Offer og lydighet kronen ham bringer

Ordene ”offer og lydighet kronen ham bringer” fra salmen ”Priser profeten som skuet Jehova”¹, rører alltid ved min sjel. Offer defineres som det ”å avstå fra noe verdsatt til fordel for noe annet mer viktig eller verdifullt”.² Offer har mange former. Siste-dagers-hellige inngår en pakt med Herren om å ofre. Ved å gjøre det underkaster vi oss hans vilje og vier våre liv til å bygge opp hans rike og tjene hans barn.

For de som trofast ofrer gjennom en ærlig tiende, har Herren lovet at han vil åpne himmelens luker.³ Ikke bare velsigner slike ofre den enkelte og familien, men disse frivillige bidragene til Kirken er de livgivende ressursene som kan få mirakler til å skje i Herrens rike hver dag. Kong Benjamin sa: ”… tenk på deres velsignede og lykkelige tilstand som holder Guds befalinger. For se, de blir velsignet i alt, både timelig og åndelig …”⁴ Trofaste bidrag av tiende er et ytre uttrykk for en indre forpliktelse til å ofre.

Å adlyde fasteloven er en annen form for offer. Herren ber oss om å sette av en søndag i måneden til å faste over to måltider. Vi innbys til å gi til Kirken de pengene disse to måltidene ellers ville ha kostet, for å hjelpe de trengende. Det å faste og bidra med et generøst fasteoffer har en foredlende virkning på sjelen. President Spencer W. Kimball uttalte: ”Når man praktiserer fasteloven, finner man en personlig kilde med styrke til å overvinne nytelsessyke og egoisme.”⁵

Tempel- og slektshistorisk arbeid er et kjærlighetsoffer. Trofaste medlemmer bruker til sammen millioner av timer på å samle sin slektshistorie. De undersøker mikrofilmer og opptegnelser, og med penner og datamaskiner nedtegner de datoer og begivenheter. I templet utfører de hellige ordinanser for sine dyrebare forfedre. Dette er et offer – å gjøre noe for andre som de ikke kan gjøre selv.

For noen år siden, da min kone Mary Jayne og jeg var på oppdrag for Kirken i St. Petersburg, Russland, fikk vi den enestående anledning å erfare velsignelsene ved slektshistorisk arbeid. Vi besøkte arkivet for befolkningsstatistikk for å føre tilsyn med Kirkens arbeid med å mikrofilme noen av Vest-Russlands opptegnelser. Mens jeg så arkivaren fotografere sider i mugne gamle bøker fra byen Pskov, ble navnene til levende mennesker. Det var som om de hoppet ut fra siden og sa: ”Du har funnet meg. Jeg er ikke lenger fortapt. Jeg vet at noen i min familie en dag, et sted, vil ta med seg navnet mitt til templet, slik at jeg kan bli døpt, motta min begavelse og min kone og mine barn vil bli beseglet til meg. Takk!”

Joseph Smiths liv var et eksempel på uselvisk offer for Jesu Kristi evangelium. Selv om Profeten Joseph led hardt, forble han optimistisk og overvant stor forfølgelse. Parley P. Pratt forteller om den hjerteskjærende opplevelsen å være sammen med profeten i fengselet i Liberty, Missouri, vinteren 1838-39. Disse seks månedene med lidelse og isolasjon, ga erfaring til denne ”forutbeskikkede, fremragende profeten”.

I fengselet hadde profeten og de andre brødrene lyttet til vaktene som skrøt av gruvekkende overgrep de hadde begått blant ”mormonene”. Til slutt utholdt ikke profeten deres motbydelige snakk lenger. Med ett reiste han seg og sa med ”tordenrøst”: ’STILLE, dere djevler fra helvetes avgrunn. I Jesu Kristi navn irettesetter jeg dere og befaler dere å tie…’

Han sto oppreist i fryktinngytende majestet. Lenket og uten våpen, rolig, fattet og verdig som en engel … [De engstelige vaktene] krøp sammen i et hjørne ”senket sine våpen”, ba om tilgivelse og ”forholdt seg rolig til vaktavløsningen”.

Bror Pratt skriver videre: ”Jeg har sett lovens håndhevere kledd i sin myndighets kapper, og kriminelle ført frem for dem … Jeg har sett en kongress i høytidelig forsamling … Jeg har prøvd å forestille meg konger, kongelige hoff, troner og kroner, … men verdighet og majestet har jeg bare sett én gang, der den sto i lenker ved midnatt, i et fangehull i en uanselig landsby i Missouri.”⁶

Noen uker etter befant Joseph seg igjen i svært vanskelige omstendigheter og bønnfalt Herren om veiledning. Herren svarte: ”Min sønn, fred være med din sjel; din motgang og dine lidelser skal kun vare et øyeblikk.”⁷ Deretter uttalte Herren disse interessante ordene til profeten: ”Jordens ender skal spørre etter ditt navn.”⁸

Fem år senere, der han skuet tilbake på det uferdige templet i Nauvoo, visste Joseph at hans reise nærmet seg slutten og at han gikk ”som et lam til slakterbenken”, men han var likevel ”rolig som en sommermorgen”.⁹ Med løfte om beskyttelse underkastet han seg enda en arrestasjon. Men hans tillit ble vanæret. Den 27. juni 1844 ble han og hans bror Hyrum brutalt myrdet i Carthage fengsel.

Jordens ender har spurt etter Joseph Smiths navn, og i dag går aldri solen ned over den verdensomspennende Jesu Kristi gjenopprettede kirke. Disse ordene om martyren Abraham Lincoln, beskriver også profeten Joseph Smiths storhet:

Intet offer kan være større enn Frelseren Jesu Kristi forsonende offer. Hans forsoning, om enn ufattelig og uten like, var denne verdens største begivenhet. På grunn av dette ypperste kjærlighetsoffer har døden ingen brodd og graven ingen seier.

Vår utfordring er å uselvisk ofre alt vi er blitt gitt, innbefattet vår egen vilje. Eldste Neal A. Maxwell sa med rette: ”Underkastelsen av vår egen vilje er i realiteten det eneste unikt personlige vi har å legge på Guds alter. De mange andre tingene vi gir … er egentlig de tingene han allerede har gitt eller lånt oss.”¹¹

Offer er til syvende og sist en hjertesak – hjertet. ”Se, Herren krever hjertet og et villig sinn.” ¹² Hvis vi viser omsorg og nestekjærlighet, og hvis vi adlyder Gud og følger hans profeter, vil våre ofre nedkalle himmelens velsignelser. ”I skal ofre et knust hjerte og en angrende ånd.”¹³

På en uvanlig måte fikk jeg et glimt av Frelserens offer og kjærlighet til meg. En julaften i Jerusalem, besøkte min kone og jeg flere av stedene hvor Frelseren vandret og underviste. Vi følte dyp sorg med tanke på de kvaler Frelseren led, der vi sto i fangehullet under Kaifas’ palass. Det var der vår Herre ble pisket og plaget. Vi så kjettinghullene i veggen. Med tårer sang vi ”En stakkars sorgbetynget mann”.¹⁴ Han var alene blant motbydelige gjerningsmenn. Med tungt hjerte ba vi om mot til å være hans verdige tjenere.

Kort tid etter besøkte vi den tomme graven. Ordene fra Skriften: ”Han er ikke her, han er oppstått”¹⁵ ga gjenklang i våre hjerter. Eliza R. Snow skrev:

Frelserens forsoning var den største kjærlighetshandling verden har sett.

Vi synger disse ordene av president Gordon B. Hinckley:

Jeg føler sorg over at en eneste dråpe av hans blod ble utgytt for meg. Jeg ber om at jeg en dag må få møte Frelseren. Da vil jeg knele og kysse de sårede hender og føtter, og han vil tørke bort mine tårer. Jeg ber om at han vil si: ”Vel gjort, du gode og tro tjener.”¹⁸ På grunn av hans nåde, har vi håp, brødre og søstre. Han er ”kilden til alle velsignelser”.¹⁹ Jeg bærer vitnesbyrd om dette i det største navn, i hans navn som er vårt største eksempel på offer, ja, Jesus Kristus, amen.