De tolv apostler

Da han var i ferd med å organisere sin kirke, gikk Jesus «opp i fjellet for å be. Og han ble der hele natten i bønn til Gud.

Da det ble dag, kalte han til seg sine disipler, og av dem valgte han ut tolv, som han også kalte apostler».¹ De ble kalt fra helt ordinære samfunnsgrupper.

Peter var den første som ble kalt, og Herren sa til ham: «Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»² Denne samme hellige myndighet er nedfelt i ordinasjonen til enhver apostel.

Paulus forkynte at apostler og profeter ble kalt «for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme», og han erklærte at disse embeder ville bestå «inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham».³

Med tiden ble apostlene borte, og sammen med dem – nøklene. Paulus hadde profetert om mennesker som ville «drive omkring av hver lærdoms vind».⁴

Og slik ble det. Istedenfor enhet i tro oppsto splid og uenighet.

Det var under disse forholdene den unge Joseph Smith ba for å få vite hvilken av alle kirkene som var sann, og hvilken han skulle slutte seg til.

Josephs syn av Faderen og Sønnen innledet denne evangelieutdelingen. Så fulgte gjengivelsen av Jesu Kristi evangeliums fylde, med den samme organisasjon som fantes i den opprinnelige kirke, bygget på apostlenes og profetenes grunnvoll.⁵

Noen tror at organisasjonen ble overrakt profeten Joseph Smith som en mappe med planer og spesifikasjoner for et bygg, med alle detaljer utarbeidet på forhånd. Men det kom ikke på den måten. Isteden kom det litt om gangen etter hvert som brødrene var rede og når de adspurte Gud.

Det melkisedekske prestedømme, den høyeste myndighet gitt til mennesket av Gud, ble gjengitt under Peter, Jakob og Johannes’ hender. Ved dem sa Herren: «Jeg har ordinert dere og bekreftet dere til å være apostler og spesielle vitner om mitt navn og til å ha nøklene til deres tjenestegjerning og til de samme ting som jeg åpenbarte for dem,

og til hvem jeg har overdratt nøklene til mitt rike og en evangelieutdeling for siste gang.»⁶

Det første presidentskap var på plass i 1833, og to år senere, i februar 1835, kom De tolv apostlers quorum. Og det er slik det skulle være. Det første presidentskap kom først i rekken og står fremst i myndighet. Og i pakt med mønsteret var det sammensatt av menn fra ordinære samfunns- og yrkesgrupper.

Med Det første presidentskap og De tolvs quorum på plass, med De syttis og Det presiderende biskopsråds embeder åpenbart, er brikkene satt på riktig plass. Men det er en forskjell.

President J. Reuben Clark sa det kanskje best: «Noen av generalautoritetene [apostlene] har fått tildelt et spesielt kall. De har en spesiell gave. De blir oppholdt som profeter, seere og åpenbarere, hvilket gir dem en spesiell åndelig begavelse når de underviser folket. De har rett, makt og myndighet til å forkynne Guds sinn og vilje for hans folk, underlagt Kirkens presidents generelle makt og myndighet. Andre generalautoriteter gis ikke denne spesielle åndelige begavelse.» Begrensningen som følger, «gjelder alle andre funksjonærer og medlemmer av Kirken, for ingen av dem blir åndelig begavet som profet, seer og åpenbarer».⁷

Videre sa president Clark at av De tolv og presidentskapet «er det kun Kirkens president, den presiderende høyprest, som oppholdes som profet, seer og åpenbarer for Kirken, og kun han har rett til å motta åpenbaringer for Kirken, enten nye eller utfyllende, eller til å gi autoritative fortolkninger av Skriften som skal være bindende for Kirken, eller forandre på noen måte Kirkens eksisterende læresetninger».⁸

Det gikk en generasjon med spørsmål og svar før Kirkens orden, slik vi har den i dag, var fast etablert. Hvert tiltak for å perfeksjonere denne orden er kommet som respons på et behov og som svar på bønn. Og denne prosessen fortsetter i våre dager.

«De tolv utgjør et omreisende presiderende høyråd som virker i Herrens navn, under ledelse av Kirkens presidentskap, i overensstemmelse med himmelens lov, for å bygge opp kirken og ordne alle dens anliggender i alle nasjoner.»⁹

Når Det første presidentskap ikke kan reise, blir De tolv sendt for «å låse opp rikets dør på alle steder».¹⁰ De er pålagt å reise til hele verden, for ordet apostel betyr «en som er utsendt».¹¹

«Derfor,» sa Herren, «hvor som helst dere forkynner mitt navn, skal en vid dør bli åpnet for dere, så de kan motta mitt ord.»¹² Og han lovet: «Vær du ydmyk, og Herren din Gud skal lede deg ved hånden og gi deg svar på dine bønner.»¹³

De tolv apostler «er kalt til å være … spesielle vitner om Kristi navn i hele verden».¹⁴ Hver av dem har et spesielt vitnesbyrd om at Jesus er Kristus. President Joseph Fielding Smith forklarte at «hvert medlem av Kirken skulle ha de inntrykk Den hellige ånd påfører hans sjel, så klart avtegnet om at Jesus er Guds Sønn at de ikke kan glemmes».¹⁵

Fra Nephi vet vi at «engler taler ved Den Hellige Ånds kraft».¹⁶ Mormon fortalte oss at «deres kall og gjerning består i å kalle mennesker til omvendelse og til å oppfylle og utføre arbeidet med Faderens pakter som han har inngått med menneskenes barn for å berede veien blant menneskenes barn». Mormon forklarte videre at engler utfører sin tjenestegjerning «ved å forkynne Kristi ord til Herrens utvalgte redskaper, så de kan bære vitnesbyrd om ham.

Og ved å gjøre dette bereder Gud Herren veien så resten av menneskeheten kan få tro på Kristus, så Den Hellige Ånd kan få plass i deres hjerter ifølge sin kraft. Og på denne måten oppfyller Faderen de pakter som han har inngått med menneskenes barn.»¹⁷

Det finnes en evne til å skjelne som gis «til dem som Gud skal utpeke … til å våke over [sin kirke]».¹⁸ Å skjelne betyr «å se».

President Harold B. Lee fortalte meg en gang om en samtale han hadde hatt med eldste Charles A. Callis i De tolvs quorum. Bror Callis hadde bemerket at gaven å kunne skjelne var en enormt stor byrde å bære. Å se klart hva som venter og likevel finne at medlemmene er sene til å gjøre det de blir bedt om, eller at de motsetter seg rettledning eller til og med avviser apostlenes og profetenes vitnesbyrd, medfører dyp sorg.

Ikke desto mindre «må ansvaret for å lede denne kirken» hvile på oss inntil «dere skal utpeke andre til å etterfølge dere».¹⁹

Han advarte oss mot de få i Kirken «som har hevdet å kjenne mitt navn og ikke har kjent meg, og har spottet meg i mitt hus’ midte».²⁰

«Din røst,» befalte Herren De tolv, «skal være en irettesettelse for overtrederen, og ved din irettesettelse skal baktalerens tunge slutte med å tale svik.»²¹

Noen få innenfor Kirken bebreider og kritiserer åpent, eller kanskje enda verre i anonymitetens mørke, sine ledere i menigheter og staver og i Kirken, idet de søker å gjøre dem «til synder for et ords skyld»,²² som Jesaja sa. Til dem sa Herren: «Forbannet er alle de som løfter hælen mot mine salvede, sier Herren, og roper at de har syndet når de ikke har syndet … men har gjort det som var riktig i mine øyne og som jeg befalte dem.

Men de som roper overtredelse, gjør det fordi de er syndens tjenere og selv er ulydighetens barn…

Fordi de har forført mine små, skal de avskjæres fra ordinansene i mitt hus.

Deres kurv skal ikke bli full, deres hus og deres lader skal forgå, og selv skal de bli foraktet av dem som smigret dem.

De skal ikke ha rett til prestedømmet, ei heller deres etterkommere etter dem fra generasjon til generasjon.»²³

Denne fryktelige straffen vil ikke gjelde dem som prøver så godt de kan å etterleve evangeliet og oppholde sine ledere. Heller ikke trenger det å gjelde dem som tidligere har vært skyldige i likegyldighet eller til og med opposisjon, hvis de vil omvende seg, bekjenne sine overtredelser og avstå fra dem.²⁴

For ikke lenge siden minnet president Hinckley Brødrene om at selv om vi er menn som er kalt fra ordinære samfunns- og yrkesgrupper, påhviler det oss en hellig tjenestegjerning. Og vi henter styrke i det Herren sa til de opprinnelige tolv: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og ordinert dere.»²⁵

Selv om alle kjenner sin egen begrensning, er det styrke i enhet. Aldri før i Kirkens historie har Brødrene i presidentskapet og De tolv vært mer forenet.

Hver uke er vi samlet i templet. Vi åpner møtet ved å knele ned i bønn, og vi avslutter med bønn. Hver bønn oppsendes i ydmykhet og lydighet mot Ham som kalte oss og hvis tjenere og vitner vi er.

Herren krever at «enhver avgjørelse som noen av disse quorum tar, må være enstemmig» og at «de avgjørelser som tas … av disse quorum, skal fattes i all rettferdighet, i hellighet og i hjertets ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, og i tro og dyd og kunnskap, måtehold, tålmodighet, gudfryktighet, broderlig vennlighet og kjærlighet».²⁶ Dette prøver vi oppriktig å gjøre.

Vi vet at vi innehar prestedømmets makt «sammen med alle dem som på noe tidspunkt fra skapelsens begynnelse, har mottatt en evangelieutdeling».²⁷ Vi tenker på dem som har gått forut for oss i disse hellige embedene, og av og til føler vi deres tilstedeværelse.

Vi er overveldet av det Herren sa om dem som innehar disse hellige kall: «Og hva som helst de taler når de er drevet av Den Hellige Ånd, skal være hellig skrift, skal være Herrens vilje, skal være Herrens sinn, skal være Herrens ord, skal være Herrens røst og Guds kraft til frelse.»²⁸

På en tid som var svært vanskelig, ga Herren den skarpeste advarsel som jeg kjenner fra noe sted i Skriften. Den hadde med oppføringen av Nauvoo tempel å gjøre. De hellige visste av egen erfaring at hvis de satte i gang med å bygge et tempel, ville det medføre fryktelig forfølgelse, så derfor ventet de. Herren forlenget fristen og sa: «Hvis dere ikke utfører disse ting når denne tid er omme, skal dere bli forkastet som en kirke sammen med deres avdøde, sier Herren deres Gud.»²⁹

Ofte overser man et fantastisk løfte i den åpenbaringen: «Hvis mitt folk vil lytte til min røst og til røsten fra mine tjenere som jeg har utpekt til å lede mitt folk, se, sannelig sier jeg dere, skal de ikke bli flyttet fra sitt sted.»³⁰

Husk dette løftet, hold fast ved det. Det skulle være til stor trøst for dem som strever med å holde en familie sammen i et samfunn som blir stadig mer likegyldig, og til og med fiendtlig innstilt, overfor de normer som er avgjørende for å ha en lykkelig familie.

Løftet er en gjentagelse av det Herren sa til folkemengden: «Velsignet er dere hvis dere gir akt på det som blir sagt av disse tolv som jeg har utvalgt blant dere til å virke blant dere og være deres tjenere.»³¹

Jeg gjentar løftet om at de som lytter til røsten til disse menn som Herren har oppreist, «skal … ikke bli flyttet fra sitt sted».³²

Men løftet ble etterfulgt av denne advarselen: «Men hvis de ikke vil lytte til min røst eller til røsten fra disse menn som jeg har utpekt, skal de ikke bli velsignet.»³³

Det mest dyrebare vi har å gi, er vårt vitnesbyrd om Herren Jesus Kristus.

Jeg bevitner for dere at de 14 menn som jeg deler denne ordinasjon med, i sannhet er apostler. Når jeg erklærer dette, sier jeg ikke noe mer enn det Herren har forkynt, ikke noe mer enn det som kan bli åpenbart enhver som med oppriktig hjerte og ærlig hensikt søker å få et personlig vitnesbyrd fra Ånden.

Disse menn er sanne tjenere av Herren. Gi akt på deres råd. Slik er det også med De sytti, som bærer et apostolisk ansvar som spesielle vitner, og biskopsrådet, verdige Guds menn. Slik er det også med de brødre og søstre over hele verden som blir kalt til å lede, og som har tilegnet seg den kunnskap som overgår alt.

Det er begrensninger i hva Ånden tillater oss å si.³⁴ Så jeg vil avslutte med mitt vitnesbyrd, mitt spesielle vitnesbyrd, om at Jesus er Kristus, at han gjennom en profet-president presiderer over denne «eneste sanne og levende kirke på hele jordens overflate».³⁵ I Jesu Kristi navn, amen.

En generalkonferansetale som ble holdt i oktober 1996.

APOSTELEMBEDET

«Nøklene henhørende til det evige prestedømme, som er etter Guds Sønns orden, er nedfelt i en apostels kall. Hele prestedømmet, alle nøklene, alle gavene, hele begavelsen og alt som skal forberede oss til å kunne komme tilbake til Faderen og Sønnens nærhet, er nedfelt i apostelembedet.»

President Brigham Young (1801-77): Læresetninger fra Kirkens presidenter – Brigham Young (1997), 138.