En forandring i hjertet
Av eldste Edward Dube
i De sytti
Vi finner glede i en konsekvent innsats for å oppleve en forandring i hjertet når vi tar imot Jesu Kristi forsoning i vårt liv.
Illustrasjoner: Robert Hunt; stoffdetalj © iStock/Thinkstock
Rosemary, vårt førstefødte barn, var en pen nyfødt baby da mor kom på besøk fra sin landsby i det sentrale Zimbabwe. Som helt nybakte foreldre gledet min hustru Naume og jeg oss veldig til mors besøk. Vi var ivrige etter å lære alt vi trengte å vite om å oppdra et barn.
Da mor kom, hadde hun med seg et halsbånd av tøy. Innpakket i tøyet, forklarte hun, var det en magisk gjenstand. Hun holdt frem halsbåndet til Naume for at hun skulle feste det rundt Rosemarys hals. Da hun skjønte at Naume nølte, sa mor umiddelbart: “Da jeg var liten, ga mor og mormor meg denne magiske gjenstanden, og den har beskyttet meg og alle mine barn, også din mann. Denne amuletten vil beskytte din datter mot sykdommer og all slags trolldom som kan komme over henne, og hun vil overvinne alle vanskelige situasjoner i livet. Hun må gå med dette til hun er fem år gammel.”
På den tiden var jeg grenspresident, og jeg tenkte umiddelbart: “Hva vil medlemmene i grenen tro når de ser dette ‘magiske’ halsbåndet rundt barnets hals?” Så tenkte jeg: “Kanskje vi kan dekke det til slik at det ikke er så synlig.” Jeg så på Naume. Ansiktsuttrykket hennes fortalte meg at vi ikke skulle ta imot denne gaven. Jeg spurte mor om hun kunne lage et lite, tynt halskjede, et som ikke ville være så synlig. Hun svarte at det ikke var mulig, og at den magiske gjenstanden fungerte best i det formatet hun hadde forberedt den.
Igjen ga Naume meg et blikk som tydelig ga uttrykk for hennes misbilligelse. Jeg vendte meg til mor og forklarte at som grenspresident i vår lokale forsamling, ville jeg ikke føle godt med å feste halsbåndet på barnet vårt. Mor svarte med en advarsel: Hun fortalte oss at uten halsbåndet ville barnet vårt dø.
Et øyeblikk med panisk krise
Noen uker etter denne hendelsen ble vår lille Rosemary svært syk. Vi hadde ikke penger til å ta henne med til legen. Det var om natten, og akkurat da begynte jeg å tenke på hva mor hadde sagt i advarselen sin. Jeg begynte å ønske at jeg hadde tatt imot halsbåndet. Jeg ville ha tatt det og festet det rundt Rosemarys hals. I dette øyeblikket med panikk hørte jeg en stille hvisken oppfordre meg til å utøve tro på Herren Jesus Kristus. Jeg tok straks på meg søndagsklærne mine. Jeg tok barnet i armene mine og uttalte en prestedømsvelsignelse. Jeg følte fred og trøst, og jeg fornemmet at min hustru følte det samme. Nesten umiddelbart sovnet både Naume og lille Rosemary fredelig. Rosemary ble helbredet. I dagene som fulgte, kom hun seg langsomt og ble helt frisk. Hvilket mirakel vi var vitne til! I sin milde barmhjertighet strakte Herren seg ut til meg og styrket min tro på ham.
Jeg var takknemlig, men også litt skamfull. Her var jeg, en hjemvendt misjonær som virket som grenspresident, men jeg var mer opptatt av hva folk ville si enn å tro på Gud (se Mosiah 4:9). Ja, til og med mor, som jeg elsker og beundrer så veldig, kunne ikke forstå alle ting. Jeg trengte å være noe mer enn bare en hjemvendt misjonær, noe mer enn en grenspresident. Jeg måtte forandre meg og oppleve det Alma opplevde.
Et øyeblikk med mektig forandring
Alma, en av den ugudelige kong Noahs prester, foretok trolig en grundig selvransakelse da profeten Abinadi stilte dette inngående spørsmålet: “Dere har ikke forsøkt å forstå med hjertet, derfor har dere ikke vært vise. Derfor, hva lærer dere dette folk?” (Mosiah 12:27). I likhet med Alma måtte “en mektig forandring [finne sted i mitt] hjerte” (Alma 5:12).
Som prest ved kong Noahs hoff var Alma vant til et privilegert liv. Han mottok til livets opphold av folkets skatter. Han hadde makt og innflytelse. Han var en av dem som “var oppblåste i sine hjerters stolthet” (Mosiah 11:5). Men da Alma fikk høre om Frelserens komme til verden – om hans læresetninger, lidelse, død og oppstandelse, og at Jesus Kristus er “verdens lys og liv, ja, et lys som er uendelig som aldri kan fordunkles, ja, og også et liv som er uendelig, så det aldri mer kan bli noen død” (Mosiah 16:9) – han var klar til å forandre seg. Han var til og med beredt til å dø om nødvendig.
Detalj fra Abinadi har vitnet, av Walter Rane, gjengitt med tillatelse fra Kirkens historiske museum
Omgitt av motstand og livstruende farer, tryglet Alma tappert kong Noah om å la Abinadi dra sin vei i fred. Almas handlinger kom fra hjertet. Han hadde følt Frelserens kjærlighet gjennom Herrens profet Abinadi.
Da mor ga meg et halsbånd for beskyttelse, som jeg skulle henge rundt halsen på barnet mitt, bygget jeg mine betenkeligheter på hvordan det ville virke utad. Jeg var bekymret for hva medlemmene i grenen ville synes om meg. Jeg hadde tydeligvis ennå ikke fullt ut opplevd denne mektige forandringen i hjertet. Jeg har siden forstått at vår fremgang og lykke kommer av hvor fullstendig vi er villige til å bringe evangeliet inn i vårt hjerte. For at vi skal finne sann lykke, glede og fred, må “Jesu Kristi rene evangelium trenge inn i [vårt] hjerte ved Den hellige ånds kraft”.1
En anledning til å bære vitnesbyrd
Med denne typen forandring gjør det å se opp til Frelseren i alle ting og på alle steder, oss i stand til å strekke oss ut til andre. Alma ble en stor misjonær som hjalp veldig mange og organiserte Kristi kirke blant sitt folk som flyktet fra kong Noah.
Skjønner du hvordan jeg gikk glipp av en anledning til å dele evangeliet med mor da hun ga oss den magiske gjenstanden, som hun trodde alltid hadde beskyttet henne og hennes barn? Jeg kunne ha vært et redskap i Herrens hender – akkurat som Alma – som forkynte Jesu Kristi evangelium og “forandret deres hjerter, ja, han vekket dem opp av en dyp søvn, og de våknet opp for Gud” (Alma 5:7).
Når jeg tenker på denne anledningen med mor, lurer jeg på hva som ville skjedd hvis jeg hadde reagert mer som Alma. Mor kunne ha blitt vekket til Gud, og hennes forandring kunne hatt positiv innflytelse på mine søsken. Denne forandringen kunne så hatt stor innflytelse på mine søskens barn og deres etterkommere.
Almas mektige forandring kunne føles ikke bare av dem han underviste og vitnet for, men også av hans barn og hans etterkommere. Da hans sønn Alma forkynte for folket i og omkring Zarahemlas land, minnet han dem om sin fars vitnesbyrd om Frelseren Jesus Kristus:
“Se, jeg kan fortelle dere – trodde ikke min far, Alma, de ord som ble forkynt ved Abinadis munn? …
Og som følge av hans tro fant en mektig forandring sted i hans hjerte” (Alma 5:11–12).
For en ung mann som Alma, var denne mektige forandringen i hjertet, som begynte med Abinadis oppfordring til å anvende hjertet for å forstå Guds ord, nøkkelen til hans lykke og fremgang med hensyn til å hjelpe andre: “Og se, han forkynte ordet til deres fedre, og en mektig forandring fant også sted i deres hjerter, og de ydmyket seg og satte sin lit til den sanne og levende Gud, og se, de var trofaste til enden, derfor ble de frelst.” (Alma 5:13).
Gjør en vedvarende forandring
Noen unge i dag strever med å velge mellom det som er riktig i Guds øyne og å behage sine foreldre eller foresatte, som kanskje ikke føler det samme som dem med hensyn til evangeliets sannhet. Når du står overfor et slikt valg, bør du tenke: “Hjelper denne beslutningen meg å føle at mine ‘gjerninger … har vært rettferdige gjerninger’ (Alma 5:16), og får den meg fremdeles til å ønske ‘å synge den forløsende kjærlighets sang’?” (Alma 5:26).
Selv om vi skulle elske og beundre våre foreldre, må vi vite at valgene vi tar, vil ha direkte innvirkning på våre barn og våre etterkommere. For noen av oss kan det være nødvendig å bevege oss bort fra trivselssonen i likhet med Alma, som flyktet fra kong Noahs tjenere og forkynte evangeliet i svært vanskelige omstendigheter. Han tilveiebragte forandring ikke bare i sin familie, men også i andre. For å oppleve en forandring i hjertet, er det viktig at vi tenker på andre og “[forener oss] i faste og mektig bønn for velferden til de sjeler som ikke [kjenner] Gud” (Alma 6:6).
Hva om vår lille Rosemary ikke hadde overlevd sykdommen, selv etter prestedømsvelsignelsen jeg ga henne? Herrens formaning gir meg stor styrke: “Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det” (Matteus 10:39).
Vi finner glede i en konsekvent innsats for å oppleve en forandring i hjertet når vi tar imot Jesu Kristi forsoning i vårt liv. Jeg er takknemlig for denne kunnskapen, og jeg vet virkelig at frelseren gikk ut og hadde “smerter og lidelser og fristelser av alle slag, og dette for at det ord kunne bli oppfylt som sier at han vil påta seg sitt folks smerter og sykdommer” (Alma 7:11). Jeg vet at det finnes reell trygghet og beskyttelse i å se hen til Herren og følge hans råd.