Jeg følte en ild inni meg

I oppveksten deltok jeg i Søndagsskolen i en kirke ved siden av mitt barndomshjem i Michigan, USA. Jeg hadde en fantastisk lærer som fylte meg med kjærlighet til Jesus Kristus.

Hver uke delte hun ut kort som illustrerte hendelser i Frelserens virke på jorden, deriblant prinsipper han forkynte og mirakler han utførte. Hver uke limte jeg kortene inn i en utklippsbok og leste om igjen historiene i Bibelen. Etter hvert som jeg ble eldre, fortsatte jeg å studere evangeliene i Det nye testamente.

Mange år senere, sommeren 1968, besøkte misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige et familiemedlems hjem. Hun avslo eldstenes invitasjon til å lære om Kirken, men sendte dem hjem til meg.

Under vårt første møte lærte misjonærene meg at et frafall hadde funnet sted fra den kirke som Jesus Kristus hadde opprettet (se 2 Tessalonikerbrev 2:3). Det de fortalte, falt sammen med mitt personlige studium, så da de spurte om de kunne besøke meg igjen, gikk jeg med på det.

Under deres neste besøk hadde jeg en liste med spørsmål. Døpte de siste-dagers-hellige ved nedsenkning? Trodde de på prestedømsmyndighet? Trodde de på helbredelse av syke? Deres svar underbygget det jeg hadde studert i Det nye testamente. Da de skulle gå, ga de meg en bok som de sa vitnet om Jesus Kristus.

Jeg plasserte boken på fjernsynet og gikk til sengs. Men midt på natten ble jeg vekket av en sterk følelse som jeg senere gjenkjente som Den hellige ånd. Jeg følte meg tilskyndet til å begynne å lese, så jeg leste halvannen time før jeg la meg igjen. En liten stund etterpå våknet jeg igjen med den samme følelsen, så jeg leste litt mer.

Slik fortsatte det de neste to nettene. Jeg elsket det jeg leste og forsto at Mormons bok vitnet om Jesus Kristus.

Jeg besluttet å be Gud om veiledning. For første gang siden jeg var liten, knelte jeg ned for å be. Jeg ba min himmelske Fader hjelpe meg å vite hva jeg skulle gjøre med ilden jeg kjente inni meg. Da jeg avsluttet bønnen, følte jeg meg tilskyndet til å lese om igjen beretningen om lamanittenes omvendelse i 3. Nephi 9. Jeg leste at de «ble døpt med ild og med Den Hellige Ånd – men de visste det ikke» (vers 20).

Ordene «de visste det ikke» slo meg. Tanken kom til meg: «Jesu Kristi Kirke er virkelig på jorden!» Jeg var ivrig etter å snakke med misjonærene om det jeg hadde lest og hva jeg nå visste. Men da de besvarte mine spørsmål med en innbydelse om å bli døpt, sa jeg at det kunne jeg ikke. Min mann ville ikke forstå.

Men etter hvert som jeg fortsatte å tenke over dette verset, innså jeg at det inneholdt et klart påbud om å ofre «et sønderknust hjerte og en angrende ånd». Jeg ba min Fader i himmelen hjelpe meg, noe han gjorde. Etter at min mann hadde hørt misjonærenes leksjoner, ga han sitt samtykke til at jeg kunne bli døpt.

Jeg er så takknemlig overfor en kjærlig himmelsk Fader for denne dyrebare og mektige erfaring jeg hadde som ung mor da jeg leste Mormons bok. Den ledet meg til Jesu Kristi gjengitte evangelium. Derfor er Den hellige ånds innflytelse som jeg følte disse nettene i 1968, nå en konstant gave – noe som har ledet meg gjennom mine mer enn 40 år som medlem av Kirken.