Budskap fra Det første presidentskap
Alltid minnes ham
Av president Henry B. Eyring
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Kan du forestille deg profeten Moroni, som graverer de siste ordene av Mormons bok på gullplatene? Han var alene. Han hadde sett sin nasjon, sitt folk og sin familie falle. Landet var i “en sammenhengende kjede” av krig (Mormon 8:8). Likevel hadde han håp, for han hadde sett vår tid! Og av alt han kunne ha skrevet, oppfordret han oss til å minnes (se Moroni 10:3).
President Spencer W. Kimball (1895-1985) var glad i å undervise at det viktigste ordet i ordboken kunne være å huske. Fordi vi har inngått pakter med Gud, sa han, “er vårt største behov å huske” dem.1
Du kan finne ordet huske overalt i Skriftene. Da Nephi formante sine brødre, oppfordret han dem ofte til å huske Herrens ord, og til å minnes hvordan Gud hadde reddet deres forfedre (se 1 Nephi 15:11, 25; 17:40).
I sin store avskjedstale brukte kong Benjamin ordet huske syv ganger. Han håpet at hans folk ville huske “Guds storhet… og hans godhet og langmodighet” mot dem (Mosiah 4:11; se også 2:41; 4:28, 30; 5:11-12).
Da Frelseren innstiftet nadverden, oppfordret han sine disipler til å ta del i symbolene “til minne” om hans offer (Lukas 22:19). I enhver nadverdsbønn dere og jeg hører, kommer ordet alltid før ordet minnes (se L&p 20:77, 79).
Mitt budskap er en oppfordring til, samt en bønn om å huske. Her er tre forslag til hva du kan huske hver uke når du tar del i nadverdens hellige symboler. Jeg håper de er like nyttige for deg som de har vært for meg.
Husk Jesus Kristus
Husk først og fremst Frelseren. Husk hvem han var på jorden, hvordan han snakket til andre og hvordan han viste vennlighet i sine handlinger. Husk hvem han tilbragte tid med, og hva han underviste. Frelseren “gikk omkring og gjorde vel” (Apostlenes gjerninger 10:38). Han besøkte de syke. Han var fast bestemt på å gjøre sin Faders vilje.
Ikke minst kan vi huske den store pris han betalte, av kjærlighet til oss, for å fjerne urenheten av våre synder. Når vi minnes ham, vil vårt ønske om å følge ham vokse. Vi vil ønske å være litt snillere, mer tilgivende og mer villige til å søke Guds vilje og følge den.
Husk hva du trenger å gjøre bedre
Det er vanskelig å tenke på Frelseren – hans renhet og fullkommenhet – uten også å tenke på hvor mangelfulle og ufullkomne vi er til sammenligning. Vi har inngått pakter om å adlyde hans bud, men det hender ofte at vi ikke lever opp til denne høye normen. Frelseren visste imidlertid at dette ville skje, og det var derfor han ga oss nadverdens ordinans.
Nadverden har sitt opphav i Det gamle testamentes ofringer, som omfattet en syndsbekjennelse (se 3 Mosebok 5:5). Vi ofrer ikke lenger dyr, men vi kan fortsatt forsake våre synder. Skriftene kaller dette å ofre “et sønderknust hjerte og en angrende ånd” (3 Nephi 9:20). Kom til nadverden med et angrende hjerte (se L&p 59:12; Moroni 6:2). Når du gjør det, vil du få tilgivelse for synder og ikke vike bort fra veien som fører tilbake til Gud.
Husk hvilken fremgang du gjør
Når du gransker livet ditt i løpet av nadverdens ordinans, håper jeg ikke bare du tenker på det du har gjort galt, men også på det du har gjort riktig – øyeblikk da du har følt at vår himmelske Fader og Frelseren var fornøyd med deg. Du kan også benytte anledningen under nadverden til å be Gud om å hjelpe deg å se disse tingene. Hvis du gjør det, lover jeg at du vil føle noe. Du vil føle håp.
Når jeg har gjort dette, har Ånden forsikret meg om at selv om jeg fremdeles er langt fra fullkommen, er jeg bedre i dag enn jeg var i går. Og dette gir meg tillit til at jeg, på grunn av Frelseren, kan bli enda bedre i morgen.
Alltid er lang tid, og det antyder mye målrettet arbeid. Du vet av erfaring hvor vanskelig det er å tenke bevisst på én ting hele tiden. Men uansett hvor godt du holder ditt løfte om alltid å minnes ham, minnes han alltid deg.
Frelseren kjenner utfordringene dine. Han vet hvordan det er å føle livets bekymringer presse på. Han vet hvor inderlig du trenger velsignelsen som kommer ved alltid å minnes ham og adlyde ham – “så hans Ånd alltid kan være hos [deg]” (L&p 20:77; uthevelse tilføyd).
Derfor ønsker han deg velkommen tilbake til nadverdsbordet hver uke, for nok en gang å gi deg anledning til å vitne for ham at du alltid vil minnes ham.