Fond hjelper medlemmer over hele verden å motta tempelvelsignelser

Helt siden han var i Manila Filippinene tempel i juli 2001, like før han skulle på misjon til Singapore, visste Riaz Gill fra Pakistan at han ville tilbake til templet slik at han kunne få en evig familie.

I 2007 ble hans hustru Farah døpt, men budsjettet var stramt og de visste ikke når de ville kunne gjennomføre reisen til templet, over 5700 km unna. Da deres sønn Ammon Phinehas ble født i 2009, ble deres ønske om å bli beseglet i templet enda sterkere, og i slutten av 2010 ble deres bønner besvart ved hjelp av Kirkens hjelpefond for tempelbesøkende.

“Å dra til templet sammen med familien min har styrket mitt vitnesbyrd,” sier bror Gill. “Etter vårt tempelbesøk virker det som om jeg har mer å gi Herren… Tempelbesøket var så godt og trosfremmende at det er vanskelig å beskrive med ord.”

Mens han var der, utførte bror Gill også ordinanser for sin far, bestefar og svigerfar, som alle er døde. Han sørget for at arbeidet ble utført for sin mor, og han ble beseglet til sine foreldre.

“Det har vært et stort privilegium for meg og min familie å besøke templet,” sier han. “Jeg vil spesielt takke, og jeg ber for, de ledere som gjorde denne tempelturen mulig.”

Siden 1992 har fondet, som utelukkende finansieres av bidrag fra medlemmene, gjort det mulig for medlemmer som bor utenfor USA og Canada, og som ellers ikke ville ha vært i stand til å reise, å gjennomføre et engangsbesøk til templet. Medlemmer som ønsker å bidra til fondet, skriver ganske enkelt “Fond for tempelbesøkende” under “Annet” på den vanlige bidragsseddelen. Det er også mulig å bidra til fondet gjennom LDS Philanthropies.

På generalkonferansen i oktober 2011 oppfordret president Thomas S. Monson medlemmene til å bidra til Kirkens hjelpefond for tempelbesøkende. Han sa: “Det er fremdeles områder av verden hvor templene er så langt unna våre medlemmer at de ikke har råd til å reise dit. Dermed er de forhindret i å ta del i templets hellige og evige velsignelser” (“Så møtes vi igjen” Liahona og Ensign, nov. 2011, 4–5).

“Hensikten med dette fondet var å hjelpe dem som helt klart befinner seg på steder hvor det er mer krevende å komme til templet,” sier eldste William R. Walker, leder for Tempelavdelingen. “Dette er et engangstiltak for å hjelpe en enkeltperson å motta sine egne ordinanser.”

Det er kanskje størst behov for fondet i Afrika, Stillehavsområdet og Asia, sier eldste Walker. Stavspresidenter og misjonspresidenter gir anbefalinger til sitt områdepresidentskap, som forvalter fondet på landsbasis.

I løpet av 2009 og 2010 benyttet cirka 4000 medlemmer seg av fondet for å reise til templet for første – og kanskje eneste – gang.

Eldste Walker sier at for å kunne velsigne så mange som mulig, prøver de å finne ut hvilket tempel det er billigst å fly til. “Da kommer det ikke alltid an på avstand eller om templet i det hele tatt er i deres område.”

Alle medlemmer som benytter seg av fondet, forventes å yte en eller annen form for offer eller bidrag.

“Noen steder kan bare det å skaffe seg pass være dyrt og svært vanskelig,” sier eldste Walker. “I noen områder hvor medlemmene må reise ut av landet for å komme til templet, må de derfor selv skaffe seg pass for å kunne benytte seg av fondet. I noen land er det bare et bestemt pengebeløp. For noen vil det kanskje ikke virke så stort, men for dem kan det være alt de klarer å spare i løpet av seks måneder.”

Eldste Walker sier at de som bidrar til å nå et mål, som oftest vil sette større pris på det. “I nesten alle tilfeller har medlemmene gjort sitt beste for å bidra og blitt rikelig velsignet for det, og de har ikke tatt det for gitt,” sier han.

I tillegg til å gjøre det mulig for medlemmene å komme til templet, benyttes fondet også til å kjøpe syv sett med tempelkledninger til hver enkelt, slik at de kan overholde sine pakter når de kommer hjem.

President Monsons uttalelse på konferansen var første gang fondet ble bekjentgjort fra talerstolen av profeten. Dette, kombinert med det stadig voksende behovet for fondet, vil sannsynligvis føre til en økning i bidragene, sier eldste Walker.

“Det kommer stadig mennesker inn i Kirken, og vi er ikke i nærheten av å dekke behovet i mange områder,” sier han. Etter å ha henvist til president Howard W. Hunters (1907–1995) råd i 1994 om at alle verdige medlemmer skulle ha tempelanbefaling, (se “Det store symbol på vårt medlemskap”, Lys over Norge, nov. 1994, 3; Ensign, okt. 1994, 2), fortsatte han: “Vi har mange trofaste medlemmer av Kirken som har gyldig tempelanbefaling, men som ennå ikke har vært i templet og ikke har noen umiddelbare utsikter til å komme til templet.”

Eldste Walker sier at president Monsons bekjentgjørelse av fondet kom av hans kjærlighet til templer og hans følelser for de hellige som først og fremst nyter godt av fondet.

“Når man kommer til disse avsidesliggende stedene, begynner man å forstå disse menneskene og utfordringene deres,” sier eldste Walker. “Dette fondet vil være til velsignelse for mange.”