Engler og forbauselse

I åpningsbønnen sin, bror Peterson – hvor er du? I åpningsbønnen brukte du ordet “familie”, og jeg var rørt da og jeg er rørt nå. Jeg er så glad for å være sammen med dere som for meg er familie, på en årlig begivenhet. Jeg har blitt inspirert av hvert ord, hver ord som bror Webb har sagt, og søster Bingham, ikke søster Bingham, søster Cordon og eldste Clark. Og jeg ber om at det jeg skal si kan være i samsvar med det disse tre har sagt.

Når jeg hilser dere her med henvisning til bror Peterson, er “familie” bokstavelig talt slik jeg føler for dere, og jeg ønsker at dere skal tro det. Jeg vet at funksjonærene i styret føler det slik også, men det føles slik på en veldig spesiell måte for meg. Pat og jeg signerte vår første kontrakt med Kirkens skoleverk for 54 år siden denne sommeren, og vi har siden den gang vært tilknyttet dere på en eller annen måte omtrent hvert eneste år av vårt liv. Da hun og jeg tok avgjørelsen om at vi ville forsøke å leve vårt liv og finne vår vei gjennom Seminar og Institutt, visste vi ikke hvilket sterkt, permanent bånd det ville bli for oss. Usikre som vi var, tror jeg virkelig ikke vi ville ha hatt tryggheten til å fortsette om det ikke hadde vært for vennskapet og den sanne broderlige/søsterlige kjærlighet som våre felles lærere og ledere og tilsynsførere og andre ga oss de første årene. Nå, mer enn et halvt århundre senere, utgjør disse båndene fra våre første stunder i programmet fremdeles noen av de fineste vennskapene som vi har. Og da har jeg ikke nevnt de hundrede – og jeg antar at det sannsynligvis er tusener – elever som vi har undervist og blitt glad i underveis. Jeg ber om at vi aldri må miste denne familiefølelsen i Kirkens skoleverk. Det er en av grunnene til at vi ønsket å tjene der.

Med denne innledende kjærligheten til dere, er en av tingene jeg ønsker å formidle i dag hvor mye alle generalautoritetene og lederne på generalplan er glad i og stoler på dere. I våre råd og komiteer bruker vi en svært betydelig del av vår tid, det er derfor så mange fra hjelpeorganisasjonene på generalplan er her i dag, vi gjør dette sammen – jeg vet ikke hvor mye av vår tid vi bruker, men jeg vil anslå (de kan korrigere meg etterpå) 30 til 35 prosent av all vår tid som generalautoriteter/funksjonærer på generalplan til å på en eller annen måte snakke om Kirkens unge mennesker – de aldersgruppene dere stort sett arbeider med som dere er ansatt for å undervise, i tillegg til dem som forbereder seg til å komme til dere. Vi snakker om den verden de lever i, utfordringene de står overfor (de har blitt henvist til her nylig ved skolesjef Clarks kommentarer, søster Cordons kommentarer), de særskilte realiteter som synes å møte våre unge i stadig yngre alder. Ikke alle disse realitetene er onde, men noen av dem er det. Disse unge menneskene trenger all den hjelp de kan få, og heldigvis kan de få den. Gud står ved roret på dette skipet, og det vil ankomme havnen i sikkerhet. Han har gjort enhver nødvendig forberedelse for at så skal skje.

Jeg har for eksempel aldri trodd at det er tilfeldig, at vi lar våre elever begynne i Seminar-programmet når de er akkurat like gamle som Joseph Smith var da han mottok det første syn. Jeg antar vår himmelske Fader følte at Joseph i 14-års alderen hadde nådd et tilstrekkelig modenhetsnivå til at han kunne starte på veien mot sin profetiske misjon. Kanskje vi da også kan anta at dette generelt sett omtrent er den alderen da andre unge mennesker kan oppleve begynnelsen på et modent vitnesbyrd om Jesu Kristi evangelium, og (forhåpentligvis) se vitnesbyrdet i fremtidige år utvikle seg til å bli den mektige veiledende kraft den er ment å være for resten av evigheten?

Det er helt sikkert grunnen til at Herren inspirerte programmet vårt til å bli så strukturert som det er – det rører ved en gutt eller pikes hjerte mens de begynner på den vidunderlige veksten til modenhet, og intensiverer vår kontakt med dem, idet de får givende opplevelser gjennom uken i stedet for å måtte stole utelukkende på én sabbatskoleopplevelse. Når Kirken beveger seg i retning av et mer hjemme-sentrert og Kirke-støttet pensum, kan vi være stolte over at Kirkens skoleverk alltid har vært innrettet mot hjemmestudium i ukedagene. Denne nåværende justeringen beveger Seminar og Institutt nærmere Kirkens generelle studiepensum enn noen gang før i dets historie.

Og mens jeg snakker om dette emnet, la meg nevne en fin kompliment de presiderende brødre har gitt ved å be oss samkjøre Seminar-pensumet med Kirkens roterende fireårige skriftstudium. Som søster Cordon bemerket, er det én ting at vi får en slik kompliment, men det er spesielt givende når det er styreformannen vår som gir den. La meg minne dere på hvem styreformannen vår er. Dette er det president Nelson sa da han bekjentgjorde denne utviklingen:

[Videofilm av president Nelson]

“Fra og med 2020 vil Seminar-kurset endres til en årskalender. Klasser vil studere samme bok med hellig skrift som brukes i Kom, følg med meg-pensumet. Denne endringen vil styrke et hjemme-sentrert, Kirke-støttet studium av evangeliet i et forenet studie i hjemmet, Søndagsskolen og Seminar.

Mens dere grunner over denne endringen, ber jeg dere overveie deres fremtid. Deres potensial for å ha større påvirkning på verden enn noen tidligere generasjon er helt avhengig av nivået på deres hengivenhet til Herren Jesus Kristus. Hver enkelt av dere er ansvarlig for å bidra til å undervise evangeliet i deres hjem, til dem dere bor sammen med. Seminar og Institutt vil hjelpe deg til å omgjøre ditt hjem til et troens tilfluktssted – et sted der Jesu Kristi evangelium blir undervist, lært, etterlevd og elsket.”

Jeg vet ikke hva dere tror, men jeg har vært med lenge i dette programmet, og jeg tror det er mange år siden vi har hatt en av Kirkens presidenter som har talt så konkret og så oppmuntrende om emnet og til oss personlig. Jeg er takknemlig for dette, president Nelson. La det nå være sagt at i denne perioden med store og små justeringer, har Brødrene snakket mer om, tenkt mer på og forholdt seg mer direkte til Seminar og Institutt-personell og -retningslinjer enn jeg noen gang kan huske fra mine år med tjeneste her. For en spennende tid å være en del av Kirkens skoleverks familie.

La meg nå komme til grunnen til alt dette, grunnen til vårt møte i dag og grunnen til vår daglige og ukentlige undervisning – eleven, midtpunktet for vårt engasjement og for vår kjærlighet. Etter hvert som verden blir stadig mer sekulær, som eldste Clark sa –som egentlig alle har sagt, må vi lære hvordan vi skal være enda mer hjelpsomme og forbilledlige for våre unge menn og kvinner som må forsvare sin tro mens de lever i en kultur som ofte benekter den, eller, enda verre, fornedrer den. Kløften mellom våre trofaste unge mennesker og den noen ganger fiendtlige verden som omringer dem, blir – i hvert fall generelt sett – større for hver dag som går. Det er jo “en selvfølgelighet” i profetiene om de siste dager, men det gjør det ikke noe hyggeligere å ta opp eller noe festligere å stå overfor. I denne lille oppsummeringen av verden, blir våre elever kjærlig omtalt som generasjon Z på grunn av visse kjennetegn. Disse kjennetegnene understreker noen av våre utfordringer i undervisningen:²

• De er alltid tilkoblet et eller annet. “De har aldri kjent en verden uten Internett, mobiltelefoner [eller øreplugger] … Google har alltid eksistert [for dem].”³ De har kanskje aldri sett en fasttelefon med nummerskive eller ringt fra noe som heter en telefonkiosk. Men det er greit, for denne gruppen foretrekker allikevel å sende tekstmeldinger.

• Gjennom dette allestedsnærværende elektroniske nettverket har de blitt eksponert for utilslørt, ødeleggende pornografi i svært, svært ung alder.

• De “støtter gjerne homofilt ekteskap og transseksuelles rettigheter … som en del av dagliglivet. Det vil vært rart om en Z’er ikke har en [nær] venn i det homofile miljøet.”⁴ På grunn av denne sosiale omgjengeligheten, begynner den tynne grenselinjen mellom vennskap og aksepterende oppførsel å viskes ut og bli vanskelig å trekke opp.

• “De er post-kristne. Nesten en fjerdedel,” (dette er ikke våre SDH elever, men det er den verden vi ser på) “Nesten en fjerdedel (23 prosent) av de voksne i Amerika – og en tredjedel av de som ble født ved årtusenskiftet – er “ingenting”, og påberoper seg ingen religiøs identitet i det hele tatt. Mange Z’ere vokser opp i hjem hvor det ikke er noe religion i det hele tatt, og får hverken religions-erfaring [eller i det minste kontekst]”⁵ i sitt eget liv.

• En ny studie av australske tenåringers holdninger til religion skapte overskrifter da den avdekket at 52 prosent av dem ikke identifiserer seg med noen religion og bare 37 prosent tror på Gud.⁶

• Pastor og forfatter James Emery White har skrevet mye om deres åndelige tilstand. Han sa: “For det første har de gått seg vill. De lever ganske enkelt ikke i og blir ikke formet av en post-kristen kulturell kontekst. De har ikke en gang et minne om evangeliet [eller evangeliekontekst]. Graden av åndelig analfabetisme er ganske enkelt forbløffende … For det andre er de uten ledere. De får lite eller ingen veiledning fra sin familie, og enda mindre fra sine forsøk på å finne veiledning på Internett.”⁷

• Ifølge en artikkel som ble utgitt i USA Today er generasjon Z den mest ensomme undergruppen vi kjenner til i samfunnet.⁸ Artikkelen siterte en undersøkelse fra BYU i 2010 som konkluderte med at (sitat): “Ensomhet har samme dødelige virkning som å røyke 15 sigaretter pr. dag, noe som gjør det enda farligere enn overvekt.”⁹

• Omtrent 53 prosent av 13 år gamle amerikanske jenter er misfornøyd med kroppen sin. Når disse jentene blir 17 år, har dette tallet vokst til 78 prosent. Over 50 prosent av tenåringsjentene og 30 prosent av tenåringsguttene tyr til usunn adferd for å kontrollere vekten, som for eksempel å hoppe over måltid, faste, røyke sigaretter, kaste opp og å ta avføringsmidler.¹⁰

• Og til slutt: De har begrenset konsentrasjonsevne. Noen konkluderer med at gjennomsnittlig konsentrasjonstid for en Z’er er omtrent åtte sekunder.¹¹ Jeg ville ha mistet dem i løpet av de tre første kulepunktene vi har vist her.

Vel, Seminar- og Institutt-lærere kommer ikke til å løse alle disse problemene over natten, men Brødrene forventer at dere er godt bevandret i stoffet, godt forberedt, åndelig på bølgelengde, og i stor grad i stand til å håndtere og besvare spørsmål om disse sakene når de dukker opp. Med kontakt uken gjennom er dere mer tilgjengelige for elevene enn det mange – nesten alle – av de andre lærerne i Kirken har anledning til å være, så vær kloke med hensyn til hvordan dere gjør det. Men vit at Brødrene virkelig ønsker og forventer deres hjelp – formelt og uformelt, i og utenfor klassen – til å undervise Kirkens retningslinjer, praksis og lære.

Vær åpen – vær åpen spesielt for Ånden. La det være litt slark i leksjonsplanen din. Hvis du trenger å forkorte leksjonen litt slik at du kan bære ditt vitnesbyrd og oppmuntre til en drøftelse av et aktuelt emne, vennligst gjør det når Ånden tilskynder deg og tilsier at det er passende.

Du må selvfølgelig gjøre dette uten å skli over i en kvasiprestedøms- eller hjelpeorganisasjons-lederrolle som ikke er din. Å balansere på den linen har vært en utfordring i vårt system fra dets begynnelse, og vil alltid være det. Balansekunsten krever god dømmekraft og Åndens veiledning, men det er en utfordring det er verdt å ta imot og Brødrene applauderer når du gjør en innsats. Det er behov for alle, og budskapet på hvert plan må være klart og konsistent.

“Og dersom en basun gir utydelig lyd, hvem vil da gjøre seg klar til kamp? … Søk å få dem i rikt mål for at menigheten kan bli oppbygget.”¹² (sitat slutt)

Med slike voldsomme krefter i sving i vår tid, vil det naturlig nok kreves undervisning i evangeliet som er så mektig at absolutt ingenting kan rokke ved troen eller endre kursen til våre unge når de går ut av klasserommet og igjen trer inn i verden. Den slags undervisning er lettere sagt enn gjort, det lover jeg, og det vet dere, men hver enkelt av oss kan bli bedre. Vi kan bli mer kraftfulle lærere enn vi noen ganger er. I møte med en slik skremmende oppgave, vennligst husk denne ene tingen fra min tid med dere i dag: Husk at en elev ikke er en beholder som skal fylles. En elev er en flamme som skal tennes. Som lærere i evangeliet skal vi være åndelige brannstiftere. Leksjonene våre skal bare være et fyrtøy. Vi skal lide av pyromani, minus “mani”-delen – bare “pyro”. La meg nå forklare før dere anmelder meg til enten Brødrene eller politiet, okay?

Det har alltid gjort inntrykk på meg at i nesten hver eneste viktige undervisningssituasjon i Mormons bok, er uttrykket som brukes for å beskrive dette øyeblikket at personen underviste med “kraft og myndighet.”¹³ i anførselstegn. Det er mitt største ønske for min egen undervisning, og jeg håper det er det for deres.

Vær så snill å ikke misforstå. Jeg snakker ikke om å øke volumet på stemmen, om å være teatralsk i en fremleggelse, jeg snakker spesielt ikke om å fremtvinge falske følelser. Jeg snakker om noe som i bunn og grunn er et enkelt åndelig anliggende, en ånd som kommer til uttrykk på mange forskjellige måter så forskjellige som dere er. Dere må være dere selv. Du kan ikke være en Bruce McConkie eller Boyd Packer eller Russell Nelson, selv om vi med fordel kan spørre oss selv hvorfor disse lærerne påvirker oss slik de gjør. Lær alt du kan fra de store lærere (før og nå), men til syvende og sist må du selvfølgelig undervise naturlig, du må undervise på din måte. Hvilken tilnærming det enn måtte være, skulle resultatet imidlertid være kraftfull undervisning med myndighet.

La meg bruke et par eksempler som er nedskrevet i Mormons bok. Helaman 5:1 forteller historien om Nephi og Lehi, som var oppkalt etter sine forfedre, og som var blitt befalt å undervise lamanittene i Zarahemlas land. I tillegg til å undervise denne utfordrende gruppen, tok også Nephi og Lehi for seg “dissenterne”, de frafalne nephittene som hadde skiftet side og slått seg sammen med lamanittene i sin kamp mot Guds profeter. Jeg vet ikke hva dere tenker, men disse to gruppene representerer den slags fiendtlig innstilte forsamling jeg ikke gleder meg spesielt over å møte tidlig mandag morgen. Lamanittene var på dette tidspunktet fiendtlige, sinte, besatt av tanken på å få straffet nephittene for en uoverensstemmelse hvis opphav de hadde glemt for lenge siden. Og så, som om ikke det var nok, har du “ex-mormoner for Jesus”, de lokale apostatene som en gang var i prestenes quorum, som i noen tilfeller kanskje tjente trofast på misjon, men som nå har sporet av (det er deres bruk av ordet “mormon”, ikke mitt). De underviste en gang for oss og nå underviser de mot oss, mot Guds rike.

Ikke desto mindre forteller Skriftene om Nephi og Lehi da de talte til disse to veldig utfordrende gruppene : “De talte med stor kraft så de gjorde til skamme mange av dem som hadde gjort opprør og gått over fra nephittene … Og det skjedde at [de] forkynte for lamanittene [også] med meget stor kraft og myndighet, for de hadde mottatt kraft og myndighet så de kunne tale, og det ble dem også gitt hva de skulle si.”¹⁴ Ta nå en liten pause sammen med meg. Tenk et øyeblikk over hvor vidunderlig det ville vært om hver lærer i Kirkens skoleverk – eller i Kirken – kunne vite disse to tingene – hvordan man skal tale og hva man skal si. Det ville vært den sanne tungemålsgave selv om det var på ditt morsmål. Og slik jeg forstår det, er det nøyaktig den gaven disse to ble gitt da de underviste. De hadde stor “kraft og myndighet så de kunne tale, og det ble dem også gitt hva de skulle si. Derfor talte de så de forbauset lamanittene storlig.”¹⁵

Gir ordet forbauset dere en gjenklang fra en tidligere beretning i Mormons bok? Tenk på Mosiah 27, hvor Alma og Mosiahs sønner “gikk omkring og gjorde opprør mot Gud.” I vers 11 leser vi: “Da viste Herrens engel seg for dem, og han kom ned som i en sky, og han talte som med en tordenrøst som fikk jorden de sto på, til å skjelve.”¹⁶

Unnskyld hvis jeg nesten umiddelbart trekker dere med inn i nok en liten redaktørens anmerkning. Tror dere, tror dere at det virkelig var et voldsomt jordskjelv? Tror dere at dersom dere hadde en Richters skala utplassert hver tolvte meter, at den ville ha slått ut med fem eller seks eller åtte eller ni, og forårsaket tsunamier i det store dyp og forandret hele jordens landskap? Kanskje. Kanskje noen ganger. Det kunne definitivt ha skjedd, men i denne konkrete saken (i denne konteksten) tror jeg ikke det. Jeg tror dette var en av de personlige jordskjelvene som Herren sender skreddersydd, til enkeltpersoner. Jeg tror jorden skalv for Alma og Mosiahs sønner, men hvem vet om den skalv for noen andre.

Dere har helt, helt sikkert hatt denne opplevelsen når dere har undervist en klasse. Noe dere sa traff eleven så kraftfullt at han eller hun ble askegrå eller gråtkvalt eller begge deler, beveget til dypet av sin sjel, samtidig som eleven til høyre eller eleven til venstre ikke ser ut til å ha blitt særlig påvirket i det hele tatt. Dette skjer på misjonsmarken hele tiden. Dere vet det, dere har opplevd det! Et ledsagerpar underviser en familie i et leilighetsbygg et sted. De kan ha jordskjelv-bevende, sjelsendrende leksjoner med et par som får leilighet 106 til å løfte seg opp fra selve grunnmuren, men menneskene ved siden av i 105, de ser lykksalig på American Idol, og folkene i 107 prøver å finne ut av stillingen i kampen mellom Green Bay Packers og San Fransisco 49’ers. Jeg vet ikke om det går an å love jordskjelv på Richter-skalaen geologisk sett, men jeg tror Herren og Skriftene alltid kan love dere personlige jordskjelv som forandrer en elev i sitt innerste vesen og at jorden vil skjelve under vedkommendes føtter. Men tilgi meg, jeg sporer av!

Jeg fortsetter med vers 12 i Mosiah 27:

“Så stor var [Alma og Mosiahs sønners] forbauselse”, “så stor var deres forbauselse at de falt til jorden og forsto ikke de ord som [engelen] talte til dem …

Og nå falt Alma og de som var med ham, igjen til jorden, for de var meget forbauset, for med sine egne øyne hadde de sett en Herrens engel, og hans røst var som torden som rystet jorden …

Og Alma var så forbauset at han ble stum så han ikke kunne åpne sin munn. Ja, og han ble svak, ja, så han ikke kunne bevege sine hender.”¹⁷

Det jeg ber om og tenker på og håper kan bli Kirkens skoleverk til del, er virkelig forbausende undervisning. Vi må forbause disse elevene og gjøre det med den “kraft og myndighet fra Gud”¹⁸ som gis til en lærer – profesjonell eller frivillig – som frimodig og ærlig underviser Jesu Kristi evangelium. Dere skulle ikke vite hva roten til ordet astonish [norsk: forbause] er? Jeg vet ikke hva det er på reformert egyptisk eller hebraisk, men på engelsk kommer det fra roten “tonare” – hvilket betyr torden.¹⁹

Hjelper det deg til å forstå hvorfor Alma senere, etter sin omvendelse, kom til å si: “Om jeg var en engel og kunne få mitt hjertes ønske oppfylt, så jeg kunne gå ut og tale med Guds basun, med en røst som kunne ryste jorden, og rope omvendelse til alle mennesker!

Ja, som med en tordenrøst ville jeg forkynne omvendelse og forløsningens plan for enhver sjel, så de skulle omvende seg og komme til vår Gud, så det ikke mer kunne være noen sorg på hele jordens overflate.”²⁰

Vel, kjære venner i Kirkens skoleverk, det er ganske åpenbart hvorfor Alma ønsker englers påvirkning, en tordenrøst som høres ut som Guds basun og ryster jorden. Det er enkelt – det som virket på ham kan virke på andre! Elever som lå langflate og omvendte seg i tre dager, en renselse så storartet at de hverken kunne eller ville vike fra dens påvirkning, liv som ble totalt og fullstendig viet til å bygge opp Guds rike for alltid etterpå. Det er kraftfull undervisning. Vi innser som Alma gjorde, at vi ikke er engler, og vi kommer ikke til å ha den påvirkningen hver gang vi står overfor en gruppe elever. Men det storartede ved våre kall og yrker i Kirkens skoleverk er at vi har anledningen til å prøve å gjøre det, og at, billedlig talt, vi har gjentatte klasseromssituasjoner der vi kan prøve det ut.

Nå, tilbake til Helaman 5. Husk at Nephi og Lehi heller ikke var engler, de var bare gode, dødelige lærere med en misjon og et budskap som underviste med “stor kraft og myndighet”. Disse to opplevde at 8 000 lamanitter ble “døpt til omvendelse” og kom inn i Guds kirke.²¹ Med ild som kom ned fra himmelen, dere husker historien, og Åndens flamme som brant i dem, opplevde hele denne gruppen med “elever”, om dere vil, at sannheten satte deres sjel i brann. Min erfaring tilsier at 8 000 ville ha vært en temmelig brukbar ukentlig sonerapport fra et hvilket som helst ledsagerpar i en hvilken som helst misjon i verden.

Vennligst tillat meg å snakke et øyeblikk til om nok en lærer/elev som ikke bare fikk sin sjel satt i brann, men som betalte den ultimate pris for sin tjeneste mens kroppen hans ble satt i brann.

Fra min ungdomstid av har Abinadi vært en av de profeter jeg har beundret mest i alle våre standardverker. Abinadi kommer så å si ukjent inn på scenen, uten å påberope seg noen profetisk arv eller uten å bekjentgjøre noen berømt slektslinje. Mens ting forfaller i Zeniffs hårdnakkede koloni, blir Abinadi kalt til å rope omvendelse til Zeniffs sønn og patetiske etterfølger, kong Noah. Dere kjenner beretningen.

Noah utsteder umiddelbart en dødsdom, og Abinadi blir tvunget til å flykte. Etter to år i skjul, trer Abinadi igjen frem for å undervise og vitne. Jeg stanser her og smiler ved tanken på profetens tilsynelatende barnlige ærlighet i alt dette. Han har vært i fullstendig isolasjon i 24 måneder, og bruker nå en forkledning for få ekstra anonymitet, allikevel er det første som kommer ut av hans munn når han kommer tilbake: “Herren har befalt meg og sagt: Abinadi, gå og profeter.”²² Her må jeg virkelig lure på hvor effektiv forkledningen var, men vi lurer definitivt ikke på hans tro og besluttsomhet.

Abinadi profeterer modig mot avskyelighetene til kong Noah og hans hoff, og blir arrestert og til slutt ført frem for den samme domstolen som han har fordømt. Han blir hensynsløst forhørt av dette rådet, men den mektige profeten “svarte dem frimodig, og … imøtegikk … alle deres spørsmål … og gjorde alle deres ord til skamme.”²³ Han går så fra forsvar til angrep, og leverer omtrent fem og et halvt kapittel med læresetninger som er på høyde med det mektigste som blir gitt i hele Mormons bok. Men han hadde bare så vidt begynt før Noah, skyldbetynget og på avskyelig vis, beordrer at han skal drepes.

Alt dette som en opptakt til denne scenen som for alltid er risset inn i min sjel, ikke helt slik Arnold Friberg fremstiller det i sitt vidunderlige maleri,²⁴ men det er nesten. I hvert fall, som fange var Abinadi sikkert fastbundet, med datidens form for lenker. Alderen hans kjenner vi ikke. Friberg fremstiller ham som en gammel mann, eller eldre, men teksten sier ikke noe om det. Jeg vet ikke hvor gammel han var. Fysisk sterk? Vet ikke, men han har nettopp kommet fra en to år lang tilbaketrukket tilværelse av et eller annet slag, der det kanskje eller kanskje ikke var mye mat. (Tenk på Elias som fikk mat av ravnene. ²⁵ Har dere noen gang sett klørne til en ravn? Jeg tror ikke de bevingede små karene leverte mange superstore porsjoner av noe som helst.) Vi vet ikke, men kanskje var Abinadi sulten og trett, og i hvert fall fysisk litt svak gitt omstendighetene hans. Uansett:

“Før denne person bort og slå ham i hjel” roper kong Noah, “hva har vi med ham å gjøre …

Og de gikk frem og forsøkte å legge hånd på ham, men han motsto dem og sa til dem:

Rør meg ikke, for Gud skal slå dere hvis dere legger hånd på meg, for jeg har ikke fremført det budskap Herren sendte meg for å fremføre …

For Herrens Ånd var over ham, og hans ansikt skinte med umåtelig glans, slik som Moses’ ansikt skinte da han var på Sinai berg mens han talte med Herren.

Og han talte med kraft og myndighet fra Gud.”²⁶

“Kraft og myndighet.” Der er det igjen. Da jeg begynte å skrive denne talen og ønsket å bruke Abinadi husket jeg ikke, eller kanskje jeg ikke visste at denne beretningen endte med det samme uttrykket, at han underviste med kraft og myndighet. Vel, venner, det er én ting å lese noe som står skrevet på en side, men det er noe annet å se det for vårt indre og høre det i vårt hjerte som om det var en tordenrøst: “Rør meg ikke, for Gud skal slå dere hvis dere legger hånd på meg.”²⁷ Jeg kan knapt lese disse ordene uten å gråte. De klinger med slik verdighet, slikt mot, slik monumental styrke i mitt hjerte. Det finnes ingen indikasjon på at han ropte. Det finnes ingen indikasjon på at han beveget en eneste muskel. Under bevæpnet bevoktning og fastbundet kunne han neppe gjøre mye i det hele tatt. Men tilsynelatende virket det han sa og måten han sa det på. Jeg sier “tilsynelatende” fordi det ikke er noen som helst indikasjon på at noen av vaktene gjorde et eneste forsøk på å fjerne ham, ei heller sa kong Noah eller noen av prestene hans ett eneste ord til ham i løpet av de fire neste trollbindende kapitlene.

Vel, vi kan ikke grunne på alle de vidunderlige eksemplene på denne slags undervisning i Skriftene, men de er overalt. Jeg innbyr hver av oss til å lete etter dem, grunne på dem, og selv å be om en del av den gaven i overenstemmelse med våre kall.

Denne slags undervisning er krevende og den er veldig vanskelig å definere. Hvis jeg visste hvordan jeg skulle undervise på denne måten, ville jeg definitivt lykkes bedre med det. Men én ting vet jeg – dette vet jeg: Med mindre du har lidenskap for noe, kan du umulig, aldri i evighet, noensinne få dine elever til å føle lidenskap for det. Kan jeg få gjenta det? Med mindre du har lidenskap for noe, kan du umulig, håpe at du skal få dine elever til å føle lidenskap for det. Den ultimate kilden til denne lidenskap er selvfølgelig det som ble uttalt av Abinadi: “For Herrens Ånd var over ham, og hans ansikt skinte med umåtelig glans”.²⁸

Hvis Ånden, som hver og en av disse vidunderlige lærerne har undervist fra denne talerstolen, som begynte med bror Webb – hvis Ånden er nøkkelen til forbausende undervisning – og det er den – er det svært risikabelt å snakke ut fra gamle notater eller å bruke en av dine kollegers eksempler, eller å statisk gjengi en av talene fra generalkonferansen. De er alle gode til sin tid og de var fantastiske da de opprinnelig ble gitt, så bruk virkelig alt du kan når som helst for å gi liv og variasjon til din undervisning. Men det som vil bety mest, er hva du føler når du sier ordene. Ingenting vil være en erstatning for det. “Om jeg var en engel … så jeg kunne … tale … med en røst som kunne ryste jorden!”²⁹ Husk: En elev er ikke en beholder som skal fylles. En elev er en flamme som skal tennes. Og hvis vi gjør det virkelig bra, blir vi en dag kanskje verdige til å møte de som ble brent på bålet nettopp for en slik evne til å sette flinten mot stålet og få flamme. Vær så snill og dra ut, dere herlighetens engler over hele denne kloden – med det publikum vi snakker om i tankene – vær så snill og dra og forbaus elevene deres. Jeg vitner om dette verkets guddommelighet. Jeg vitner deres kalls guddommelighet. Mine kjære brødre og søstre, dette er den allmektige Guds verk. Jeg har ikke gitt livet mitt til et eventyr. Jeg har ikke gitt livet mitt, og det har heller ikke dere, til det Peter sa vi blir beskylt for å gjøre, som er falskneri, et nett, en listig dyrket usannhet. Dette er sannheten Det er ikke en listig utarbeidet fabel. Jeg har gitt livet mitt, dere gir deres, de beste mennesker jeg kjenner har gitt og gir sitt liv. Det er Den allmektige Guds sannhet og velsignet være dere for alltid i deres undervisning av den. I Jesu Kristi navn. Amen.