Min onkel er kunstner, og lager små treskip i glassflasker. Det krever mye tid, konsentrasjon og innsats å lage dem.

En dag så jeg alle verktøyene hans, og la merke til at hvert verktøy ble brukt til en bestemt detalj eller ornamentering på skipet. Når jeg så ham arbeide, ble jeg overrasket over hvordan han brukte verktøyene til å lage disse skipene. Det minte meg om historien om da Nephi bygget et skip (se 1 Nephi 17-18). Han bygget det på Herrens vis, ikke menneskers vis. Gud gir oss verktøy for å bygge våre egne skip på hans vis. Skriftene, tro og kjærlighet til Gud er verktøy som jeg må bruke i mitt eget liv for omhyggelig å bygge mitt eget skip uten sprekker. Jeg lærer hver dag å være en Herrens disippel.

Det var en kald vår i Danmark. Jeg hadde akkurat begynt min heltidsmisjon, og vitnesbyrdet mitt vaklet. Jeg hadde bare vært medlem av Kirken i 19 måneder, og var full av usikkerhet med hensyn til å komme til et fremmed land, et språk jeg ikke kunne, og en labyrint av gater jeg ikke kunne fatte hvordan jeg skulle navigere meg gjennom. Mine bønner som en gang var fylt med takknemlighet, ble snart sure beskyldninger: “Gud, hvorfor har du overlatt meg til meg selv?”

En morgen ba jeg ekstra inderlig. Men istedenfor å spørre “hvorfor” med sinne i hjertet, ba jeg om et vitnesbyrd om at evangeliet er sant og at min tvil måtte bli undertrykket.

Etter bønnen åpnet jeg Skriftene på et tilfeldig sted. Jeg landet på 5 Mosebok 31:6: “Vær frimodige og sterke! Frykt ikke og vær ikke redd for dem! For Herren din Gud går selv med deg, han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.”

Mitt hjerte svulmet av glede da jeg skjønte at svaret på min bønn var at Gud hadde vært der hele tiden. Han ventet ganske enkelt på en oppriktig bønn istedenfor beskyldninger om at han hadde forlatt meg.

Gud vil aldri forlate meg, selv når alt virker håpløst. Vi kan føle hans solskinn ved hjelp av bønn og hans skrifter.