Et hjerte fullt av kjærlighet og tro – Profetens brev til sin familie

Til Emma Smith 13. oktober 1832, fra New York City, New York: «I dag har jeg spasert gjennom den mest storslåtte delen av byen New York. Bygningene er virkelig store og praktfulle, og alle som ser dem blir forundrert… Etter å ha sett alt jeg ønsket å se, gikk jeg tilbake til rommet mitt for å meditere og roe tankene. Tanker om hjemmet, Emma og Julia, flommer over meg, og jeg skulle så gjerne ha vært sammen med dem en stund. Mitt bryst er fylt med alle de følelser og all den ømhet en far og en ektemann kan ha, og kunne jeg ha vært sammen med dere, ville jeg ha fortalt dere mange ting…

Jeg vil så gjerne si noe til deg for å trøste deg i dine prøvelser og nåværende plager [Emma var gravid da han skrev dette]. Jeg håper Gud vil gi deg styrke så du ikke må svekkes. Jeg ber Gud bløtgjøre hjertene til menneskene rundt deg, så de må være vennlige mot deg og lette dine byrder så mye som mulig, og ikke plage deg. Jeg føler med deg, for jeg kjenner din tilstand og vet at andre ikke gjør det, men du må trøste deg i kunnskapen om at Gud er din venn i himmelen og at du har en sann og levende venn på jorden, din mann.»³

Til Emma Smith 12. november 1838, fra Richmond, Missouri, hvor han satt fengslet: «Jeg fikk ditt brev, som jeg leste om og om igjen. Det var dyrebart for meg. Måtte Gud gi at jeg må få det privilegium å få se min kjære familie igjen, i frihet og lykke. Å få klemme dem til mitt bryst og kysse deres skjønne kinn ville fylle mitt hjerte med usigelig takknemlighet. Fortell barna at jeg lever og regner med å få komme hjem til dem om ikke så lenge. Trøst dem så mye du kan, og prøv så godt du kan å selv finne trøst…

PS. Skriv så ofte du kan. Kom også og besøk meg hvis du kan, og ta med barna om mulig. Følg dine egne følelser og din beste dømmekraft, og prøv å være ved godt mot om mulig, så er jeg sikker på at alt vil ordne seg til det beste.»⁴

Til Emma Smith 4. april 1839, fra fengslet i Liberty, Missouri: «Min kjære Emma, jeg tenker på deg og barna hele tiden… Jeg vil så gjerne se lille Frederick, Joseph, Julia, Alexander, Johanna [et foreldreløst barn som bodde hos familien Smith] og gamle Major [familiens hund] igjen. Og hvis du vil vite hvor gjerne jeg vil se deg, gransk dine egne følelser, hvor gjerne du vil se meg, og døm selv. Jeg skulle med glede ha gått herfra og hjem barbent, uten hatt og halvnaken for å få se deg, og betrakte det som en stor glede og aldri sett på det som slit… Jeg bærer hele min byrde med styrke i sjelen, og det samme gjør de som er med meg. Ikke en av oss har veket ennå.»⁵

Til Emma Smith 20. januar 1840, fra Chester County, Pennsylvania: «Jeg vil så gjerne få se dere alle igjen en gang til i denne verden. Tiden som jeg er borte fra dere, virker så lang, men med Herrens hjelp blir det ikke så mye lenger… Jeg lengter konstant og vil gjøre det til jeg kommer hjem. Jeg ber om at Gud må skåne dere til jeg kommer hjem. Min kjære Emma, mitt hjerte omfavner deg og de små. Jeg vil at dere skal tenke på meg. Fortell alle barna at jeg er glad i dem og vil komme hjem så fort jeg kan. Din i kjærlighetens bånd, din mann.»⁶

Til Emma Smith 12. november 1838, fra Richmond, Missouri, hvor han satt fengslet: «Si til lille Joseph at han må være flink gutt. Far er så veldig glad i ham. Han er den eldste og må ikke gjøre noe vondt mot dem som er mindre, men trøste dem. Si til lille Frederick at far elsker ham av hele sitt hjerte. Han er en flott gutt. Julia er en flott liten pike. Jeg er glad i henne også. Hun er et lovende barn. Si at faren hennes vil at hun skal huske ham og være flink pike. Fortell alle de andre at jeg tenker på dem og ber for dem alle… Lille Alexander er alltid i mine tanker. Min kjære, hengivne Emma, husk at jeg er en sann og trofast venn for deg og barna for evig. Mitt hjerte vil for evig og alltid være hos dere. Måtte Gud velsigne dere alle, amen. Jeg er din mann, og jeg er i lenker og møter store prøvelser.»⁷

Til Emma Smith 4. april 1839, fra fengslet i Liberty, Missouri: «Du må ikke la de små glemme meg. Fortell dem at far elsker dem av hele sitt hjerte, og at han gjør alt han kan for å unnslippe mobben og komme til dem. Lær [barna] alt du kan, så de kan utvikle sitt sinn. Vær snill og god mot dem, vær ikke irritabel, men lytt til deres behov. Si at far sier at de må være snille og høre på sin mor. Min kjære Emma, et stort ansvar hviler på deg for å opptre med verdighet og ro foran dem og lære dem det rette, for å forme deres unge og sarte sinn så de kan komme inn på riktig kurs og ikke bli tilsmusset mens de er unge, av å se ugudelige eksempler.»⁸

Til Emma Smith 9. november 1839, fra Springfield, Illinois: «Jeg kommer konstant til å være engstelig for deg og barna til jeg hører fra dere, og spesielt lille Frederick. Det var så vondt å reise fra ham mens han var syk. Jeg håper du vil våke over de sarte barna på en måte som er en mor og en hellig verdig, og prøve å utvikle deres sinn og [lære] dem å lese og være sindige. La dem ikke bli utsatt for været så de kan bli forkjølt, og prøv å få all den hvile du kan. Det kan bli en lang og ensom tid mens jeg er borte fra dere… Vær tålmodig til jeg kommer, og gjør ditt beste. Jeg kan ikke skrive hva jeg vil, men tro meg, jeg har bare de beste følelser for dere alle.»⁹

Til Emma Smith 6. juni 1832, fra Greenville, Indiana: «Jeg har nesten hver dag besøkt en lund som ligger like bak byen. Der kan jeg være i fred for enhver dødelig, og der får jeg utløp for alle mitt hjertes følelser i meditasjon og bønn. Jeg har tenkt på mitt liv så langt, og jeg sørger og gråter over min dårskap som har latt min sjels motstander ha så mye makt over meg som han tidligere har hatt. Men Gud er barmhjertig og har tilgitt meg mine synder, og jeg gleder meg over at han sender Trøsteren til alle som tror og ydmyker seg for ham…

Jeg vil prøve å være tilfreds med min lodd, for jeg vet at Gud er min venn. I ham skal jeg finne trøst. Jeg har lagt mitt liv i hans hender. Jeg er klar til å gå når han befaler. Jeg ønsker å være med Kristus. Jeg anser ikke mitt liv som dyrebart [unntatt] for å gjøre hans vilje.»¹⁰

Til Emma Smith 4. juni 1834, fra bredden av Mississippielven i det vestre Illinois. Profeten Joseph reiste med Sions leir: «Fra tid til annen går våre tanker med usigelig engstelse til vår hustru og våre barn – vår familie i kjødet som står vårt hjerte nær – og også våre brødre og venner… Be far Smith og hele familien og bror Oliver [Cowdery] være ved godt mot og se frem til den dagen da dette livets prøvelser og vanskeligheter er over, og vi [vil] få nyte frukten av vårt arbeid hvis vi er trofaste til enden, noe jeg ber om må bli oss alle forunt.»¹¹

Til Emma Smith 4. november 1838, fra Independence, Missouri, hvor han satt fengslet: «Min kjære og elskede ledsager i trengsel og nød, jeg vil informere deg om at det er bra med meg og at vi alle er ved godt mot når det gjelder vår lodd… Jeg er imidlertid svært bekymret for deg og mine skjønne barn. Mitt hjerte sørger og blør for brødrene og søstrene og for de drepte blant Guds folk… Jeg vet ikke hva Gud vil gjøre for oss, men jeg håper alltid på det beste i alle omstendigheter. Selv om jeg går i døden, vil jeg stole på Gud. Jeg vet ikke hvilke skjenselsgjerninger mobben kan komme til å begå, men jeg regner med at det blir liten eller ingen tilbakeholdenhet. Måtte Gud være barmhjertig mot oss… Gud har spart noen av oss hittil. Kanskje han vil vise oss en viss grad av barmhjertighet enda en stund…

«Jeg kan ikke få vite stort med sikkerhet i den situasjonen jeg er i, og kan bare be om at jeg må slippe fri til det skjer, og ta alt som det kommer, med tålmodighet og styrke i sjelen. Jeg håper du er sann og trofast mot enhver tillit. Jeg kan ikke skrive så mye i min situasjon. Gjør alt som trengs i dine omstendigheter. Måtte Gud gi deg visdom, forsiktighet og sindighet, noe jeg har grunn til å tro at du vil [få].

Jeg tenker på de små barna hele tiden. Fortell dem at far ennå er i live. Måtte Gud gi at han får se dem igjen. Å, Emma, … svikt ikke hverken meg eller sannheten, men husk meg. Hvis jeg ikke får se deg igjen i dette liv, måtte Gud gi at vi får møtes i himmelen. Jeg kan ikke uttrykke mine følelser. Mitt hjerte flommer over. Farvel, min snille og hengivne Emma. Jeg er din for alltid, din mann og sanne venn.»¹²

Til Emma Smith 21. mars 1839, fra fengslet i Liberty, Missouri: «Min kjære Emma, jeg er fullt klar over hvordan du strever, og jeg føler med deg. Hvis Gud vil spare mitt liv så jeg igjen får det privilegium å ta vare på deg, vil jeg lette dine byrder og gjøre mitt beste for å gi deg trøst og lindring. Jeg vil at du tar så godt vare på familien som du kan. Jeg tror du vil gjøre alt du kan. Det var trist å høre at Frederick var syk, men jeg regner med at han nå er frisk igjen og at dere alle har det bra. Jeg håper du kan finne tid til å skrive meg et langt brev og fortelle meg alt du kan, også om gamle Major fremdeles lever, og hva de små skravlebøttene som henger rundt halsen din, sier… Fortell dem at jeg er i fengsel for at deres liv kan bli spart…

Gud styrer alt i henhold til sin egen vilje. Jeg stoler på ham. Min sjels frelse er av største betydning for meg, ettersom jeg har sikker kunnskap om evige ting. Om himmelen drøyer, er det det samme for meg. Jeg må styre mitt [skip] trygt i havn, og det har jeg tenkt å gjøre. Jeg vil at du skal gjøre det samme. Din for evig.»¹³

Til Emma Smith 16. august 1842, nær Nauvoo, Illinois. Profeten Joseph lå i dekning for sine fiender: «Jeg tar meg den frihet å sende deg min oppriktige takk for de to interessante og oppløftende besøkene du har avlagt meg i min situasjon, nesten som landsforvist. Jeg kan ikke uttrykke mitt hjertes takknemlighet for det varme og oppriktige vennskap du har vist meg i denne situasjonen. Tiden har gått siden du forlot meg, men det har gått bra så langt, ettersom jeg har fullkommen fred i sinnet når det gjelder min fremtid, uansett hva den måtte være…

Fortell barna at alt er vel med deres far så langt, og at han vedblir i innstendig bønn til vår allmektige Gud om sin egen, din og deres sikkerhet. Fortell mor Smith at det vil gå bra med hennes sønn, enten i liv eller i død, for det sier Herren Gud. Fortell henne at jeg tenker på henne hele tiden, så vel som Lucy [Josephs søster] og alle de andre. De må alle være ved godt mot… Din kjære mann til døden og i all evighet.»¹⁴