Omvendelse og forandring

Min innledning er noe som ble sagt i mitt nærvær av en av disse tapre misjonærene. «Når jeg ser tilbake på livet mitt,» sa han, «kan jeg nesten ikke tro at en barbent surfer fra Hawaii nå er på sin tredje misjon. Men da jeg følte Frelserens kjærlighet, ønsket jeg å tjene ham og jeg forandret meg.» Ja, det gjorde han! Stanley Y.Q. Ho fortalte meg at inntil han var 30 år, gjorde han ikke annet enn å «henge rundt på strendene på Waikiki». Men så fant han evangeliet, han giftet seg med en siste-dagers-hellig, og han forandret seg. Etter det har han hatt mange kall, også som biskop og stavspresident. Nå har eldste Ho og hans kjære Momi, som er årsak til så mange av forandringene i hans liv, vært på tre heltidsmisjoner.

Vi har et annet eksempel i Lukas’ evangelium.

«Og Jesus kom inn i Jeriko og var på vei gjennom byen.

Og se, der var en mann som hette Sakkeus. Han var overtoller og en rik mann.

Han søkte å få se Jesus, hvem han var. Men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst.

Han løp da i forveien og klatret opp i et morbærtre for å se ham, for hans vei gikk der forbi.

Da Jesus kom til stedet, så han opp og sa til ham: Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg bli i ditt hus.

Han skyndte seg da og steg ned, og tok imot ham med glede» (Lukas 19:1-6).

Her forteller evangeliet at Jesu følgesvenner «knurret» fordi han gikk inn i en synders hus (vers 7). Men det spilte ingen rolle for Jesus. Hans evangelium er til alle som vil forsake sine gamle vaner og gjøre de forandringer som er nødvendig for å bli frelst i Guds rike.

Så tilbake til beretningen om mannen som åpnet sitt hjem og hjerte for Herren.

«Men Sakkeus stod frem og sa til Herren: Se, Herre! Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger av noen, skal jeg gi det firedobbelt igjen.

Jesus sa til ham: I dag er frelse blitt dette hus til del…

For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt» (vers 8-10).

Sakkeus fra Jeriko og Stanley fra Hawaii representerer oss alle. De er eksempler på det vi ber om at vi alle må oppleve som tar den avgjørende bestemmelsen å motta Herren «med glede» og følge der Han går foran.

Jesu Kristi evangelium gir oss utfordringen å omvende oss. «Omvendelse» er evangeliets hyppigste budskap, og å omvende seg vil si å gi avkall på all praksis – vår egen, familiens, etnisk og nasjonalt – som strider mot Guds bud. Hensikten med evangeliet er å forvandle vanlige folk til himmelske medborgere, og det krever forandring.

Døperen Johannes forkynte omvendelse. Hans tilhørere kom fra forskjellige grupperinger, og han stadfestet hvilke forandringer som må til for å «bære… frukt som er omvendelsen verdig» (Lukas 3:8). Tollere, soldater og vanlige mennesker – alle hadde de tradisjoner som måtte vike for omvendelsens prosess.

Jesu læresetninger utfordret også forskjellige grupperingers tradisjoner. Da de skriftlærde og fariseerne påtalte at hans disipler «[brøt] de gamles forskrifter» ved ikke å foreta den rituelle tvetting, svarte Jesus at de skriftlærde og fariseerne «[brøt] Guds bud på grunn av [sine] egne forskrifter» (Matteus 15:2-3). Han beskrev hvordan de hadde «gjort Guds bud ugyldig på grunn av [sine] egne forskrifter» (vers 6). «Hyklere» kalte han dem hvis fastholdelse av egne tradisjoner hindret dem i å holde Guds bud (vers 7).

Igjen, i nyere åpenbaring, erklærer Herren at «den onde» tar bort lys og sannhet fra menneskenes barn «gjennom ulydighet… og på grunn av deres fedres tradisjoner» (L&P 93:39).

Et folks tradisjoner, kultur eller levemåte innbefatter uunngåelig en del praksis som må endres hos alle som ønsker å bli kvalifisert til Guds mest utsøkte velsignelser.

Kyskhet er et eksempel. «Du skal ikke drive hor,» befalte Herren fra Sinai (2. Mosebok 20:14) og gjentok det i nyere åpenbaring (L&P 42:24, se også L&P 59:6). «Fly hor!» er befalingen i Det nye testamente (1. Korinterbrev 6:18; se også Galaterbrevet. 5:19; 1. Tessaloniker-brev 4:3). Til enhver tid har Guds profeter fordømt «hor». Likevel har disse evige budene hyppig blitt ignorert, gått imot eller spottet av mange lands sterke tradisjoner. Det er spesielt synlig i vår tid da film, tidsskrifter og kommunikasjon innen internett i ett land formidles til mange andre på et øyeblikk. Seksuelle utenomekteskapelige forhold tolereres eller forfektes av mange. Det samme er tilfelle med den hurtige utbredelsen av pornografi. Alle som har tilhørt denne syndens ukultur, må omvende seg og forandre seg hvis de skal bli Guds folk, for han har advart og sagt at «intet urent kan komme inn i hans rike» (3. Nephi 27:19).

Ukentlig tilstedeværelse i kirken er et annet eksempel på et bud som står i motsetningsforhold til folks tradisjoner. Herren har befalt oss å gå i kirken og «ofre [våre] sakramenter» på hans sabbatsdag (se L&P 59:9). Dette krever mer enn passiv tilstedeværelse. Vi er befalt å ta del i gudsdyrkelse og i tjeneste, og det er en vanskelig forandring for de fleste ikke-kristne, og også for kristne som har vært uregelmessig i kirken bare som tilskuere.

Herrens bud om å avholde oss fra alkohol, tobakk, te og kaffe (se L&P 89) er også i strid med manges tradisjoner. Langvarig avhengighet eller vane er vanskelig å bryte, men Guds befaling er klar, og de lovede velsignelsene mer enn kompenserer for utfordringen med å forandre den.

Et annet eksempel er ærlighet. Noen kulturer tolerer løgn, tyveri og annen uærlighet. Men uærlighet i enhver form – enten den begås for å bilegge, redde ansikt eller for vinning – er i direkte strid med evangeliets bud og kultur. Gud er en sannhetens Gud, og Gud er uforanderlig. Det er vi som må forandre oss. Og det vil være en stor forandring for alle som tradisjonelt er vant til å synes at de kan lyve litt, jukse litt eller bedra når som helst man har fordel av det og det er lite sannsynlig at de blir oppdaget.

En mindre alvorlig verdslig tradisjon som strider mot evangeliets kultur, er opp- og nedrykk i stillinger. Ute i verden betegner vi disse opp- og nedrykkene som forfremmelse eller degradering. Men det er ingen opp- eller nedrykk i stillinger i Kirken. Vi flytter bare rundt. En biskop som avløses av riktig myndighet og kalles til å undervise i Primær, rykker ikke ned. Han går fremover ved å akseptere sin avløsning med takknemlighet og tar imot og oppfyller pliktene i det nye kallet – selv et mindre synlig kall.

Jeg så et minneverdig eksempel på det for noen måneder siden på Filippinene. Jeg besøkte en menighet i Pasig stav i nærheten av Manila. Der møtte jeg Augusto Lim, som jeg hadde kjent i tidligere år som stavspresident, misjonspresident, generalautoritet og president for Manila tempel. Nå så jeg ham virke ydmykt og takknemlig i menighetens biskopsråd, annenrådgiver til en meget yngre mann med langt mindre erfaring. Fra tempelpresident til annenrådgiver i en menighets biskopsråd er et fint eksempel på hvordan evangeliets kultur virker.

I disse eksemplene setter jeg ikke kultur eller tradisjoner i én del av verden opp mot en annen. Jeg setter verdens måte opp mot Herrens måte – kulturen i Jesu Kristi evangelium opp mot ethvert lands eller folks kultur eller tradisjoner. Ingen gruppering har monopol på dyd eller er unntatt befalingen om å forandre seg. Jesus og hans apostler forsøkte ikke å gjøre hedninger til jøder (se Romerbrevet 2:11; Galaterbrevet 2:11-16, 3:1-29, 5:1-6, 6:15). De underviste hedninger og jøder og forsøkte å få hver av dem til å følge Kristus.

Likeledes forsøker ikke Herrens tjenere i dag å gjøre filippinere eller asiater til afrikanere eller amerikanere. Frelseren innbyr alle til å komme til ham (se 2. Nephi 26:33; L&P 43:20), og hans tjenere søker å overtale alle – inkludert amerikanere – til å bli siste-dagers-hellige. Vi sier til alle: oppgi tradisjoner og kulturell praksis som strider mot Guds bud og hans evangeliums kultur, og gå sammen med hans folk om å bygge opp Guds rike. Hvis vi slutter å vandre i mørke, sier apostelen Johannes, vil vi «vandre i lyset,… vi har samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd» (1. Johannes 1:7).

Vi har en unik evangeliekultur, et sett verdinormer, forventninger og en praksis som er felles for alle medlemmer i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Denne evangeliets levemåte er basert på frelsesplanen, Guds bud og levende profeters læresetninger. Den kommer til uttrykk i hvordan vi oppdrar våre barn og i vår individuelle livsførsel. De prinsipper som er stadfestet i familie-erklæringen, er et vakkert uttrykk for vår evangeliekultur.

De som blir døpt inn i Jesu Kristi Kirke, inngår pakter. I nyere åpenbaring har Herren sagt: «Når mennesker er kalt til mitt evige evangelium og slutter en evig pakt, regnes de som jordens salt og menneskenes kraft» (L&P 101:39). For å oppfylle vårt paktsansvar som jordens salt må vi være annerledes enn våre omgivelser.

Som Jesus sa:

«Jeg befaler dere å være jordens salt. Men hvis saltet mister sin kraft, hva skal så jorden saltes med? Da duger ikke saltet til annet enn å bli kastet ut og tråkket under fot av menneskene» (3. Nephi 12:13; se også Matteus 5:13; L&P 101:40).

Det krever at vi må foreta noen forandringer i forhold til vår familiekultur, vår etniske kultur eller vårt lands kultur. Vi må forandre alle elementer i vår adferd som strider mot evangeliets bud, pakter og kultur.

Evangeliets plan er basert på individuelt ansvar. Vår trosartikkel erklærer den evige sannhet «at menneskene vil bli straffet for sine egne synder og ikke for Adams overtredelse» (2. trosartikkel). Kravet om individuelt ansvar, som har mange uttrykk i vår lære, står i skarp kontrast til Satans plan om å «forløse hele menneskeheten så ikke en eneste sjel går tapt» (Moses 4:1). Faderens og Frelserens plan er basert på individuelt valg og individuell anstrengelse.

Læren om og praktiseringen av personlig ansvar og personlig anstrengelse kolliderer med enkeltmenneskers tradisjoner og mange lands lokale kulturer. Vi lever i en verden med store forskjeller i inntekt og materiell eiendom, og hvor det gjøres mange offentlige og private anstrengelser for å jevne ut forskjellene. De som følger Herren, befales å gi til de fattige, og mange gjør det. Men noen gaver har ført til en avhengighetskultur som reduserer mottakernes behov for jordisk føde og husvære, men som gjør dem fattige i deres evige behov for personlig vekst. Den vekst som kreves ifølge evangeliets plan, skjer bare ved personlig anstrengelse og ansvar. Den kan ikke komme i en avhengighetskultur. Uansett hva som får oss til å bli avhengige av en annen med hensyn til avgjørelser eller ressurser som vi kunne skaffe til veie selv, svekker det oss åndelig og hemmer vår vekst mot det som var evangeliets plan.

Evangeliet løfter folk ut av fattigdom og avhengighet, men bare når evangeliets kultur – innbefattet å betale full tiende, det gjelder også de svært fattige – går foran tradisjoner og avhengighetskultur. Det kan vi lære av Israels barn, som kom ut av århundrers trelldom i Egypt og fulgte en profet inn i sitt eget land og ble et mektig folk. Det kan vi også lære av Kirkens pionerer, som aldri brukte forfølgelser eller fattigdom som unnskyldning, men gikk frem med tro og visshet om at Gud ville velsigne dem når de holdt hans bud, hvilket han gjorde.

De forandringer vi må foreta for å bli en del av evangeliets kultur, krever langvarige og til tider smertefulle anstrengelser, og forskjellene må være synlige. Som «jordens salt» er vi også «verdens lys», og vårt lys må ikke skjules (se Matteus 5:13-16). Apostelen Johannes advarte og sa at det ville få verden til å hate oss (se 1. Johannes 3:13). Derfor har de som har inngått pakten om å forandre seg, en hellig plikt til å elske og hjelpe hverandre. Den oppmuntringen må gis enhver som strever for å komme ut av den verdslige kulturen og inn i Jesu Kristi evangeliums kultur. Apostelen Johannes konkluderte slik: «La oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» (1. Johannes 3:18).

Ingen viser nestekjærlighet i større grad enn de edle menn og kvinner i denne kirken som forlater komfortable hjem og omgivelser for å virke som misjonærektepar. De yter den mest ekte og verdifulle hjelp til mennesker som strever med å forandre seg. Gud velsigne våre misjonærektepar!

Jesus befalte at vi skulle elske hverandre, og vi viser det ved hvordan vi tjener hverandre. Vi er også befalt å elske Gud, og vi viser det ved stadig å omvende oss og ved å holde hans bud (se Johannes 14:15). Og omvendelse er mer enn å slutte å synde. I videste forstand krever det forandring. Vi må gi avkall på alle tradisjoner som strider mot Guds bud. Når vi blir fullverdige deltakere i Jesu Kristi evangeliums kultur, blir vi «de helliges medborgere og Guds husfolk» (Efeserbrevet 2:19).

Jeg vitner om at det er dette vår Herre og Frelser vil vi skal gjøre for å bli det som er formålet med hans evangelium, i Jesu Kristi navn, amen.