2015
Ingen overføring
Juni 2015


Ingen overføring

Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.

Misjonspresidenten må ha gjort en feil – hva i alle dager kunne jeg lære av å bli lenger i dette området?

Bilde
illustration of luggage

Bilde av dør: gracethang/iStock/Thinkstock; bilde av kofferter: monticello/iStock/Thinkstock

Jeg forlot mitt hjem i NanTze på Taiwan for å utføre min heltidsmisjon i Nord-California i 2005. Området som min ledsager og jeg ble tildelt, var lite nok til at vi i løpet av fire og en halv måned hadde banket på dører i hver eneste gate i det viktigste byområdet. Misjonærarbeidet var vanskelig, og folk kjeftet ofte på oss. Vi hadde få undersøkere. Det virket for meg som om arbeidet ikke kom noen vei. Etter ca fire måneder der var jeg klar til å dra. Jeg var overbevist om at jeg ville bli overført.

Søndag kveld ventet jeg ved telefonen til sonelederen ringte. Da han fortalte at jeg skulle bli i samme område i seks nye uker, kunne jeg ikke tro mine egne ører. Jeg trodde det måtte ha skjedd en feil!

Uken etter var rene katastrofen for meg og trolig for min ledsager og de vi hadde ansvar for også. Jeg nektet å tro at dette var riktig avgjørelse. Likevel klistret jeg på meg et stort smil hver gang vi så eller snakket med folk, men innvendig var jeg ulykkelig. På grunn av stolthet fortsatte jeg å si til meg selv at jeg ikke var der jeg skulle være. Jeg håpet fremdeles at misjonspresidenten ville ringe og fortelle meg at jeg skulle overføres til et annet område.

Hvordan bekreftelsen kom

Neste søndag morgen mens jeg motvillig gjorde meg klar til kirken, ringte telefonen. Det var misjonspresidenten. Han hilste meg som vanlig med sin vennlige, oppriktige stemme og sa: “Søster Cho, under lunsjen i går tenkte jeg på deg og fikk en følelse av at jeg skulle ringe deg for å fortelle deg at du er på rett sted. Du er der du er ment å være.” Jeg fikk tårer i øynene da jeg hørte dette.

Jeg takket ham og la på telefonen. Da jeg begynte å gråte, fikk jeg en krystallklar og sterk følelse av at det var uferdige oppgaver som ventet på meg i området vårt. Jeg visste også at min himmelske Fader kjente mine tanker og min frustrasjon. Han forsto min svakhet, og han sendte sin tjener for å berolige meg.

Etter den telefonsamtalen begynte jeg å ta meg sammen. Jeg ba om styrke hver dag, og ba om å kunne se klarere hvordan jeg kunne gjøre det Herren forventet at jeg skulle gjøre. De neste fem ukene var min ledsager og jeg vitne til mange mirakler idet vi utøvet tro nok til å arbeide hardt. En svært forberedt undersøker flyttet til vårt område, og ble døpt i løpet av den overføringen.

Vi ble også invitert hjem til personer som først ikke hadde tatt imot oss. Vi møtte mange nye mennesker som hadde det vanskelig, og ble velsignet med å kunne dele Guds betryggende ord med dem. Selv om det var noen som ikke valgte å bli døpt da, kommer jeg aldri til å glemme de strålende ansiktene deres eller hvordan Ånden og Guds kjærlighet påvirket dem – og meg.

Hva jeg lærte

Jeg lærte at Herren virkelig er oppmerksom på hver enkelt av oss. Han sender ikke sine misjonærer til steder uten grunn. Jeg lærte at når vi blir sendt til et område, ønsker Herren å bruke oss der som redskaper til å utføre hans verk. Når vi overlater oss i hans hender, skjer det mirakler og hjerter bløtgjøres, selv om vi ikke kan forstå hvordan det er mulig.

Ikke minst lærte jeg at misjonspresidenten, i likhet med andre ledere i Kirken, virkelig var kalt av Gud til å være hans tjener. Herren gjør våre ledere kvalifisert til å motta den åpenbaring og inspirasjon vi trenger for våre sjelers velferd.

Jeg er evig takknemlig for erfaringene som kom som et resultat av at jeg ikke ble overført.