Jeg ønsker ikke å kjenne deg!

Med en oppriktig bønn i hjertet og min 14 år gamle ledsager ved siden av meg, banket jeg på Andys dør. Dette var vårt første besøk til ham som hans nye hjemmelærere. Vi hadde nylig akseptert ansvaret for å besøke ham til tross for at han var kjent for å være vanskelig. Døren ble åpnet, og der sto han i en japansk kimono.

«Ja?»

«Hei, jeg heter Irvin, og dette er min ledsager. Vi er dine hjemmelærere og vil gjerne snakke litt med deg.»

Hans kone satt ved et bord bak ham, kledd på samme måte. De hadde en japansk-inspirert middag.

«Jeg tror dere ser at vi spiser middag og ikke har tid for dere,» sa han.

«Kanskje vi kan komme tilbake en annen gang?» spurte jeg.

«Hvorfor?»

«Så vi kan bli kjent med deg,» svarte jeg.

«Hvorfor ønsker dere å bli kjent med meg?» spurte han. «Jeg ønsker ikke å bli kjent med dere!»

Jeg går ut fra at vi kunne gitt opp å være deres hjemmelærere der og da, men vi gjorde ikke det. Da vi kom tilbake neste måned, lot Andy oss faktisk komme inn. Vi satt vendt mot en vegg dekket av tomme ølflasker som var stilt opp slik at de så ut som antikvariske biler. Vi var der bare en kort stund, men fikk vite at Andy var en pensjonert oberst i flyvåpenet. Våre neste besøk var også korte og resulterte i lite.

En kveld da jeg dro fra et møte i Kirken, hørte jeg en stemme inni meg som ba meg besøke Andy. «Nei takk,» tenkte jeg. «Ikke i kveld.»

Da jeg stoppet for rødt lys, ble jeg igjen tilskyndet til å besøke Andy. Jeg tenkte: «Vær så snill, jeg er ikke i humør til å besøke Andy i kveld.»

Men da jeg tok den siste svingen før jeg var hjemme, fikk jeg den samme tilskyndelsen for tredje gang, og jeg ble sikker på hva jeg måtte gjøre.

Jeg kjørte hjem til ham, parkerte og ba om veiledning. Så gikk jeg til døren og banket på. Da Andy slapp meg inn, så jeg en Mormons bok og en bok med slektshistorie på bordet. Jeg følte en ny ånd i hans hjem. Andy var også annerledes. Han snakket dempet om sin kjærlighet til sin mor og søster, som hadde samlet disse slektsopptegnelsene.

For første gang snakket han ut med meg. Han fortalte meg at han hadde smerter i ryggen og tilføyde at han neste dag skulle dra til March Air Force Gase-sykehus i Riverside i California, ikke langt unna. Jeg spurte om han ønsket en prestedømsvelsignelse. Uten å nøle svarte han stille: «Det tar jeg imot.» Jeg ringte eldstenes quorumspresident, som kom for å hjelpe til med velsignelsen.

Neste dag fortalte legene Andy at han hadde lungekreft som ikke kunne opereres. Da han hadde fått vite dette, dro han til biskopen. Innen få måneder ble han sengeliggende.

En kveld da jeg kom for å besøke ham igjen, førte hans kone meg inn i rommet hans, der han lå svært svak. Jeg knelte ved siden av sengen hans og slo armene om ham. Jeg hvisket: «Jeg er glad i deg, Andy.» Han samlet alle sin krefter, la armen sin på min skulder og sa, med stor anstrengelse, at han også var glad i meg. To dager senere døde han.

Hans kone inviterte meg til begravelsen. Utenom de fire familiemedlemmene var jeg den eneste som var tilstede.

Jeg er så takknemlig for at jeg lyttet til Åndens tilskyndelser om å besøke Andy.