vi vil huske dette, vil Herrens store håp for oss inspirere oss, ikke ta motet fra oss.

Vi kan føle glede når vi søker, individuelt og felles, “aldersmålet for Kristi fylde”.¹⁷ Til tross for skuffelser og tilbakeslag underveis, er dette en storslagen søken. Vi løfter og oppmuntrer hverandre til å følge den oppadgående sti, vel vitende om at uansett trengsel og uansett forsinkelser i lovede velsignelser, kan vi være “frimodige … [for Kristus] har overvunnet verden,”¹⁸ og vi er med ham. Å være ett med Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er uten tvil den største tilhørighet.¹⁹

Dermed kommer læren om tilhørighet ned til dette – og hver og en av oss kan bekrefte det: Jesus Kristus døde for meg. Han syntes jeg var verdig hans blod. Han elsker meg og kan utgjøre hele forskjellen i mitt liv. Når jeg omvender meg, vil Hans nåde forvandle meg. Jeg er ett med ham i evangeliets pakt. Jeg hører til i hans Kirke og rike. Og jeg hører til i hans sak for å bringe forløsning til alle Guds barn.

Jeg bærer vitnesbyrd om at du hører til, i Jesu Kristi navn. Amen.