Siste-dagers-hellige tror at ekteskap mellom én mann og én kvinne er Herrens gjeldende ekteskapslov. På Bibelens tid befalte Herren noen å praktisere flergifte – ekteskap mellom én mann og mer enn én kvinne.1 Ved åpenbaring befalte Herren Joseph Smith å innstifte praktisering av flergifte blant Kirkens medlemmer tidlig på 1840-tallet. I mer enn et halvt århundre ble flergifte praktisert av noen siste-dagers-hellige under ledelse av Kirkens president.2
Siste-dagers-hellige forstår ikke alle Guds hensikter med at han gjennom sine profeter innstiftet praktiseringen av flergifte. Mormons bok nevner én grunn til å befale det – å øke antall barn som blir født i evangeliets pakt for å “oppreise [Herren] avkom”.3
Flergifte resulterte i at et stort antall barn ble født i trofaste siste-dagers-hellig hjem. Det formet også 1800-tallets mormonsamfunn på mange måter. Ekteskap ble tilgjengelig for praktisk talt alle som ønsket det. De økonomiske ulikhetene ble redusert ved at økonomisk vanskeligstilte kvinner giftet seg inn i mer økonomisk stabile husstander, og etnisk inngifte økte, noe som bidro til å forene en mangfoldig innvandrerbefolkning. Flergifte bidro også til å skape og styrke en følelse av samhold og gruppetilhørighet blant siste-dagers-hellige. Kirkens medlemmer begynte å se på seg selv som et “eiendommelig folk”, paktsbundet til å utføre Guds befalinger til tross for ytre motstand.4
Opprinnelsen til flergifte i Kirken
Polygami hadde vært tillatt i årtusener i mange kulturer og religioner, men med få unntak ble det avvist i vestlige kulturer. På Joseph Smiths tid var monogami den eneste lovlige formen for ekteskap i USA.
Åpenbaringen om flergifte, som er nedtegnet i Lære og pakter 132, kom delvis av Joseph Smiths studium av Det gamle testamente i 1831. Siste-dagers-hellige forsto at de levde i de siste dager, i det åpenbaringene kalte “evangelieutdelingen i tidenes fylde”.5 Prinsipper fra fordums tid – som profeter, prestedømme og templer – skulle gjenopprettes på jorden. Flergifte, som ble praktisert av oldtidens patriarker som Abraham, Isak, Jakob og Moses, var ett av disse prinsippene fra fordums tid.6
Den samme åpenbaringen som underviste om flergifte, var innlemmet i en åpenbaring om evig ekteskap – læren om at ekteskapet kunne vare utover døden. Monogame og polygame ekteskap som ble utført ved prestedømmets kraft, kunne besegle kjære for evigheten på betingelse av rettskaffenhet.7
Åpenbaringen om ekteskap fremsatte generelle prinsipper. Den forklarte ikke i detalj hvordan flergifte skulle gjennomføres. I Nauvoo giftet Joseph Smith seg med flere hustruer og bemyndiget andre siste-dagers-hellige til å praktisere flergifte. Praksisen ble innført varsomt og trinnvis, og deltakerne lovet å holde denne praksisen konfidensiell, i påvente av en tid da ektemenn og hustruer kunne vedstå seg hverandre offentlig.
Hvis du ønsker å lære mer om opprinnelsen til flergifte i Kirken, kan du klikke her. (kun på engelsk)
Flergifte og familier i 1800-tallets Utah
Mellom 1852 og 1890 praktiserte siste-dagers-hellige flergifte åpenlyst. De fleste flergiftefamilier bodde i Utah. Kvinner og menn som levde i flergifte, vitnet om utfordringer og vanskeligheter, men også om den kjærlighet og glede de opplevde i familiene sine. De trodde det var en befaling fra Gud på den tiden, og at lydighet ville føre til store velsignelser for dem og deres etterkommere. Kirkens ledere underviste at de som deltok i flergifte, skulle søke å utvikle en innstilling av raushet, uselviskhet og Kristi rene kjærlighet overfor alle involverte.
Selv om enkelte ledere hadde store polygame familier, hadde to tredjedeler av mennene som praktiserte flergifte, bare to hustruer samtidig. Kirkens ledere var klar over at flergifte kunne være spesielt vanskelig for kvinner. Skilsmisse var derfor tilgjengelig for kvinner som var ulykkelige i sitt ekteskap. Gjengifte var også lett tilgjengelig. Kvinner giftet seg noen ganger i ung alder i det første tiåret etter bosettingen i Utah, noe som var vanlig for kvinner i nybyggerområder den gangen. På det meste, i 1857, opplevde kanskje halvparten av alle siste-dagers-hellige i Utah flergifte som ektemann, hustru eller barn. Andelen av dem som tok del i flergifte, avtok gradvis i løpet av de neste tre tiårene.
I løpet av årene da flergifte ble offentlig undervist, ble ikke alle siste-dagers-hellige forventet å etterleve prinsippet, men alle ble forventet å godta det som en åpenbaring fra Gud. Faktisk kunne ikke dette systemet for ekteskap ha vært allmenngyldig på grunn av tallforholdet mellom menn og kvinner. Kvinner kunne fritt velge sin ektefelle, om de ville inngå i en polygam eller en monogam forening, eller om de ville gifte seg i det hele tatt. Noen menn inngikk flergifte fordi de ble bedt om å gjøre det av Kirkens ledere, mens andre innledet prosessen selv. Alle trengte godkjennelse fra Kirkens ledere før de kunne inngå flergifte.
Hvis du ønsker å lære mer om flergifte og familier i Utah, kan du klikke her. (kun på engelsk)
Lover mot polygami og slutten på flergifte
I 1862 begynte amerikanske myndigheter å vedta lover mot praktisering av flergifte. Etter at USAs Høyesterett i 1879 bekreftet at anti-polygami-lovene var i henhold til grunnloven, begynte føderale tjenestemenn å rettsforfølge polygame ektemenn og hustruer på 1880-tallet. Fordi de mente at disse lovene var urettferdige, praktiserte siste-dagers-hellige sivil ulydighet ved å fortsette å praktisere flergifte og ved å forsøke å unngå å bli arrestert ved å flytte til venner eller familie, eller ved å skjule seg ved å bruke andre navn. Da de ble dømt, betalte de bøter og sonet sin fengselsstraff.
En av anti-polygami-lovene gjorde det mulig for amerikanske myndigheter å beslaglegge Kirkens eiendom. Føderale embedsmenn truet snart med å overta siste-dagers-helliges templer. Arbeidet med å frelse både de levende og de døde sto nå i fare. I september 1890 følte Kirkens president Wilford Woodruff seg inspirert til å utstede Offisell erklæring – 1. “Ettersom kongressen har vedtatt lover som forbyr polygame ekteskap,” forklarte president Woodruff, “erklærer jeg herved at jeg akter å innordne meg disse lovene, og med den innflytelse jeg har over medlemmene i den Kirke jeg presiderer over, vil jeg be dem om å gjøre det samme.”8
De fulle konsekvensene av dokumentet kom ikke tydelig frem i begynnelsen. Herrens måte er å tale “linje på linje, bud på bud, litt her og litt der”.9 På samme måte som flergiftet begynte i Kirken, ble det avsluttet gradvis og trinnvis, en prosess preget av vanskeligheter og usikkerhet.
Manifestet erklærte president Woodruffs intensjon om å underkaste seg landets lover, og det ble stort sett slutt på nye inngåelser av polygame ekteskap. Et lite antall polygame vielser ble imidlertid fremdeles utført i Mexico og Canada, etter godkjennelse av noen ledere i Kirken. Som regel ble ikke disse ekteskapene fremmet av Kirkens ledere, og de var vanskelige å få godkjent. Enten en eller begge ektefellene som inngikk disse foreningene, måtte samtykke til å bli i Canada eller Mexico. Unntaksvis ble et mindre antall polygame ekteskap utført i USA i årene 1890 til 1904.
Kirkens rolle i disse vielsene ble gjenstand for intens offentlig debatt etter at Reed Smoot, en apostel, ble valgt til Senatet i 1903. På generalkonferansen i april 1904 utstedte Kirkens president Joseph F. Smith en kraftfull erklæring kjent som det andre manifestet, om at nye polygame ekteskap skulle straffes med utelukkelse.10 Siden president Smiths tid har Kirkens presidenter gjentatte ganger understreket at Kirken og dens medlemmer ikke lenger har tillatelse til å inngå flergifte, og har understreket oppriktigheten av sine ord ved å innstendig be lokale ledere om å bringe medlemmer som ikke adlyder denne loven frem for Kirkens disiplinærråd.
Hvis du ønsker å lære mer om slutten på flergifte i Kirken, kan du klikke her. (kun på engelsk)
Konklusjon
Flergifte var en av de mest krevende delene av gjenopprettelsen. For mange som praktiserte det, var flergifte en trosprøve. Det brøt med både kulturelle og rettslige normer, og førte derfor til forfølgelse og spott. Til tross for disse vanskelighetene, hjalp flergifte Kirken på utallige måter. Gjennom slektslinjene til disse hellige på 1800-tallet har det kommet mange siste-dagers-hellige som har vært trofaste mot sine evangeliepakter som rettskafne mødre og fedre, lojale Jesu Kristi disipler, trofaste medlemmer av Kirken, ledere og misjonærer, samt gode borgere og fremtredende offentlige tjenestemenn. Vår tids siste-dagers-hellige hedrer og respekterer disse trofaste pionerene som ga så mye for sin tro, sin familie og sitt samfunn.
Ressurser
- Lære og pakter 132:34–38; Jakobs bok 2:30; se også 1 Mosebok 16.
- Lære og pakter 132:7. Kirkens president beskikket fra tid til annen andre til å utføre polygame vielser.
- Jakobs bok 2:30.
- 1 Peter 2:9; se også Jakobs bok 1:8; Apostlenes gjerninger 5:41.
- Lære og pakter 112:30; 124:41; 128:18.
- Se Lære og pakter 132:1, 34–38.
- Lære og pakter 132:7; 131:2-3.
- Offisiell erklæring 1; “Official Declaration,” Deseret Evening News, 25. sep. 1890.
- Jesaja 28:10, 13; se også 2 Nephi 28:30; Lære og pakter 98:12.
- “Official Statement by President Joseph F. Smith,” Deseret Evening News, 6. april 1904, 1.
Kirken takker for religionsforskeres bidrag til det historiske innholdet i denne artikkelen. Deres arbeid er brukt med tillatelse.
